fbpx Bloggarkiv | Sykepleien Hopp til hovedinnhold

– Det koster å være kamerat og «søster»

– For åtte år siden publiserte Klassekampen en kronikk jeg hadde skrevet. Jeg skrev om hvor vanskelig det var å jobbe som sykepleier i lys av økonomi og byråkrati. Det slår meg at ikke mye har skjedd siden den tid.

I dag er jeg 59 år gammel og en uføretrygdet sykepleier. Det er vel det vanlige for sykepleiere det? Når jeg leser bøkene som har blitt utgitt under pandemien – av Liv Bjørnhaug Johansen og Vigdis Jarness Reisæter – slår det meg at det ikke har skjedd noe siden 2013. Derfor deler jeg kronikken som ble publisert i Klassekampen 4. april 2013 med Sykepleien.

Jeg er sykepleier i en liten kommune i Utkant-Norge. For et år siden satt jeg på dødsleiet til en nitti år gammel dame og sang den sangen hun hadde lært meg å synge fordi hun elsket nettopp denne mer enn noen annen: «... Opp alle jordens bundne træler, opp i som sulten knuget har…». Sangstemme mangler jeg, men damen satte uendelig stor pris på at jeg kunne synge nettopp denne sangen sammen med henne i hennes siste timer blant oss. Jeg minnes denne damen og stundene sammen med henne godt. For alltid!

Det var tretti år med yrkesglede, yrkesstolthet, men også utbrenthet.

Da damen kom til vår avdeling, hadde jeg et innlegg i lokalavisa om mine erfaringer som sykepleier i snart tretti år. Tretti år med yrkesglede, yrkesstolthet, men også utbrenthet gang etter gang. Å komme fra sykepleie i spesialisthelsetjenesten og pleie- og omsorgstjenestene i Oslo til en liten utkantkommune var som å komme til et helsefaglig paradis. Derfor skrev jeg mitt innlegg.

Mens mine tidligere kolleger i Oslo trodde jeg faglig skulle råtne på rot i utkanten, fant jeg her virkelig plass til å utøve mitt fag med stolthet og med muligheter for å gå inn i pasientenes behov. Den faglige kompetanse her viste seg å langt overgå den jeg kjente fra universitetssykehusene i Tigerstaden. Her kom pasientbehov og faglighet først.

Tretti år som sykepleier er lang erfaring med å stå sammen med mennesker i sårbare situasjoner. Sykepleiens funksjon og ansvar er å assistere den syke i alle livsfaser, og vi kjenner belastningen hver gang vi vet at her kunne et menneske fått mindre plager og lettere mestring om vi ikke skulle ha spart så voldsomt på kronene.

Etter tretti år i bransjen vet jeg at dette skjer ofte, kanskje aller mest fordi en presset bemanning rett og slett ikke har anledning til å kartlegge vanskeligheter og muligheter helt og fullt. Sparing har influert hele mitt yrkesliv. Jeg er utøver av et fag jeg er glad i og stolt av å utøve. Men det er også så krevende at jeg ofte har ønsket jeg aldri hadde valgt det. Det er et fag jeg vil fraråde enhver jeg er glad i å gå inn i. Ikke på grunn av fagets innhold, men på grunn av alt det andre rundt fagutøvelsen.

Økonomi og byråkrati har de tretti siste årene fjernet stadig mer av mulighetene til å utøve faget.

Økonomi og byråkrati har de tretti siste årene fjernet stadig mer av mulighetene til å utøve faget. Det blir mer og mer en byråkratisk instans der du skal benytte andre ord for å forklare hvorfor de syke ikke kan få hjelp til ulike ting: Helseforetak, direktører og styrer i spesialisthelsetjenesten. Bestiller- og utøverenheter med vedtak i kommunehelsetjenesten.

Alt med ett formål: å spare penger. Byråkrater og ledere får topplønninger bare de kan utvise kompetanse i å spare på det som skal til pasientene. Saken er vel egentlig at Norge ikke vil ha syke mennesker? «Følg alle sunnhetsråd og forebygg og unngå sykdom», er mantraet.

Jeg vet ikke om man kan kalle dette en utopi. Et levende samfunn har også skrøpelighet og sykdom. Vi kommer garantert aldri til å bli fri fra det. Samfunnet vårt ville blitt mye fattigere og dårligere å leve i om vi ikke måtte forholde oss til forskjeller, skrøpeligheter og lidelser.

Som professor Per Fugelli sier: «Jeg er ikke for at folk skal lide og dø, men lide og dø skal vi. Det er livets eneste vinnerlodd.» Sykdom er en del av livet, det er ikke slik at sykdom er snylting på samfunnet, noe vi kan få inntrykk av i helsebyråkratiets tid.

Vi går mot tigerstadnivå i omsorgen for våre medmennesker også her i utkanten.

Jeg har flyttet rundt i helsesystemet. Vært både i spesialisthelsetjeneste og kommune, i Oslo og i utkantkommuner. Og jeg har drevet med forskning. Å komme fra hovedstaden til en liten utkantkommune var som sagt å komme til paradis for en sykepleier som setter pasienten i sentrum. Men også her strammes grepet.

Konsulenttjenester kjøpes inn for å sammenlikne, og da er det ikke faglig suksess eller kvalitet for pasientene de ser etter, men stillinger og pengeforbruk. Nå legges institusjonsplasser ned. Fra sykehusene kommer pasientene tilbake til kommunen enda raskere uten at flere stillinger opprettes. Vi går mot tigerstadnivå i omsorgen for våre medmennesker også her i utkanten.

Det var vel også målet til konsulentfirmaene som analyserte og konkluderte? Hvem bryr seg om den nylig utkomne rapport fra Oslo der private aktører i pleie og omsorg skårer lavt på kvalitet så lenge de koster mindre enn offentlige tjenester? Dette visste vi jo fra før. Skal du vinne et anbud må du holde kostnaden nede, og det er én måte å få til dette: lavest mulig personalkostnader.

Det er ikke god butikk å drive god helsetjeneste.

Men pleie og omsorg er hovedsakelig basert på kompetente fagfolk som kan faget og bryr seg om dem de skal assistere. Dette koster penger. At kvaliteten ikke heves av å legge eldreomsorgen ut på anbud skjønte vi før vi så det dokumentert. Det er ikke god butikk å drive god helsetjeneste. Likevel forsøker offentlig forvaltning og helseforetak å overbevise oss om at de skal gjøre nettopp det med gode, godt betalte styreledere og byråkrater.

Som en pasient av meg, gammel og full av livsvisdom om enn plaget med demens, sier det: «Nei, mot dumheten kjemper selv gudene forgjeves».

Men nå er det altså innledet en helsetjenesteaksjon. Fagfolk har gått sammen og roper at nok er nok! En mild bris strømmer over oss og kan komme til å utvikle seg til en storm og kanskje til en orkan.

Det har vært et problem at profesjoner innen helsetjenestene har kjempet seg imellom og villet representere det ene faget som er viktigere enn de andre. Det er det bare å erkjenne. Stat og offentlig forvaltning har trodd at de skulle løse stridighetene med å tvinge oss sammen i det markedsliberalistiske helsevesen. Det er bare det at markedsliberalismen ikke kjenner helsevirkeligheten. Markedsliberalismen mangler plass til skrøpelighet, lidelse og sykdom. Så nå har vi endelig samlet oss, på tvers av fag, fordi vi vil at pasientene og deres behov skal komme først.

At jeg som profesjonell fagarbeider, som sykepleier, har måttet kjenne på egen kropp og helse prisen ved å være profesjonell, betyr ingenting. Derimot betyr prisen de skrøpelige, de sårbare, de syke i vårt land kjenner på alt! Det vil ikke jeg godta lengre. Vil regjeringen og de folkevalgte godta den?

Ovenstående skrev jeg altså for nøyaktig åtte år siden. Nå er det i alle fall kommet to nye – særdeles viktige – bøker om temaet.

Helsetjenesteaksjonen er fortsatt engasjert og jobber for et helsevesen der pasientbehandling skal stå i sentrum. Der pasientbehandling og -omsorg skal kjennetegnes av kvalitet og ikke styres av markedets usynlige hånd. 

Kan vi håpe at dagens regjering, statsminister og helseminister samt dagens storting vil handle med hensyn til dette problemet?

Personlig tror jeg det er viktig å bruke stemmeretten nå til høsten. Vi må ha nye folk i regjering og på Stortinget.

Kan vi sammen bidra til det?

Bli dessuten gjerne medlem i Helsetjenesteaksjonen du også.

Snøfall som en allegori for sykepleiemangelen

Morgenen 1. mars våknet vi til tung, våt snø og stort sett nymåkte veier. Det fikk meg til å tenke over situasjonen i helsevesenet generelt og til sykepleiemangelen spesielt.

Morgenen 1. mars våknet vi i disse trakter til tung, våt snø og stort sett nymåkte veier. Men, innkjørselen var de fleste steder oppfylt av store klumper med våt snø som det ikke var mulig å «bare kjøre over». For ikke å nevne selve oppkjørselen …

Jeg tok måka fatt både hos oss selv og naboen. Aktiviteten ga rom for refleksjoner: Hva med dem som ikke kan måke selv? Hva med dem som ikke har noen rundt seg som kan måke? Hva med dem som ut i snøværet på grunn av, for eksempel, jobb eller behov for medisinsk behandling eller undersøkelse?

Mange har ikke noe valg

I disse pandemitider kan man selvsagt argumentere med at det er en fordel at folk holder seg hjemme. Men, som sagt er det noen som ikke har noe valg. Hva er konsekvensen dersom innkjørselen ikke blir måkt? For det første kan det medføre forsinkelser fordi folk ikke kommer seg på jobb eller til behandling/undersøkelse i tide, eller at de ikke kommer dit i det hele tatt.

Snømåkingen kan selvsagt også påføre skade, og det kan medføre en merbelastning på dem som har flere å måke for.

Et alternativ kan selvsagt være å reise kollektivt. Likevel må man ut i snøføyka og buksere seg over snøfonna. Jeg har mang en gang vært bekymret for konsekvensene dersom noen nær meg sklir, faller og skader seg. Selve snømåkingen kan selvsagt også påføre skade, og det kan medføre en merbelastning på dem som har flere å måke for.

Dette kan i ytterste konsekvens medføre at andre oppgaver må utsettes eller reduseres, eller at stresset påfører sykdom. Ved manglende snømåking av veier kan det føre til trafikkaos, eller i verste fall alvorlige ulykker.

Vi burde være forberedt på snø

Snøfall i mars i Norge vet vi godt om muligheten for. Det er noe samfunnet burde være forberedt på og avsette penger til å håndtere. Det synes som om det er avsatt midler til måking visse steder og i visse «former», for eksempel da ikke til inn- og utkjørsler. Og det kan selvsagt også her være snakk om personell: at det ikke er nok folk og «verktøy» (traktorer, måkebiler og så videre) tilgjengelig.

Hvilke samfunnsøkonomiske konsekvenser kan et snøfall ha? Både i form av økt ressursbehov til måking, men også i form av de forsinkelser, utsettelser, skader og merbelastninger måking/manglende måking kan medføre?

Det hadde kanskje vært god samfunnsøkonomi å sikre nok personell til å måke alle veier?

Ved snøfall hadde det kanskje vært god samfunnsøkonomi å sikre nok personell til å måke alle veier – både store og små. Til å måke inn- og utkjørsler, passasjer til inngangsdører for dem som ikke klarer å måke selv, eller som ikke har noen som kan gjøre det for seg?

Helsevesenet – et snøfall?

Her fikk jeg altså en assosiasjon til situasjonen i helsevesenet generelt og til sykepleiemangelen spesielt. I disse dager er rapporten «Forberedt på neste krise? Vurdering av helse- og omsorgssektorens kapasitet til å håndtere fremtidig etterspørsel» offentliggjort.

Rapporten er produsert av Menon Economics på oppdrag fra Norsk Sykepleierforbund og omtalt som Menon-rapporten 2021. Denne rapporten vil mange høre mye om i tiden fremover. Menon har gjennomført en analyse av den norske helse- og omsorgssektorens kapasitet og sektorens evne til å håndtere samfunnets raskt økende etterspørsel etter helsetjenester.

Menon-rapporten

Mye av lesningen var for meg svært kjent: Andelen eldre og kronisk syke øker, helsetjenesten er allerede overbelastet, og det er mangel på helsepersonell allerede nå. Rapporten påpeker at «SSBs framskrivinger viser at bemanningsbehovet i helsevesenet frem mot 2060 vil dobles». Videre at: «Underkapasiteten i helsevesenet vil i løpet av de neste tiårene bli på flere hundre tusen årsverk og skape et enormt gap mellom behov og faktisk tilbud».

Rapporten viser til Stortingsmeldingen «Kvalitet og pasientsikkerhet»fra 2016 som også da synliggjorde utfordringen: «Det er bred enighet om at det verken er bærekraftig eller mulig å løse utfordringene gjennom økte ressurser og flere ansatte. Derfor må helse- og omsorgstjenesten allerede nå utvikle nye og bedre måter å arbeide og samhandle på for å sikre kvalitet og pasientsikkerhet».

Nødløsninger fremfor langsiktig planlegging

Det jeg også synes var kjent er at «fokuset på kortsiktige problemer går på bekostning av langsiktige investeringsbeslutninger» (jamfør måk snø på hovedveiene med de traktorene og folka vi har), økt sysselsetting går på bekostning av investeringer (for eksempel bygging av nye sykehjem/sykehus) og at «mangelen på helsepersonell med rett kompetanse har vært et stadig større problem over de siste årene».

Når sykdom overtar, blir ressursene for knappe

Den nye innfallsvinkelen for min del var oppmerksomheten rundt «verdien av helsetjenesten må vurderes i et samfunnsperspektiv», noe covid-19-pandemien virkelig har vist oss. Når sykdom overtar, blir ressursene for knappe, og det går igjen utover samfunnet på alle nivåer og innen alle funksjoner. Videre viser rapporten til samfunnskonsekvenser av et overbelastet helsevesen. Her vil jeg gjerne fremheve et helt avsnitt fra rapporten:

Konsekvenser for samfunnet

«Dersom det offentlig finansierte helsevesenet ikke imøtekommer samfunnets økende behov for helsetjenester, ser vi det imidlertid som sannsynlig at etterspørselen vil møtes gjennom andre kanaler da folk uansett prioriterer sin egen og sine nærmestes helse høyt. Dette vil i så fall virke dempende på de negative samfunnsøkonomiske konsekvensene av et overbelastet helsevesen, men vil samtidig innebære flere samfunnseffekter som kan ansees som uønsket:

  • Økt familieomsorg: Et hovedtrekk ved den historiske utviklingen er at offentlige helse- og omsorgstjenester har erstattet mer og mer av familieomsorgen ved å overta en stadig større andel av pleie- og omsorgsbehovet. Dette har blant annet ført til økt lønnsarbeid blant kvinner. Den forestående kapasitetsmangelen i helsevesenet vil kunne snu om på denne trenden.
     
  • Todelt helsevesen: Dersom ikke etterspørselen etter helsetjenester imøtekommes av offentlig finansierte helsetjenester, vil etterspørselen kunne få utløp gjennom andre kanaler. Det vil si at innbyggere med tilstrekkelig ressurser vil dekke eget behov med privatfinansierte helsetjenester.»

Dette er i aller høyeste grad bekymringsverdig og på linje med snøstorm i ett år … (eller noe sånt). Rapportens konklusjon er blant annet: «Når budsjettene blir for stramme, blir det vanskelig å fatte langsiktige beslutninger. Et sentralt grep for å sikre et bærekraftig helsevesen vil derfor være å øke de økonomiske rammene for helsesektoren».

Bevilg mer penger!

Her er vi over til sakens kjerne: Det koster å ha et velfungerende helsevesen (eller snøfrie veier og trygg passasje). Alternativet er at familien overtar flere oppgaver innen helse (og her er min erfaring som sykepleier, spesialsykepleier og forsker at mange pårørende allerede gjør mye og ikke har kapasitet eller overskudd til å påta seg mer).

For å beholde og rekruttere til helsetjenesten må vi sikre en lønn å leve av.

For å beholde og rekruttere til helsetjenesten må vi sikre en lønn å leve av, at helsepersonell har den kompetansen som er nødvendig for de oppgavene de er satt til å utføre, som har en arbeidstid de kan leve med over tid og som har samme rettigheter/plikter som annet personell ellers i samfunnet. Les artikkelene «Slitne kvinner, skadde menn: Yrkesskader er ikke for alle», «– Kampen om rett til arbeidstøy er også en likestillingskamp», «40 ulike stillingsbrøker for sykepleiere utlyst samtidig» og «Etter rettssaken: – Jeg er skuffet og lei meg».

 

 

 

– Koronatiltak – er det tilfeldighetene som rår?

– Hvis portforbud innføres før man har kontroll på at smittevernutstyr benyttes korrekt, at smitteforebyggende tiltak utføres korrekt og at øvrige bevist effektive tiltak etterleves, så begynner man i feil ende av strategien! 

6. januar kunne vi lese i ulike medier at regjeringen utreder muligheten for portforbud. Justisminister Mæland påpekte at det er lite sannsynlig at det vil innføres. Med bakgrunn i det – som fremstår som svært usystematiske innføringer av restriksjoner og anbefalinger siden mars 2020 – blir jeg likevel noe bekymret.

Pandemiforløpet nasjonalt

I mars–april 2020 kom det fortløpende en rekke anbefalinger og restriksjoner, og det var sprik mellom internasjonale og nasjonale anbefalinger og mellom anbefalinger fra Folkehelseinstituttet (FHI) og fra Helsemyndighetene, noe jeg selv kommenterte i en kronikk i Dagens Medisin. Dette skapte igjen stor usikkerhet både i samfunnet og blant helsepersonell.

I tillegg ble anbefalinger endret, noe som jo er naturlig basert på ny kunnskap. Det ble fremmet anbefalinger for, blant annet, bruk av smittevernutstyr med egne tilpasninger for bruk ved mangelsituasjoner. Det oppsto også usikkerhet omkring hva som faktisk hadde effekt og hvor sikre tiltakene egentlig var.

Det å «stenge» Norge hadde effekt: smitten ble begrenset. Men idet alt stengte, er det usikkert hvilke tiltak som faktisk hadde effekt. Etter min mening fulgte så en altfor rask gjenåpning av landet, også tilsynelatende uten struktur. At vi da opplevde økt smitte, er ikke å forundre seg over. Når sommeren da kom, med sydenturer og åpne grenser, var det etter min mening direkte årsak-virknings-sammenheng at smitten økte.

Massiv informasjon – med til tider usikker relevans/effekt – gjorde det etterhvert umulig å vite hvordan en skulle forholde seg utover det basale med håndvask/hånddesinfeksjon, hoste/nyse-atferd og «meter'n». At smitterisiko-atferd gjennom dette økte, er heller ikke overraskende.

Vaksineringsstrategi

Utfordringen hele veien har vært å holde smittetallet under kontroll slik at etterspørselen etter helsetjenester ikke skulle overstige kapasiteten. Norge manglet, også før pandemien, kvalifisert helsepersonell og ressurser. Når vaksinen endelig kom, valgte regjeringen å prioritere beboere i sykehjem (som faktisk kan være enkelt å isolere) og eldre over 85 år.

Det bør ikke være tvil om at helsepersonell bør stå først i prioriteringskøen.

For det første burde det, etter min mening, ikke vært tvil om at helsepersonell som jobber med covid-19-pasienter burde stå først i prioriteringskøen. For det andre burde man kanskje på et tidspunkt vurdere forhold som kvalitetsjusterte leveår.

Smitte i sykehjem

Valget med å vaksinere sykehjemsbeboere har sannsynligvis utspring i den massive smitteøkningen i sykehjem. En studie blant 82 sykehjem – publisert i Sykepleien Forskning i juni 2020 – konkluderer med følgende:

«Opplæring av personalet på viktige fagområder som smittevern, bør gjøres obligatorisk og ikke overlates til den enkelte ansattes initiativ. Når det gjelder bemanningssituasjonen, er det fremdeles utfordringer med mangel på sykepleiere og små stillinger som medfører at mange pleiere arbeider flere steder. Slik bemanning kan medføre økt smitterisiko under den nåværende epidemien og i fremtidige epidemier».

En bekjent av meg har nylig fått påvist korona etter å ha arbeidet med en covid-19-pasient på et sykehjem. Vedkommende forteller at de ved sykehjemmet bruker visir (med skumgummikant/strikk) som sprites etter bruk, legges i en felles kasse og gjenbrukes. I en prosedyre fra Bergen påpekes det at bruk av visir med strikk/skumgummi kun skal benyttes av én person på en vakt. Videre forteller vedkommende at istedenfor at fast ansatte får jobbe overtid ved avdelingene, så leies det inn vikarer som også jobber andre steder.

I anbefalingene for sykehjem fra FHI står det at ledelsen i sykehjemmet bør: 

  • så langt det er mulig legge til rette for at ansatte har færrest mulig arbeidssteder, fortrinnsvis ett, for å redusere risikoen for smitte mellom disse
  • sørge for at ansatte jobber i små faste team (arbeidskohorter) som følger opp definerte beboere, og at rotasjon mellom team unngås

Dette er konkrete eksempler på hvorfor smitten i sykehjem kan være så høy: mangel på etterlevelse av anbefalinger og kunnskap om og/eller etterlevelse av smittevernprinsipper. 

Stenging av skoler

Skoler har også opplevd økning i smitte. Ved skolen til min yngste sønn har det gjennom lang tid vært utbrudd i et klassetrinn. Elevene i klassen har vært ut og inn av karantene en rekke ganger. FHI viser til at tiltak ved gult nivå har effekt og er tilstrekkelige. Likevel er det svært ulikt hva som praktiseres ved ulike skoler, også de i geografisk nærhet. 

Stenging av samfunnet for øvrig

I mars–april stengte alt: frisører, tannleger, fysioterapi og planlagte avtaler på sykehus. Stengingen fikk selvsagt ulike konsekvenser – som at bedrifter måtte permittere ansatte, eller gikk konkurs, eller at pasienter ikke fikk nødvendig trening/behandling.

Helsemyndighetene bør har en systematisk tilnærming til anbefalinger og restriksjoner.

Jeg var tidlig ganske bastant og lite innsiktsfull når jeg påpekte at «ingen dør av at operaen er stengt», eller at «man ikke får klippet håret på en måned». Men denne perioden har åpnet øynene mine for de enorme samfunnsøkonomiske og personlige konsekvensene pandemien har hatt og kommer til å få.

Med blikk på både sykdom, død, samfunnsmessige og personlige konsekvenser tiltak eller mangel på tiltak har, mener jeg det er helt essensielt at helsemyndighetene har en systematisk tilnærming til anbefalinger og restriksjoner.

Kunnskapsoppsummeringer

Folkehelseinstituttet var relativt raskt ute med å lage et dynamisk «kart» over tilgjengelig forskning på covid-19. De har også produsert en rekke norske kunnskapsoppsummeringer. Slike oversikter er uvurderlige når man skal vurdere ulike retningslinjer, tiltak, anbefalinger og restriksjoner. 

I september 2020 ble en kunnskapsoppsummering om covid-19-restriksjoner implementert i Asia og Europa og publisert i det anerkjente medisinske tidsskriftet The Lancet. Oppsummeringen viser at ulike landene har valgt ulike strategier med varierende suksess på smittebegrensning. Tidlig identifisering og isolasjon av smittede er vist å ha stor effekt. Bruk av munnbind er også vist effektivt. Vi bør vel kunne se til forskning og erfaring fra andre land og dra nytte av hva som har virket der. 

Selv om, for eksempel, en kunnskapsoppsummering fra Jordan viser at innføring av portforbud (24/24, 3 dager) hadde god effekt, viser en oppsummering fra 226 land til en rekke andre effektive tiltak (og nasjonalt portforbud er ikke en av dem). 

Hva vil portforbud bety?

Min erfaring er at de fleste er ganske lei av «korona», og alle restriksjonene vi har levd under fra og til siden mars 2020 – i snart ett år. Vi bes om «å holde ut». Innføring av nødvendige tiltak som er forståelige, og som folk har tillit til, medfører i henhold til forskning etterlevelse.

Det finnes mye forskning på effekter av sosial isolasjon.  

Portforbud vil innebære en begrensning i mulighet til fysisk aktivitet som for mange er helt sentralt både for fysisk og psykisk helse. Det finnes også mye forskning på effekter av sosial isolasjon som et portforbud ytterligere vil medføre.

Kunnskapsbasert tilnærming

Som helsepersonell anmodes vi om å jobbe kunnskapsbasert – med utgangspunkt i forskning, erfaring og brukerkunnskap. Som forsker er jeg opptatt av å ikke «tro» men «å vite» og av å jobbe systematisk for å finne svarene. Forskere er kjent med at for å kunne vurdere årsak-virkning må man ha kontroll på hva som er årsak og hva som er virkning samt å ha kontroll på hvilke tiltak som kan tilskrives effekt.

Om mange tiltak iverksettes samtidig, er det umulig å vite hvilket tiltak som hadde effekt. I tråd med dette, ville det kanskje vært gunstig etter nedstengingen av Norge med en gradvis gjenåpning og med samtidig evaluering av effekt? Mitt håp er at helsemyndighetene vil se til forskningen, innføre fra «øverst» i listen over effektive tiltak og samtidig jobbe for å løse de påviste utfordringene vi har og som vi også vet medfører smitte. 

Jeg er klar over at det er mye jeg ikke kan og vet og at myndighetene kan ha en strategi de ikke kommuniserer åpent, eller som jeg ikke har fått med meg. Men jeg mener at hvis portforbud innføres før man har kontroll på at smittevernutstyr benyttes korrekt, at smitteforebyggende tiltak utføres korrekt og at øvrige bevist effektive tiltak etterleves, så begynner man i feil ende av strategien! 

Hvordan kan vi berømme dagens regjering for corona-håndteringen?

Hvordan kan vi berømme dagens regjering for corona-håndteringen, så lenge de ikke ser lenger enn de viser oss i dag?

Vi er kommet til 19. desember i corona-året 2020. Et særdeles spesielt og krevende år.

Regjering, med statsminister Erna Solberg og helseminister Bent Høie, står flere ganger ukentlig frem på pressekonferanser og gir instruksjoner og stiller krav til oss. Dette handler om hvordan vi alle skal forholde oss i hverdagen vår for å unngå å få, og å spre smitte av viruset covid-19. Samfunnet vårt har hatt og har en enorm belastning på grunn av dette. På et samfunnsøkonomisk plan, men ikke minst på det menneskelige plan. Dette har kostet enorme summer siste år. Nødvendigheten av restriksjonene betviles ikke av meg. Mange mennesker i vårt land er imidlertid redde i dag. Hver dag.

Regjeringen høster anerkjennelse for sin krisehåndtering. VG foreslår til og med Bent Høie som årets navn.

Anerkjennelse fra meg? Det må jeg tilstå at er vanskelig å gi. Som sagt, jeg anerkjenner nødvendigheten av restriksjonene. Men hva slags flott innsats er det å stå og stille strenge krav til hver enkelt av oss borgere, ja til og med belære oss i hvor lang en meter er?

Hva med å ta ansvar for helheten i dette smittebildet? Denne siste faktoren synes jeg er ganske så fraværende. Hva skjedde for eksempel i sommer da sykdomsbildet var litt lettere en stund? Jo, da samarbeidet regjeringen med næringslivet og tilrettela for at utenlandske arbeidere kunne få komme til Norge uten å testes for covid-19. Arbeidskraft til lavkostnad, det vi kaller sosial dumping, var så viktig at man glemte smittefaren.

For hva er helhetsbildet i denne pandemien? Rent utover at et smittsomt og dødelig virus er kommet til verden ellers, og til Norge?

Hva er noe av bakgrunnen for at et virus sprer seg over hele verden med en hastighet ikke fjernt fra lynets?

Hva har kapasitet/beredskap i helsevesenet å si for behovet for alle restriksjoner? Hvor mange pasienter som hadde sykdommer og planlagt behandling – lenge før viruset kom inn over våre grenser – måtte utsette utredning og behandling? Hvor mange helsefagfolk har fått en ekstremt mye hardere arbeidshverdag grunnet dette viruset?

Er noe av svarene på disse spørsmål å finne i en stadig større forbruksmentalitet og effektiviseringsiver, i tråd med markedsøkonomisk tenkning? For det er jo en sannhet at med dagens markedsøkonomiske tenkning og troen på stadig mer/raskere/ bedre, gjør at mange nå reiser jorden rundt flere ganger i året. Anbud og jakten på billigste arbeidskraft gir stor bevegelse i arbeidsstyrkene. I Helse-Norge gir bruk av vikarbyråer liten kontinuitet og stor smittefare. Belastningen på pressede, fast ansatte fagfolk blir også større.

Så jeg må bare medgi at for meg er det ganske så logisk at nettopp den fanatiske markedsøkonomiske styringen i dag gir det vesentligste svakhetspunkt i møte med farlige nye virus.

Hvor mange av landets sykepleiere, leger, helsefagarbeidere med flere var fortsatt slitne da den andre oppturen med smitte kom? Hvor mange ganger skal det være de som arbeider nærmest de syke og pleietrengende som skal jobbe mer enn arbeidsmiljøloven egentlig tillater?

Hva med antallet sykehusplasser/sengeplasser i Norge? Kan vi etter denne pandemien fortsatt, og med rette, hevde at det planlagte antall sykehusplasser skal ned i framtida? Jo, vi får snart en vaksine nå. Men hvor stor er sannsynligheten for at vi ikke får et nytt, smittsomt og dødelig virus i løpet av en femten-tjueårsperiode?

Likevel ser vi at helseforetakene, også nå i år, fortsetter å vedta flytting og sentralisering av nye, store sykehus med færre sengeplasser. Vi ser det i Oslo og vi ser det i Innlandet, blant annet. Dette skjer til og med rett etter at evalueringsrapporten om det feilslåtte foregangssykehuset Kalnes ble publisert. «Vi skulle hørt på de ansatte hele tiden» var konklusjonen der.

Jeg hørte en av de siste dagene argumentasjonen fra administrerende direktør i Helse Sør Øst, Cathrine M. Lofthus. Bakgrunnen var vedtak om å bygge nytt storsykehus i Innlandet, i Brumunddal. Det var så klart at man måtte vente mye uro og bråk med slike store omveltninger, sa hun.

Ja, men betyr det også at man bare skal kjøre på med det som er bestemt av noen byråkrater, uten å lytte til ansatte og fagfolk? Særlig er dette et vesentlig spørsmål nå etter evalueringsrapporten fra Kalnes.

Ikke minst er det et høyst betimelig spørsmål etter erfaringene vi har til nå med corona-pandemien. Hvordan kan det som ble tenkt var riktig før 12. mars 2020 få fortsette å være sant, og uten at politikere som helseminister Bent Høie går ut og instruerer om å vente med vedtak til denne pandemien er over?

Jo da, administrerende direktør i Helse Sør-Øst er lege. Men skal du ha solid kunnskap bak vedtak, også på det medisinske og omsorgsbaserte feltet, må du utvikle denne kunnskapen i dialog med fagfolk/fagfeller på ulike nivåer, ikke bare de som sitter i ledelse og byråkrati. Blant fagfolkene som inngår i reelle dialoger, må det også finnes fagfolk som ofte, og her og nå, kjenner pasientens puls. Jeg undrer hvor lenge det er siden administrerende direktør gjorde det?

Det vil aldri være tilstrekkelig å forvente uro og kritikk uten å faktisk lytte og argumentere i en dialog. Helseforetakene synliggjør vel ytterst sjelden at kunsten å lytte er noe de kan. Krone-argumentet er det som vektlegges. Men dette er ikke en velferdsstat verdig.

Så jeg tenker altså, hvordan kan vi berømme dagens regjering for corona-håndteringen, så lenge de ikke ser lenger enn de viser oss i dag?

– Er det nødvendig med erfaring før opptak til masterstudier?

– I disse dager er utkastene til nasjonale retningslinjer for utdanning av spesialsykepleiere sendt på høring. Det viktig nå er at alle fagmiljøer «melder seg på» i høringsrunden. Dette er vår sjanse til å påvirke hvordan føringene for utdanningene skal være fremover!

Retningslinjene vil erstatte de tidligere rammeplanene for utdanning innen henholdsvis anestesi-, intensiv-, operasjons-, barne-, kreft- og helsesykepleie. Jeg har allerede deltatt i diskusjonsrunder, og miljøene er ikke enige på noen punkter. 

Må møte motstand

Det jeg selv brenner aller mest for, og som miljøene er enig om, er selvsagt at departementene må møte motstand på «avslutningsmuligheten». Det er helt uforståelig og ulogisk: Utdanningene skal være på masternivå, men med mulighet for å avslutte før utdanningen er fullført, og likevel får studenten tittel og funksjon som spesialsykepleier?!?

Det handler ikke om hvilken utdanning som har gitt funksjonsdyktige spesialsykepleiere tidligere. Det handler om hvordan utdanningen skal være for fremtiden. I høringsbrevet etterspørres innspill på, blant annet, «i hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med tjenestenes fremtidige kompetansebehov» og «i hvilken grad vurderes utkast til retningslinjen å være i tråd med brukernes fremtidige behov for kompetanse i tjenestene?» Her er, etter min mening, det eneste svaret at retningslinjene oppfyller dette kun dersom kandidaten fullfører dem i sin helhet! 

Minimumskravet bør opprettholdes

Det andre jeg brenner for, men som det råder uenighet om, er opptakskravet til masterløpene. Om vi ser på rammeplanene, definerer alle et minimumskrav til relevant yrkespraksis for anestesi/intensiv/operasjon/barn/kreft på to år og ett år for helsesykepleie. Jeg mener minimumskravet bør opprettholdes.

For det første er det dessverre ingen garanti for hvor studenter som ønsker masterutdanning har vært i sine praksisperioder på bachelor. De kan faktisk ha fullført sykepleierutdanningen uten å ha sett en kritisk syk pasient en eneste gang og ha begrenset erfaring med praktiske prosedyrer som kateterisering og innleggelse av perifert venekateter selv med bruk av avansert medisinsk teknologi.

Etter innføring av nasjonale retningslinjer for sykepleierutdanning, ser det ved Høgskolen i Østfold ut til at 3. års studenter får praksis i sykepleierens organisatoriske og pedagogiske kompetanse. Her vil jeg for det første be deg – du som leser dette og som forhåpentligvis vil komme med høringsinnspill og du som er anestesi/intensiv/operasjon/barn/kreftsykepleier spesielt (men kanskje også helsesykepleier?) – om å reflektere over hvordan det vil være å veilede en nyutdannet sykepleier med nevnte (manglende) erfaring i det høyteknologiske miljøet vi alle er en del av – med de sykeste og mest sårbare pasientene.

Klinisk erfaring gir faglig innsikt og oversikt

Videre er vel formålet med våre utdanninger at de skal være en erfaringsbasert master (versus en «akademisk master»): jf. Forskrift til krav om master §5. Også her kreves minst to års relevant yrkespraksis. Argumentasjonen imot kravet om erfaring går blant annet på at «løpene» blir så lange – fra bachelor (3 år) – (erfaring 2 år) – master (2 år) – ph.d. (3 år). Da spør jeg: Hvor mange ønsker vi skal ta en doktorgrad? I hvert fall ikke flesteparten, spør du meg!

Vi trenger doktorer til forskning og undervisningsinstitusjonene, men ikke hovedsakelig som klinikere! Klinikerne skal ha mastergrad. For meg tok det 21 år (!!!) fra starten på bachelor til slutten på ph.d. takket være mange års klinisk erfaring både før og etter anestesiutdanning. Og jeg ville ikke vært de årene foruten. Klinisk erfaring gir faglig innsikt og oversikt, og ikke minst troverdighet. 

Riktignok tar det dermed to «ekstra» år for en hypotetisk sykepleier å bli ferdigutdannet spesialsykeleier. Men for de aller fleste utdanningene er søkertallet mye høyere enn antall plasser – selv nå hvor kravet om relevant yrkeserfaring eksisterer. Så, etter min mening vil gjennomførbarheten av retningslinjene faktisk avhenge av de to årene før oppstart.

Viktig med praksis

Det tredje jeg brenner for er omfanget av praksisstudier. Her vet jeg også at diskusjoner har gått på om det virkelig er nødvendig med så mye praksis, om noe kan erstattes av simulering og/eller ferdighetstrening, eller rett og slett bare fjernes.

Igjen ber jeg dere se på rammeplanene. De har gitt oss funksjonsdyktige spesialsykepleiere siden 2005. Omfanget på praksis har utgjort minimum 50 prosent for anestesi/intensiv/operasjon/barn og spesifisert med minimum 90 prosent pasientnært. Her kan man da regne på antall uker og timer per uke. Uavhengig av dette mener jeg at praksis ikke skal reduseres sammenliknet med tidligere, at det fremdeles skal være pasientnær praksis og at eventuell simulering/ferdighetstrening kommer i tillegg, som et pedagogisk middel. 

Her ber jeg igjen den leseren som selv er spesialsykepleier, men nevnte praksisomfang, om å reflektere over egen funksjonsdyktighet ved avsluttet spesialutdanning. Hvor trygg følte du deg den første/eventuelt de første månedene som spesialsykepleier? Hvor takknemlig var du ikke over å ha erfarne kolleger å støtte deg til? Her må vi, etter min mening, være varsomme for ikke å havne i «effektiviseringsfella».

Det er ikke én masterutdanning

Til sist vil jeg gjerne «få brenne for» de ulike funksjonene alle utdanningene skal fylle. Dette er ikke en masterutdanning for spesialsykepleiere. Det er ulike masterutdanninger for henholdsvis anestesisykepleiere, intensivsykepleiere, operasjonssykepleiere, barnesykepleiere, kreftsykepleiere og helsesykepleiere. Det er svært spesialiserte, definerte, funksjonsområder i en stadig mer spesialisert helsetjeneste. 

De nasjonale retningslinjene som er på høring, er utarbeidet i fellesskap av representanter for studenter, klinikere, ledere og ansatte ved utdanningsinstitusjoner. De har alle nedlagt stor innsats og engasjement i arbeidet. Her er det viktig at nettopp de samme gruppene følger opp, kommer med innspill om det er noe de savner, eller fremhever det de mener og støtter er viktig. Og ikke minst er det viktig at vi nå følger prosessen videre, slik at arbeidsgruppene får gjennomslag for sine (reviderte) retningslinjer og at dette ikke overstyres fra departementsnivå!

Når «tid og pengemangel» er helsetjenestekvalitetens verste fiende

Min motivasjonsfaktor i alle år har vært å jobbe for «pasientens beste». Jeg har mange års erfaring som sykepleier, anestesisykepleier, kollega, student, underviser og forsker. Jeg har jobbet både i kommune- og spesialisthelsetjenesten, på sengeposter og spesialavdelinger. Jeg har hatt pårørende som har mottatt helsetjenester. Gjennom alle disse årene og erfaringene har jeg reflektert mye over helsetjenestens utvikling generelt, og sykepleierutdanningen og sykepleiens utvikling spesielt.

Helsetjenestekvaliteten er redusert

Til tross for en rivende medisinsk og teknologisk utvikling vil jeg på mange måter si at helsetjenestekvaliteten er redusert. En av de sentrale årsakene til dette vil jeg hevde er manglende tid, forårsaket av knapphet på økonomiske ressurser. Med utgangspunkt i bare noen få av mine egne, konkrete erfaringer vil jeg her vise hvorfor, først ved å vektlegge sykepleierutdanning, deretter sykepleieutøvelsen, og til sist helsetjenesten som helhet. 

Studenter ønsker veiledere med mer tid til faktisk å veilede

Da jeg gikk på sykepleierskolen (ja, det het faktisk det det første året jeg gikk der før det ble høyskole) var lærer sammen med meg ute i praksis, i hvitt. Vi hadde såkalte stelledager. For meg var problematikken med manglende «bro» mellom teori og praksis et «ikke-tema». Da jeg hadde et vikariat som lærer på høyskolen en periode, foreslo jeg å gå sammen med studentene i praksis. Dette fikk jeg beskjed om at det ikke var rammer for. Det ble beregnet mellom 8 og 9.25 timer per student man hadde i praksis. Dette omfattet alle møter mellom student, veileder og lærer, samt veiledning og sensur av arbeidskrav. Dette med arbeidsplaner og timeberegning varierer selvsagt mellom utdanningsinstitusjonene. Likevel er jeg kjent med at veiledere (og til dels studenter) etterlyser mer tilstedeværelse fra lærere i praksis, og at lærere ikke har tid til å innfri. Videre viser forskning og egne erfaringer til at studenter ønsker veiledere med mer tid til faktisk å veilede og reflektere sammen med dem. Veiledere opplever å ikke ha nødvendig kompetanse til å veilede, og ikke tid til å gjøre det på en god måte. Det å veilede kommer i tillegg til alle andre oppgaver man har, som man i utgangspunktet heller ikke har nok tid til å utføre. Økte ressurser med vektlegging av utdanning av sykepleiere kan gi:

  • mulighet til å ansette flere lærere, som dermed kan frigi tid til samarbeid med praksisfeltet (eventuelt opprettelse av kombinasjonsstillinger som det har vært så mye snakk om)
  • mulighet til å øke grunnbemanningen, slik at veileder kan fristilles til å veilede. Slik at student og veileder for eksempel kan ha ansvar for to pasienter sammen, istedenfor at veileder har ansvar for 10 pasienter i tillegg til studentveiledning
  • mulighet til frikjøp av sykepleiere til å ta formell veilederutdanning, det vil si fri med lønn både for å være til stede i undervisning, til selvstudier og til å arbeide med oppgaver/eksamener
  • (samt selvsagt mulighet for å gi et økonomisk insentiv for dem som er veiledere)
  • og ikke minst kunne man bygget høyskoler/universiteter med plass til det antallet studenter de tar opp …

Ensidig fokusering på effektivitet og nedskjæringer

Da jeg begynte som sykepleier var det svært sjelden korridorpasienter på sykehuset. Vi hadde tid til å sitte ned og snakke med pårørende, den terminale kreftpasienten, den engstelige pasienten med nyoppdaget hjertesykdom. Vi hadde pauserom, muntlige rapporter for overføring av informasjon som ikke ble nedskrevet. Daglige legevisitter som kunne ta timevis. I hjemmesykepleien hadde vi tid til å smøre mat til pasienten, til å ta en liten runde med støvsugeren. Alt dette synes som utopi i dagens helsetjeneste. Selvsagt er dette snakk om hvem som skal gjøre hva, og hva som er viktig for å gi tjenester av god kvalitet. Likevel synes jeg det er skummelt med den ensidige fokuseringen på effektivitet og nedskjæringer. 

Helsetjenesten står ved et veiskille: Vi trenger både tid og personell (som igjen koster penger) for å ivareta den velferdsstaten vårt lovverk er rettet mot (like helsetjenester, nødvendige helsetjenester). 

 

Hjemmesykepleien kom, kjørte til neste pasient, og kom tilbake igjen

Jeg trekker stadig frem min farmor på 101 år, som er kognitivt aller høyst oppegående. I en periode trengte hun øyedråper og øyesalve med 15 minutters mellomrom. Hjemmesykepleien kom, ga henne salven, kjørte til neste pasient, og kom tilbake igjen for å gi dråpene. Verken den andre pasienten eller min farmor fikk vel på denne måten den kvaliteten de kunne fått. Man skal ikke kimse av observasjoner man gjør i en «vanlig samtale». 

Ble behandlet som «et nummer i rekken» på sykehuset

I min doktorgradsstudie var et funn at pasientene foretrakk innleggelse på kommunale akuttavdelinger (KAD) fremfor på sykehus, fordi personalet på KAD hadde tid til å sitte ned og snakke med dem. De ble ivaretatt som et helt menneske – mens de på sykehuset ble behandlet som «et nummer i rekken» eller «bare den syke delen». Dette sier selvsagt også mye om bemanning og belegg, men altså noe som fremstår som viktig for pasientene. Er ikke da dette noe som bør ha høy prioritet i «pasientens helsetjeneste» med vektlegging av «hva er viktig for deg» og «pasientmedvirkning»? 

– Det er ikke enkeltpersoner som er problemet

Sykehusene er stappfulle. Årsaken er både økt andel eldre og kronisk syke, men også at nye sykehus bygges for små. Her vil det kanskje ikke være tilstrekkelig med økt bemanning. Det trengs også mer plass, flere senger. En erfaring fra operasjonsavdelingen er det store fokuset på «tider»: Hvor lang tid tar forberedelsene før operasjonsstart? Hvor lang tid tar det fra operasjonsslutt til pasienten overføres til postoperativ avdeling? Dette er tidsrammer hvor sykepleiere har en sentral funksjon, og presset legges på sykepleierne på å kutte tid. En periode gikk sågar ledelsen rundt og tok tiden på enkeltsykepleiere og hvor lang tid som gikk med til forberedelser o.l. Skremmende! Jeg responderte da med å ta tiden det tok fra pasienten var ferdig til operasjonsstart og til kirurgen var klar til å starte operasjonen. I en måned tok dette fra 30–45 minutter! Nå skal jeg ikke påstå at det er slik fremdeles, men dette vet jeg: Ingen i helsetjenesten jobber sakte med vilje, somler eller drikker kaffe istedenfor å jobbe! De fleste får knapt lunsjpause. Det er ikke enkeltpersoner som er problemet – det er systemet. I eksemplet over hevdet jeg at operasjonsprogrammet ville løpe mer effektivt dersom hele operasjonsteamet var til stede i operasjonsavdelingen hele tiden. Da ville man samarbeide om forberedelser, utstyr og leiring ville være i henhold til kirurgens behov fordi de var der når dette ble klargjort, de ville være klar til operasjonsstart umiddelbart når pasienten var klar. Dette vil igjen bety at kirurgen ikke kan ha visitt på sengepost også, eller avtaler på poliklinikk, eller utskrivelser eller … eller. Igjen: Organiseringen, systemet, tid til å gjøre en god jobb …

Teknologi sparer ikke nødvendigvis tid

I dagens helsetjeneste introduseres også teknologi som «et svar» på utfordringene: Pasienter og pårørende skal kunne gjøre mer selv, tjenester skal kunne ytes i hjemmet i form av digitale løsninger og fjernoppfølging eller i «hjemmesykehus». Jeg synes det er genialt å kunne e-konsultere min fastlege. Dette er helt uaktuelt for min farmor, som ikke kan se, eller min mor som ikke kan bruke teknologi (bruker ikke nettbank engang). Videre viser flere studier til at teknologi ikke nødvendigvis sparer tid for helsepersonell. I tillegg bruker de tid til å lære seg ny teknologi, eller til feilsøking når teknologien svikter, eller til dobbeltarbeid når systemer ikke snakker med hverandre …

Uhensiktsmessig bruk av kompetanse

Videre er det ikke utført noen analyse av oppgavefordeling. Hvem definerer hvilke oppgaver som skal ivaretas av hvem? Ifølge en studie gjennomført av Sykepleien sier 6 av 10 sykepleiere at de daglig utfører oppgaver som annet helsepersonell kunne utført. Uhensiktsmessig bruk av kompetanse medfører uhensiktsmessig bruk av tid for den enkelte. 

Nyere innlegg på Sykepleien tydeliggjør utfordringen ytterligere: Sykefraværet øker, nyrekruttering svikter og lekkasjen av kompetanse fra spesielt sykehjem og hjemmesykepleien øker. Redusert bemanning medfører redusert tid til å gjøre en god jobb! Torstein Ulserød spør i et innlegg i DN: Hvor mange sykepleiere trenger vi? Han påpeker at vi i Norge har en mye høyere andel sykepleiere per innbygger enn i andre land. Kanskje er det slik at det ikke nødvendigvis er sykepleiere man trenger, men da er det i hvert fall noe som må utredes og risikovurderes. Spesielt når vår forskning viser at manglende kompetanse i kommunehelsetjenesten er grunnen til at henvisende lege legger pasienter inn på sykehus fremfor ved kommunale alternativer. 

Helsetjenesten står ved et veiskille

Ingen yter sitt beste når de er under konstant (tids) press! Helsetjenester koster penger. Hver eneste brikke i helsetjenesten er like viktig. Alle fortjener mer lønn, alle fortjener ressurser til utdanning (av høyere kvalitet). Når det er stor økning i andelen eldre og kronisk syke må budsjettene følge etter! Helsetjenesten står ved et veiskille: Vi trenger både tid og personell (som igjen koster penger) for å ivareta den velferdsstaten vårt lovverk er rettet mot (like helsetjenester, nødvendige helsetjenester). 

Annonse
Annonse