Fredric syns det er helt greit å være «prøvekanin»

Anne Lise Mortensen har mye på hjertet der hun sitter i lenestolen i sin egen stue.

Mannen hennes kom fra sykehus til et opphold hos intermediæravdelingen på Kirkeparken omsorgssenter i Hammerfest før jul. Da hadde de en dårlig opplevelse som hun forteller om til besøket hun nå har fått fra hjemmetjenesten.

Andreårsstudent Fredric Treland og veilederen hans, hjemmesykepleier Sarah Løkke, lytter og nikker. Løkke tar notater.

De har dette møtet for å avklare forventningene til Mortensen. For nå er det snakk om at mannen hennes på 91 år kanskje skal ha et nytt opphold på intermediæravdelingen.

Følger pasienten fremfor praksisplassen

Treland er en av to studenter som tester ut en ny type praksis i Hammerfest kommune. Praksismodellen er en av fire ulike modeller som testes ut i prosjektet Arktisk samprax i regi av Universitetet i Tromsø (UiT).

Tanken er at studentene skal følge pasientene fremfor å ha en bestemt praksisplass. De følger derfor pasientene mellom ulike helsetjenestetilbud for å lære om pasientforløp og tverrfaglig samarbeid i kommunen.

Etter hvert som ordningen får gått seg til, er det meningen at studentene også kan følge pasienter inn i spesialisthelsetjenesten, men aldri mer enn i 20 prosent av praksistiden.

Akkurat nå er Treland i hjemmetjenesten, men i sin femte uke skal han være på intermediæravdelingen og vil blant annet få mannen til Anne Lise Mortensen som en av de pasientene han skal følge der. Han har også tidligere i praksisoppholdet vært ved denne avdelingen.

Sa nei til Sobril

Mortensen forteller om mannens forrige opphold på intermediæravdelingen. Hun er tidligere lærer og har en datter som er farmasøyt.

– De ga ham så mye Sobril. 40 mg per dag. Han var sløv og trøtt da han ankom sykehuset, og der ble det konstatert urinveisinfeksjon. Han ble innlagt fordi de trodde han hadde fått hjerneslag da han ikke klarte å reise seg fra stolen ved egen hjelp.

Mortensen lurer på om sløvheten kan ha hatt sammenheng med Sobrilen.

– Kombinasjonen av urinveisinfeksjon og Sobril gjorde det i hvert fall ikke bedre, sier hun.

Da han kom tilbake til intermediæravdelingen på Kirkeparken, sa hun nei til at han skulle få mer Sobril.

Hun syntes også det var merkelig at den faste diabetesmedisinen (metformin) ble fjernet på sykehuset uten at den ble erstattet med noe annet, heller ikke da han kom tilbake til Kirkeparken.

Intermediæravdelingen svarer nederst i saken.

Avklarer hva mannen trenger

Sarah Løkke noterer og vil sjekke hvorfor ting ble gjort som de ble gjort, når hun er tilbake på kontoret. Hun vrir samtalen over til å dreie seg om hvilke forventninger Mortensen nå har til oppholdet.

Mortensen ramser opp ulike ting mannen trenger hjelp til og hva han liker å spise. Hun forteller om interesser og hva han jobbet med før.

– Hva liker han å gjøre? spør Fredric Treland.

– Han må ha noe som aktiviserer ham. Han liker å lese avisen, se på sport og nyheter på tv og bidra i husarbeidet. Han må føle at han er til nytte, sier Mortensen.

De blir enige om å være flinkere til å ta ham med i institusjonens husarbeid. Skylle oppvasken og gå med søpla. Fredric skal ta ham med til treningssenteret og gjøre litt øvelser også.

Mortensen forteller mer, helt til Løkke må oppsummere for å rekke neste møte på kontoret i sentrum.

– Jeg føler vi har fått et greit innblikk, sier hun.

– Det føler jeg også, sier student Treland, og spør Mortensen:

– Skal vi prøve å få gjort det så smidig som mulig?

Hjemmedød, lar det seg ordne?

Tilbake på kontoret blir det tid til en rask lunsj. Treland drikker bare litt fra termoflaska. Han er ikke sulten ennå. Rundt bordet sitter også tre mannlige sykepleiere i tillegg til den eneste kvinnen, veileder Løkke.

– Det har hendt at vi har vært seks menn og ei dame på kveldsvakt her, sier en av dem.

– Det er fint å ha en god blanding med både damer og menn, det blir et helt annet miljø av det, mener Treland.

Etterpå er det et nytt avklaringsmøte hvor behovene skal kartlegges. En pasient ønsker å dø hjemme, og kommunens ulike tjenestetilbydere er til stede med pårørende for å se om det kan la seg gjøre. Sykepleierne fra intermediær avdeling leder møtet, mens Treland og Løkke hører på det som blir sagt.

Hvis det blir aktuelt at pasienten skal flyttes hjem for å dø, kan Treland og veileder Løkke være blant dem som skal følge pasienten.

Foreløpig har ikke praksisen gått riktig som forespeilet for Treland og den andre studenten.

Treland har ikke hatt en fast veileder før denne uka og har ikke fulgt pasientene i så stor grad som skissert i planen.

– Jeg begynte forrige uke her, men er godt kjent siden jeg har jobbet her før. Jeg tror det skal gå greit å veilede Fredric resten av praksisperioden hans, sier Løkke.

– Vi må endre underveis

– Veien blir til mens vi går, forklarer Nina Johnsen, universitetslektor ved UiT i Hammerfest.

Hun er ansatt i 30 prosent stilling for å tilrettelegge for de fire modellene som testes ut i Arktisk samprax fra Narvik i sør til Kirkenes i nord.

– Da vi startet opp med denne praksismodellen her, hadde vi laget en ukentlig plan for studentene som både sikret læringsutbyttene og praksismodellen som skulle utprøves. Men så skjer ting som gjør at vi må endre underveis, sier hun.

Anne Giæver, fagsykepleier hos hjemmetjenesten med 10 prosent kombinert stilling i prosjektet, forklarer:

– Det skar seg da den pasienten som den ene studenten skulle planlegge inn på intermediær avdeling, ikke dro inn likevel. Samtidig så vi at studentenes forventninger tok bort litt av fokuset deres fra hjemmetjenesten. Da endret vi til at de første tre ukene ikke handler så mye om pasientforløp.

Kvalitet fremfor kvantitet

Foreløpig har de ikke klart å få flere praksisplasser eller spare på veilederressursene med denne nye praksismetoden, men de regner med at det kan gi noen flere plasser etter hvert.

– Vi ønsker først og fremst å forbedre kvaliteten på praksis, sier Nina Johnsen ved UiT.

Hun er spent på om kommunene vil finne penger til å finansiere de ulike kombinertstillingene etter at utprøvingen av de fire ulike modellene er over. Nå er det prosjektet som finansierer dem.

– Er modellene avhengige av disse stillingene?

– Nei, men antakelig vil kvaliteten bli bedre. Kommunene trenger noen til å ha oversikten over studentene som kommer.

– Greit å være prøvekanin

– Føler du deg som en prøvekanin, Fredric?

– Ja, litt, men det er greit fordi vi har en åpen dialog om det. Tanken bak er viktig, og man må jo begynne et sted. Nå har jeg fire uker igjen og har fått meg veileder, så jeg skal prøve å gjøre det beste ut av det, sier Treland.

– Hva har du lært så langt?

– Pasientforløp er mye mer enn jeg først trodde det var. Det er mye mer saksbehandling og mer omfattende med planer og forberedelser. Ellers har jeg 10–12 pasienter jeg følger i Rypefjord. De fleste er eldre, og jeg hjelper dem med støttestrømper, medisinutlevering, øyedråper og gir insulin hvis jeg er med en veileder.

– Blir det mye møter?

– Ja, men jeg liker det, spesielt de tverrfaglige møtene. Jeg visste ikke at kommunalt helsearbeid var så omfattende. Og møter er jo også en sykepleieroppgave.

– Mer jobbing enn jeg hadde trodd

– Har du fått samarbeidet med andre yrkesgrupper?

– Ja, jeg har vært med på en legevisitt og samarbeider med helsefagarbeidere, assistenter og ulike saksbehandlere i kommunen.

Treland har vært lærling som ambulansearbeider tidligere og er glad for at han kjenner til helseuttrykk derfra.

– Dette er første gang jeg er i hjemmesykepleien. Det er mer jobbing enn jeg hadde trodd, med lite tid til å slappe av innimellom. Det ser ut som en chill jobb, men det er det ikke.

Fredric Treland kommer fra Kvinesdal. Der har han hus og bruker over 14 timer hvis han skal reise hjem.

– Hvordan havnet du på universitetet i Hammerfest?

– Jeg kom ikke inn på førstevalget mitt. Men jeg trives godt her. Det er et lite sted, og vi er bare rundt 50 i klassen, sier han og går inn til rapportmøtet hvor Sykepleien ikke får adgang.

Mortensen fornøyd

En uke etter at Sykepleien var i Hammerfest, forteller pårørende Anne Lise Mortensen at hun er veldig fornøyd med mannens opphold på Kirkeparken så langt.

– Da jeg var innom sist, satt han ved bordet og leste avisa sånn som han gjør hjemme. Han var klar og våken og virket rolig.

Selv merker Mortensen at hun sover ekstra mye nå.

– Jeg må ha vært veldig sliten, så det er tydelig at dette avlastningsoppholdet hans på intermediæravdelingen er noe jeg har trengt. Det er godt for oss begge, sier hun.

Virksomhetsledelsen beklager

Anne Lise Mortensen har løst virksomhetsleder ved intermediæravdelingen fra taushetsplikten for å kunne svare på hennes kritikk.

– Vi ønsker å beklage for opplevelsen Mortensen har fra tidligere innleggelse på intermediæravdelingen. Vi har vært i dialog med Mortensen og tar gjerne en ny prat dersom det er behov for det, skriver konstituert virksomhetsleder Ina Halvorsen til Sykepleien.

Hun legger til:

– Vi ønsker å ta lærdom av denne situasjonen og jobber kontinuerlig med forbedringsarbeid. Intermediæravdelingen er en avdeling der alle pasienter og pårørende skal oppleve trygghet og ivaretakelse. Vi ønsker gjerne tilbakemeldinger dersom det er noe pårørende og pasienter ikke er fornøyd med.