fbpx Fokusgruppeintervju fungerer utmerket som videokonferanse Hopp til hovedinnhold

Fokusgruppeintervju fungerer utmerket som videokonferanse

Videokonferanse
GOD STEMNING: Samtalen fløt lett mellom deltakerne i videokonferansen. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Fokusgruppeintervjuer kan gjennomføres som videokonferanse uten at kvaliteten på forskningen blir dårligere enn om man møtes fysisk.

Hovedbudskap

Hensikten med denne artikkelen er å belyse våre erfaringer med å gjennomføre fokusgruppeintervju ved å bruke videokonferanse. Informantene i vårt forskningsprosjekt var kvinner som var kirurgisk behandlet for eggstokkreft, fra ulike deler av landet. For å kunne gjennomføre fokusgruppeintervjuene og få kvinnenes erfaringer og deres brukerperspektiv, benyttet vi videokonferanse. Fokusgruppeintervju som videokonferanse i forskning kan anbefales, selv om det kan være utfordrende og krever gode forberedelser.

Det kvalitative forskningsintervjuet har mange ulike former, men uavhengig av form er formålet å forstå verden ut fra informantenes perspektiv, avdekke meningen i deres opplevelser og deres levde verden (1).

Forskningsintervjuet baserer seg på konversasjon mellom to eller flere mennesker om et tema av felles interesse, og hvor en intervjuer, en moderator, styrer samtalen og legger til rette for gode diskusjoner (2).

Fokusgrupper er en vel anvendt form for å gjennomføre kvalitative forskningsintervju og bygger på kommunikasjon mellom fire til åtte informanter (2).

Hensikten med artikkelen

Hensikten med denne artikkelen er å belyse våre erfaringer med fokusgruppeintervju som videokonferanse i et forskningsprosjekt. Fokusgruppeintervjuene er et delprosjekt av INFLUENCE, en klinisk studie (ClinicalTrials.gov NCT03268876), som omhandler kvinner som er kirurgisk behandlet for eggstokkreft.

I dette prosjektet ønsket vi å få kvinnenes erfaringer og opplevelser.

I dette prosjektet ønsket vi å få kvinnenes erfaringer og opplevelser. I tillegg ønsket vi også kvinnenes perspektiv, som brukere, om hva som er sentralt å få mer kunnskap om.

Eggstokkreft er en alvorlig sykdom

Eggstokkreft er en alvorlig kreftsykdom med høy dødelighet. I 2018 ble 444 kvinner i Norge diagnostisert med eggstokkreft, 344 døde av sykdommen samme år (3). Gjennomsnittsalderen ved diagnose er 65 år.

Kvinner diagnostisert med eggstokkreft får tilbud om behandling ved sykehus som har spesialisering og rutine på akkurat deres kreftform (3).

Deltakerne var fra ulike deler av landet

Vårt forskningsprosjekt er tilknyttet Helse vest, og siden en av forfatterne har vært delaktig i behandlingen av kvinner med eggstokkreft i Helse vest, ble informantene i fokusgruppen inkludert fra andre helseforetak.

Utfordringen var spørsmålet om hvordan vi skulle gjennomføre fokusgruppeintervjuer med kvinner fra ulike deler av landet, med vanskelig infrastruktur, lange avstander og høye kostnader knyttet til reise.

Vi var usikre på hvor mange kvinner som ville delta i fokusgruppen om det medførte reising.

Vi var også usikre på hvor mange kvinner som ville delta i fokusgruppen om det medførte reising.

Å delta i en studie kan gi pasienten håp

Å motta en kreftdiagnose for så å gjennomgå avansert kreftbehandling tar mye av kreftpasientenes tid, i tillegg kan bivirkninger av kreftbehandling oppleves krevende og utmattende.

Deltakelse i kliniske studier, både kvalitative og kvantitative, gir mange kreftpasienter et håp om å bli kurert eller et håp om å leve lenger, men selv med håp om å bli frisk eksisterer det barrierer for deltakelse i kliniske studier (4).

Ville flere delta om de slapp å reise?

Norge er også et land med utfordrende topografi og lange avstander mellom hjem og sykehus. Hvordan stiller alvorlig syke pasienter seg til å delta i et forskningsprosjekt som ikke har en helsegevinst for dem selv, men som kan fremme ny kunnskap som kan komme andre til gode?

Det er ikke noe klart svar, noen vil likevel velge å delta, men kunne vi nå ut til flere ved å tilby pasientene å delta i forskningsprosjektet fra sin egen stue?

Hva er en videokonferanse?

Det finnes flere definisjoner på hva videokonferanse er, felles for dem er at det er en «live» og synlig forbindelse mellom to eller flere mennesker som sitter på ulike steder, og hvor formålet er kommunikasjon.

Videokonferanser kan deles i såkalte «enkle» videokonferanser, hvor bilde og tekst utveksles, og mer sofistikerte videokonferanser som gir full-motion videobilder og lyd av høy kvalitet (5). I dagens samfunn er bruken av videokonferanse stor innenfor de fleste områder av næringslivet, akademia og i helsevesenet, og kanskje enda mer nå etter covid-19.

De mest kjente plattformene, i tilfeldig rekkefølge, kjenner mange til som Microsoft Teams, Skype, Zoom og Google Meet, men også såkalte sosiale medier som FaceTime, Snapchat og Messenger åpner for muligheten for videokonferanser.

Skype blir brukt i helsevesenet

Skype har i mange år blitt brukt som kommunikasjonsplattform innenfor helsevesenet, som video for å få ekspertuttalelser, video i kombinasjon med andre helserelaterte tiltak, video mellom parter i helsevesenet, hjemmet og pårørende og video for mer effektiv administrasjon (6).

Det er også gjort studier på Skype innenfor epidemiologisk forskning med varierende erfaringer og resultat. En tysk studie fra 2012 konkluderte med at Skype ikke var et gjennomførbart verktøy for datasamling i Tyskland (7). Heldigvis har den teknologiske utviklingen gått fremover siden 2012.

Oates sin studie fra 2015 konkluderer med at sensitivitet og samarbeid kan oppnås ved bruk av Skype, og at å bruke Skype åpner opp for geografisk spredning, er billig og raskere enn møter ansikt til ansikt (8).

Videokonferanser blir stadig mer vanlig

Innenfor akademisk forskning blir Internett og online-medier stadig oftere brukt til å samle inn primærdata. Å gjennomføre fokusgruppeintervjuer som videokonferanse er et eksempel på det, selv om andre måter som bruk av spørreskjema var tidligere ute.

Det har blitt fremmet kritiske spørsmål om i hvilken grad fokusgruppeintervju, som videokonferanse i forskning, er egnet når essensen i metoden ligger i at informanter samtaler om et definert tema, ledet av moderator og sitter samlet i samme rom (9).

De første studiene av nettbaserte fokusgrupper

Den første asynkrone dokumenterte nettbaserte fokusgruppen er datert tilbake i 1997, av Peter Murray og hans studie av geografisk spredt helsepersonell, og bruk av e-post (10). Karakteristikken av hans populasjon, at de var geografisk spredt, medførte at online-grupper på seks til åtte informanter var passende (10).

Senere har det blitt utført synkrone online fokusgruppeintervjuer som den Stewart først gjennomførte i 1998 (11). Erfaringer fra synkrone online fokusgrupper er at de kan skape et sett av mer komplekse interaksjoner grunnet forsinkelser av tid, hvilket kan medføre at informantenes stemmer overlapper hverandre, som igjen kan resultere i utfordringer ved transkribering til manus (9).

En annen utfordring som ble observert var at slike komplekse interaksjoner med overlappinger kan gjøre oppgaven til moderator mer kompleks og utfordrende (9).

Slik gikk vi frem – trinn for trinn

Helsefaglig forskning blir definert som «en virksomhet som utføres med vitenskapelig metodikk for å skaffe til veie ny kunnskap om helse og sykdom» (12).

Vårt forskningsprosjekt er helsefaglig forskning, hvor vi innhentet helseopplysninger fra pasienter med eggstokkreft. Det krevde godkjenning av Regional Etisk Komite (REK) og av Personvernombudet (PO) i helseforetaket (13).

Metoden ble godkjent av IKT-avdelingen

Helseopplysningene var av sensitiv art, som innebar et løfte om konfidensialitet, fortrolighet og tillit (14). Siden vi skulle utføre fokusgruppeintervjuene som videokonferanse, måtte vi også ha godkjenning av den ansvarlige for IKT-sikkerheten i helseforetaket.

Anonymisering av informanter og data er utfordrende uavhengig av om intervjuet er fysisk eller nettbasert (14, 15). Imidlertid, når man bruker nettbasert videokonferanse, er det i tillegg en mulighet for at informantene lett kan spores digitalt og at sensitiv informasjon om deltakerne blir etterlatt til bruk av andre som ikke skal ha tilgang (14).

Deltakerne fikk informasjon

Informantene i vår fokusgruppe ble rekruttert gjennom pasientorganisasjonen Gynkreftforeningen.

Kvinnene mottok muntlig informasjon om forskningsprosjektet sammen med informasjonsbrev og samtykkeskjema, hvor det ble opplyst om at intervjuene ville bli gjennomført som videokonferanse. Under den muntlige informasjonen ble det opplyst om at deltakelse i forskningsprosjektet krevde god nettilgang og egen datamaskin.

Kvinnene fikk tilsendt en intervjuguide

Etter at samtykkeskjemaet var signert, fikk kvinnene tilsendt intervjuguide med innledende spørsmål, brukermanual til Skype og en sikkerhetsrutine til videokonferansene. Selv om mange i dag har Skype, er det ikke alle som har Skype for business, som er nødvendig når flere skal delta med lyd og bilde samtidig.

Etter anbefaling fra den ansvarlige for IKT-sikkerheten, utarbeidet forfatterne en brukermanual til Skype for business som vi kalte «Informasjon til pasient videokonsultasjon», til bruk i vårt forskningsprosjekt. Brukermanualen inneholdt informasjon, i form av bilde og tekst, om hvordan kvinnene kunne kople seg opp uten å ha installert Skype for business.

Vi utarbeidet en sikkerhetsrutine

Vi utarbeidet også en sikkerhetsrutine for gjennomføring av fokusgruppeintervjuene.

Forholdsregler som vi måtte ta hensyn til ved utarbeidelse av sikkerhetsrutinene var blant annet hvordan intervjuene skulle gjennomføres, informasjon om hvor moderatorene og informantene skulle sitte med tanke på hvem som kunne se eller lytte til samtalen, samt informasjon om hvordan opptak og lagring av intervjuene skulle gjennomføres og hvem som skulle ha tilgang til opptakene.

De kunne ringe inn om de hadde problemer med å kople seg opp.

Før første fokusgruppeintervju, hadde moderator en testoppkopling med hver av kvinnene. De hadde også fått telefonnummeret til moderator og kunne ringe inn om de hadde problemer med å kople seg opp.

Det var fem kvinner i gruppen

Fokusgruppeintervjuene ble utført av forfatterne som moderator og med-moderator, og det var fem kvinner i gruppen. Intervjuene ble tatt opp med stemmeopptaker, og med-moderator noterte underveis i intervjuet.

Vi var usikre på utfordringene vi eventuelt kunne møte ved å ha for mange informanter med, når samhandlingen og dynamikken mellom informantene er selve essensen i metoden (16). Det var også usikkerhet knyttet til mulige tekniske utfordringer, vi hadde derfor tilgang til IT-hjelp under selve intervjuene.

Våre erfaringer med videokonferanse

Både moderator og med-moderator hadde god erfaring med å bruke Skype, men ikke innenfor forskning. Vi hadde ikke inngående kunnskap om hvordan vi skulle løse eventuelle tekniske utfordringer, som blant annet utfordringer med nettoppkopling og forsinkelse på lyd under intervjuene og at vi ikke kunne nå alle informantene.

Vi erfarte at det til tider var vanskelig for kvinnene å inntre i videosamtalen, men med litt tålmodighet fra alle parter gikk det fint.

Fokusgruppe som forskningsintervju innebærer at moderator legger til rette for gode gruppediskusjoner, og vi var spent på om våre samtaleferdigheter som moderatorer ville bli påvirket av at forskningsintervjuet ble gjennomført som videokonferanse (1, 2).

Formålet med fokusgruppeintervju er at informantene selv skal styre samtalen og utforske egen kunnskap og opplevelser, ikke bare i form av hva de tenker, men hvordan de tenker og hvorfor (16).

Samtalen fløt lett mellom kvinnene

Fokusgruppeintervjuer er basert på tillit, som moderatorer la vi til rette for at kvinnene skulle bli trygge på hverandre slik at de ønsket å dele.

Vår opplevelse er at samtalen fløt lett mellom kvinnene, og at vi kunne be dem om å utdype interessante temaer som belyste spørsmål, uten at noe ble holdt tilbake. Jo tryggere kvinnene var på hverandre og på oss, jo mer ønsket de å dele (2).

Jo tryggere kvinnene var på hverandre og på oss, jo mer ønsket de å dele.

Murrays erfaringer ble tatt med i vår måte å stille spørsmål på, ved at vi stilte få direkte spørsmål, da dette kunne føre til en serie direkte svar fra kvinnene fremfor å stimulere diskusjonen (10). Moderator styrte diskusjonen og kom med oppfølgingsspørsmål.

Vi var forberedt på at sensitive temaer kunne komme opp i gruppesamtalene, som måtte behandles med omhu. Vi måtte også ha et blikk for forskjeller i makt både mellom moderatorer og informanter, men også informantene seg imellom (2).

Vi var usikre på rammen for intervjuet

Rammen rundt en fokusgruppe skal være avslappet, gjerne med forfriskninger og sittende i en sirkel for å fremme atmosfæren og gi rom for trygghet (16, 17). Når da fokusgruppen møtes i en videokonferanse, sittende hver for seg hjemme, ville informantene styre samtalen og dele tankene sine på samme måte som om de satt sammen i en sirkel i samme rom?

Som forfattere og moderatorer var vi usikre på om atmosfæren, dynamikken og samhandlingen mellom kvinnene ville bli påvirket av at fokusgruppeintervjuet ble gjennomført som en videokonferanse.

Vi erfarte at kvinnene ga rom til hverandre, lyttet og ventet, de viste empati overfor hverandre og delte egne erfaringer og opplevelser på en måte som gjorde inntrykk.

Kvinnene følte seg trygge

Tilbakemeldingene fra kvinnene har vært overveiende positive. De erfarte rammen som trygg, som ifølge Kitzinger fremmer mer åpne diskusjoner (16).

Kvinnene kunne sitte hjemme i sin egen stue og gjennomføre intervjuene, det tok mindre av deres tid og gjorde at det var lettere for dem å delta.

Konklusjon

Vår erfaring er at fokusgruppeintervju som videokonferanse i forskning kan anbefales, selv om det kan være utfordrende og krever gode forberedelser.

Vi erfarte stor grad av brukertilfredshet, og at fokusgruppeintervju som videokonferanse kan være like bra til å gjennomføre et kvalitativt forskningsintervju som å være fysisk til stede.

Videokonferanse er kostnadseffektivt, det er ingen reiseutgifter, informantene trenger heller ikke ekstra teknisk utstyr utover en datamaskin og nettilgang, men det krever at informantene og arrangørene er oppmerksomme på tekniske utfordringer som kan oppstå.

I dag, med utfordringer som covid-19, er det høyst relevant og gjennomførbart å bruke videokonferanser innenfor helseforskning.

Referanser

1.      Brinkmann S, Kvale S. Interviews: Learning the craft of qualitative research interviewing. Thousand Oaks: Sage; 2015.

2.      Malterud K. Fokusgrupper som forskningsmetode for medisin og helsefag. Oslo: Universitetsforlaget; 2012.

3.      Kreftregistret. Cancer in Norway 2018 – Cancer incidence, mortality, survival and prevalence in Norway. Oslo: Kreftregisteret; 2019.

4.      Mills EJ, Seely D, Rachlis B, Griffith L, Wu P, Wilson K, et al. Barriers to participation in clinical trials of cancer: a meta-analysis and systematic review of patient-reported factors. The Lancet Oncology. 2006;7(2):141–8.

5.      SearchUnifiedCommunications. Video conferencing (video conference). 2016. Tilgjengelig fra: https://searchunifiedcommunications.techtarget.com/definition/video-conference (nedlastet 28.05.2020).

6.      Ekeland AG, Hansen AH, Bergmo TS. Clinical videoconferencing as eHealth: a critical-realist review and qualitative meta-synthesis. J Med Internet Res. 2018;20(10):e282.

7.      Weinmann T, Thomas S, Brilmayer S, Heinrich S, Radon K. Testing Skype as an interview method in epidemiologic research: response and feasibility. Int J Public Health. 2012;57(6):959–61.

8.      Oates J. Use of Skype in interviews: The impact of the medium in a study of mental health nurses. Nurse researcher. 2015;22(4).

9.      Stewart K, Williams M. Researching online populations: the use of online focus groups for social research. Qualitative Research. 2005;5(4):395–416.

10.    Murray PJ. Using virtual focus groups in qualitative research. Qualitative health research. 1997;7(4):542–9.

11.    Stewart F, Eckermann E, Zhou K. Using the internet in qualitative public heath research: A comparison of chinese and australian young women’s perceptions of tobacco use. Internet Journal of health promotion. 1998;12.

12.    NOU 2005: 1. God forskning – bedre helse. Lov om medisinsk og helsefaglig forskning, som involverer mennesker, humant biologisk materiale og helseopplysninger (helseforskningsloven). Oslo: Departementenes servicesenter, Informasjonsforvaltning; 2005.

13.    Salbu AK. Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk (REK). Oslo; De nasjonale forskningsetiske komiteene: 2014. Tilgjengelig fra: https://www.etikkom.no/FBIB/Praktisk/Forskningsetiske-enheter/Regionale-komiteer-for-medisinsk-og-helsefaglig-forskningsetikk/ (nedlastet 24.05.2020).

14.    De nasjonale forskningsetiske komiteene. Forskningsetisk veileder for internettforskning. Oslo; De nasjonale forskningsetiske komiteene: 2019. Tilgjengelig fra: https://www.etikkom.no/forskningsetiske-retningslinjer/veileder-for-internettforskning/ (nedlastet 24.05.2020).

15.    Saunders B, Kitzinger J, Kitzinger C. Anonymising interview data: challenges and compromise in practice. Qual Res. 2015;15(5):616–32.

16.    Kitzinger J. Qualitative research: introducing focus groups. BMJ. 1995;311:299. Tilgjengelig fra: https://www.bmj.com/content/311/7000/299. (nedlastet 20.05.2020).

17.    Krueger RA, Casey MA. Designing and conducting focus group interviews. Minnesota, USA; 2002.

Les også:

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
Eldre dame snakker med sykepleier via nettbrett.
PÅ NETT: Hele 27,5 prosent av deltakerne synes det er best å bruke nettbrett til videokommunikasjon. Illustrasjonsfoto: Tony Hall/NTNU.

Hva synes eldre om å bruke videokommunikasjon?

Foretrekker eldre å bruke pc, mobil eller nettbrett? Vi lot 30 eldre teste teknologi som kan gjøre livet lettere og tryggere for dem.

I dagens samfunn blir det tatt i bruk nye og forenklende velferdsteknologiske løsninger i helse- og omsorgstjenestene. I tilfeller der vi tidligere måtte møte opp fysisk, kan vi nå få utrette det vi ønsker via nettbaserte tjenester fra hvor som helst i verden. Et spørsmål på bakgrunn av dette er om helse- og omsorgstjenestene er rustet for å imøtekomme morgendagens behov?

Behovet for velferdsteknologiske løsninger som kan gi mer frihet og trygghet for brukerne, har meldt seg. Det å få muligheten til å være selvstendig og mestre egen hverdag er et behov som står høyt for de fleste. Det å bli møtt med respekt og verdighet er av stor betydning, og at hjelpen er der når man behøver den (1, 2).

Hva er velferdsteknologi?

I en NOU fra 2011 defineres velferdsteknologi slik: «Med velferdsteknologi menes først og fremst teknologisk assistanse som bidrar til økt trygghet, sikkerhet, sosial deltakelse, mobilitet og fysisk og kulturell aktivitet, og styrker den enkeltes evne til å klare seg selv i hverdagen til tross for sykdom og sosial, psykisk eller fysisk nedsatt funksjonsevne. Velferdsteknologi kan også fungere som teknologisk støtte til pårørende og ellers bidra til å forbedre tilgjengelighet, ressursutnyttelse og kvalitet på tjenestetilbudet.» (3)

Man må jobbe tverrprofesjonelt for å skape fremtidens løsninger.

I årene frem mot 2030 vil en stor andel eldre mennesker ha kroniske og sammensatte lidelser. Aldersgruppen fra 60 år og oppover blir større, og det er også i denne perioden av livet det er en økning av kronisk sykdom og komorbiditet (4). Det er derfor nødvendig at både brukerne og pårørende blir mer involvert i å utforme tjenesten, og man må jobbe tverrprofesjonelt for å skape fremtidens løsninger gjennom samhandling.

Teknologien skal gjøre byene bedre

Flere norske byer og kommuner arbeider med prosjekter innenfor rammen av det som kalles «smarte byer» eller «smarte kommuner». Kommunal- og moderniseringsdepartementet definerer en smartby som en by som «bruker digital teknologi til å gjøre byene til bedre steder å leve, bo og arbeide i. Smartby-initiativer har som mål å forbedre offentlige tjenester og innbyggernes livskvalitet, utnytte felles ressurser optimalt, øke byens produktivitet, og å redusere klima- og miljøproblemene i byene». (5)

FN Smart City Lab Ålesund ble benyttet for å teste velferdsteknologiske løsninger. Framtidslaben er en arena som skal arbeide etter bærekraftsmålene.

I vår studie er vi opptatt av følgende av FNs bærekraftsmål (6):

  • Nr. 3: God helse.
  • Nr. 9: Innovasjon og infrastruktur.
  • Nr. 11: Bærekraftige byer og samfunn.
  • Nr. 17: Samarbeid for å nå målene.
 Fra venstre Arne Styve (NTNU), Stina Lillevik (Ålesund kommune), Nancy Walderhaug (NTNU/Mental Helse) og Cecilie Campbell (ALV-Møre og Romsdal).
FELLES MÅL: Disse folkene har delt kunnskap om velferdsteknologi med hverandre. Fra venstre Arne Styve (NTNU), Stina Lillevik (Ålesund kommune), Nancy Walderhaug (NTNU/Mental Helse) og Cecilie Campbell (ALV-Møre og Romsdal).  Foto: Ole-Martin Sæthermoen
Hva er Smart City Lab?

Ålesund har fått utfordringen med å bli verdens andre lab for utvikling av smarte og bærekraftige byer. I laben skal partnerne finne smarte løsninger for å gi folk bærekraftig livskvalitet.

Kilde: nyealesund.no 

https://alesund.kommune.no/samfunnsutvikling/satsingsomrade/smart-og-berekraftig-utvikling/alesund-far-nord-europas-forste-fn-smartbylab.6349.aspx

Hensikten med studien

Vår hensikt med studien var å kartlegge de eldres erfaringer med videokommunikasjon og få innsikt i deres valg av velferdsteknologiske løsninger.

Metode og utvalg

Artikkelen bygger på et pågående og et gjennomført prosjekt innen velferdsteknologi ved NTNU i Ålesund. 40 deltakere ble invitert, men 30 deltok. I utgangspunktet ønsket vi deltakere over 67 år. Deltakerne var 16 kvinner og 11 menn i alderen 60–81 år, mens de resterende tre som deltok, ikke krysset av for kjønn og alder (tabell 1).

Det ble delt ut et enkelt spørreskjema med seks lukkede spørsmål og et åpent spørsmål. Vi benyttet en Likert-skala med ulike svaralternativer på de seks spørsmålene. Det ble gjennomført en frekvensanalyse ved hjelp av SPSS.

I tabell 2 vises spørsmål og funn. Når det gjelder det åpne spørsmålet der deltakerne hadde mulighet til å komme med kommentarer, har vi oppsummert data i kategorier.

Tabell 2: Frekvensanalyse av spørreskjema

Vi simulerte en bosituasjon

For å kartlegge bruken av velferdsteknologiske løsninger ble fire ulike rom rigget for å simulere en bosituasjon med hjemlige møbler som sofa, stoler, bord og planter. Målet med simulering er å etterlikne en virkelig situasjon (7).

Rommene inneholdt følgende enheter: 1) nettbrett (standard), 2) mobiltelefon (standard smarttelefon), 3) 65 tommers tv og 4) 17 tommers pc. Alle enhetene var koplet opp mot Skype, og enhetene var klare til at deltakerne kunne kommunisere på dem.

Alle deltakerne (n = 30) fikk delta i simuleringen. Hver deltaker ble fulgt rundt, og startet på et rom før de gikk videre til neste. Det ble lagt opp til at de fire kommuniserte samtidig med hverandre på hver stasjon, fra fem til ti minutter.

I etterkant av simuleringen var det gode diskusjoner og mulighet for å stille spørsmål om teknologi. En student fra IKT og realfag, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Ålesund, var behjelpelig. Deltakerne tilbrakte cirka to timer ved FN Smart City Lab Ålesund.

Hvordan ble deltakerne rekruttert?

Studien ble gjennomført etter retningslinjene for General Data Protection Regulation (GDPR) (8). Deltakerne ble rekruttert av prosjektsamarbeidende parter, som ALV-Møre og Romsdal, Ålesund kommune og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet i Ålesund. Deltakerne kom frivillig, fikk informasjon om deltakelsen i prosjektet, og de hadde muligheten til å trekke seg om de ønsket det. Datamaterialet som er innhentet gjennom spørreskjema, er anonymt.

Eldres opplevelse av velferdsteknologiske løsninger

Resultatene i vår studie viser at på spørsmål 1 var 50 prosent av de eldre middels fornøyd med sine tekniske brukererfaringer, mens 33,3 prosent mente de hadde god erfaring. Bare 2 prosent mente de hadde liten brukererfaring.

På spørsmål 2, som omhandlet hvilke plattformer de eldre foretrakk etter simulering i FN Smart City Lab, var det ganske jevnt. 35 prosent foretrakk en fysisk datamaskin (pc), mens 32,5 prosent ønsket å benytte tv-skjerm ved videokommunikasjon.

27,5 prosent av deltakerne likte best nettbrett, mens kun 5 prosent foretrakk å kommunisere på mobiltelefonen.

Hva synes eldre om videokommunikasjon?

Når det gjelder spørsmål 3 som så på opplevelsen av videokommunikasjon, så svarte 60 prosent av de eldre at de synes det var spennende å bli bedre kjent med mulighetene som finnes.

10 prosent fant videokommunikasjon utfordrende.

10 prosent fant videokommunikasjon utfordrende. 6,7 prosent av deltakerne syntes det var interessant, mens 3,3 prosent fant det praktisk. 10 prosent av deltakerne mente at opplevelsen av videokommunikasjon var grei, mens 3,3 prosent opplevde at det ikke var bra.

De tre siste spørsmålene omhandlet bruk av videokommunikasjon for å kommunisere på ulike arenaer. De eldre var enstemmig (100 prosent) i at enhetene deltakerne fikk prøve under simuleringen, kan anvendes for å snakke med andre, men når det gjaldt kontakt med lege, mente 83,3 prosent at tekniske løsninger kunne benyttes, mens 6,7 prosent ikke ønsket det.

De resterende 10 prosentene svarte både ja og nei på spørsmålet om videokommunikasjon var bra å bruke. Når det gjelder kommunikasjon med det offentlige var 90 prosent klare for dette, mens 10 prosent mente at dette ikke var en arena for videokommunikasjon.

Deltakerne var fornøyd med dagen

De åpne kommentarene fra deltakerne viste at de var fornøyd med dagen i FN Smart City Lab. Dagen skapte nysgjerrighet, engasjement og tid for refleksjon. Flere nevnte at man må sette mer søkelys på hvordan man sikrer at lyd og bilde er tilfredsstillende, mens andre ikke så at det var et problem, dersom de fikk god brukerstøtte.

Dagen skapte nysgjerrighet, engasjement og tid for refleksjon.

Noen opplevde at det var utfordrende å skulle delta i en samtale der flere personer var involvert, og en mente at det måtte være en ordstyrer. Flere deltakere var inne på mulighetene videokommunikasjon kunne ha, som for eksempel i møte med lege og det offentlige.

De ville ha personlig kontakt med legen

De mente at når det gjaldt møte med lege, kunne videokommunikasjon være aktuelt ved korte samtaler angående symptomer, mens i mer krevende situasjoner måtte de ha personlig kontakt.

Deltakerne var noe mer skeptisk til å bruke videokommunikasjon til å ha kontakt med kontakt med offentlige kontorer, da de var opptatt av at kontakten måtte være trygg, og uten at andre kunne lytte.

Flere deltakere mente at personlig kontakt er å foretrekke, men nettbrett og pc er et godt supplement. De var opptatt av at hjemmesykepleien må skoleres i bruk av elektroniske tjenester, for videokommunikasjon kommer til å bli mer aktuelt å bruke i fremtiden.

Diskusjon

Studien viser at de fleste eldre er positive, men det er noen som syns teknologien er utfordrende og upersonlig.

Bruken av informasjons- og kommunikasjonsteknologier (IKT) og internett i hjemmet er økende i den eldre befolkningen, vi ser en økende bruk av mobile enheter til internettkommunikasjon. Ifølge Statistisk sentralbyrå (9) har bruk av internett blant aldersgruppen 65–74 år økt fra 61 til 81 prosent de siste fem årene, mens i aldersgruppen 75–79 år har man en økning fra 42 til 68 prosent.

Flere eldre bruker pc og internett

Videre viser Statistisk sentralbyrå (9) at erfaringer og ferdigheter med pc- og internettbruk har en økning fra 33 til 55 prosent i aldersgruppen 65–74 år, og 12 til 39 prosent i aldersgruppen 75–79 år.

Vår studie viser at de fleste eldre er fornøyd med de tekniske brukererfaringene, kun 2 prosent svarte at de hadde liten erfaring. Dette tyder på at man kan forvente at eldre i årene fremover vil ha økende kunnskap rundt velferdsteknologi, og at kommende generasjoner allerede har kjennskap til teknologien. Noe som støttes av NOU (3), da forholdene i Norge ligger godt til rette for teknologisk innovasjon i helse- og omsorgstjenestene.

Helse- og omsorgstjenestene har et stort uutnyttet potensial for å ta i bruk velferdsteknologi som kan gi brukerne større trygghet og bedre mulighet til å klare seg selv i hverdagen (3).

God opplæring er nødvendig

De eldre i studien simulerte i ulike rom og i trygge omgivelser for å tilegne seg kunnskap, noe som gjør det mulig å kontinuerlig evaluere og justere teknologien sammen med brukerne.

De må få muligheten til å bli kjent med teknologien

Ifølge Nilsson (10) må brukere få tilstrekkelig med tid til opplæring, og de må få muligheten til å bli kjent med teknologien. God opplæring på riktig nivå er avgjørende for at de kan lære hvordan de best mulig kan anvende teknologien.

Teknologien må være lett å bruke

I vår studie kom det frem flere faktorer som er avgjørende for bruk av videokommunikasjon. De eldre er opptatt av brukervennlighet (design) på mobil, nettbrett eller tv, den enkelte brukers teknologiforståelse, etiske utfordringer og tilrettelegging.

Teknologien må være lett å bruke, med enkel utforming, det skal være enkelt å kople seg opp, og som flere påpekte, må lyd og bilde være tilfredsstillende. Dette samsvarer med tidligere studier (11–14) der brukervennlighet og design, har blitt avgjørende for om man anvender teknologien.

Videre kommer det frem utfordringer med å kople seg opp til et nettverk, urealistiske forventninger og at teknologien blir for avansert og uhåndterlig. I en studie av Kirchhoff og Berg (15) viser det seg at de eldre i hovedsak er tilfreds med videokommunikasjon, da de opplever en mestring med å benytte seg av teknologien, at tjenesten er tilrettelagt, man behøver ikke å forlate hjemmet, og man har mulighet til sosialt samvær.

De foretrekker personlig kontakt

Det er fortsatt ansikt-til-ansikt-møter som blir foretrukket av de eldre. I studien kom det frem at de eldre ønsket å benytte videokommunikasjon for å kommunisere med familie og venner, og at de kunne anvende videokommunikasjon til å samtale med lege og det offentlige, men personlig kontakt var å foretrekke.

De mener at nettbrett og pc er et godt supplement, noe som støttes av NOU (3) som sier at velferdsteknologi kun er et supplement som kan bidra til økt selvstendighet for brukeren og styrke kvaliteten på tjenester som allerede gis i dag. Videre hevdes det at velferdsteknologi kan være en medvirkende faktor for å hindre ensomhet og isolasjon (3).

Videokommunikasjon kan styrke samarbeidet

Videokommunikasjon kan bidra til å styrke tverrprofesjonelt og tverrsektorielt samarbeid og øke tilgjengeligheten innen helse- og omsorgstjenestene. Tverrprofesjonelt samarbeid blir sentralt for å få velferdsteknologiske løsninger til å fungere best mulig, og det kreves samarbeid mellom flere kompetansemiljø (16–17).

Man må gå fra en-til-en-tankegang, der man tenker mitt og ditt, til å skape nettverk.

I denne studien har det vært av stor betydning å kunne dele kunnskap med andre kompetansemiljø. Skal man kunne møte morgendagens behov, må man sammen finne de beste løsningene for brukeren, pårørende og andre involverte. Man må gå fra en-til-en-tankegang, der man tenker mitt og ditt, til å skape nettverk der det er åpenhet og en kultur for deling.

Gjennom et godt samarbeid med ALV-Møre og Romsdal, Ålesund kommune og flere institutter ved NTNU i Ålesund har vi arbeidet for å bygge og dele kunnskap om velferdsteknologi gjennom samskaping mellom brukere, det offentlige, andre samfunnsaktører og akademia.

Konklusjon

Studien viste at brukere må inkluderes tidlig i prosessen for å sikre best mulig helse- og omsorgstjenester, da de har verdifull kunnskap rundt velferdsteknologiske løsninger.

Brukervennlighet, teknologiforståelse, etiske utfordringer og tilrettelegging er avgjørende faktorer for at de eldre skal anvende teknologi. Når velferdsteknologi skal iverksettes og tas i bruk, er det nødvendig med tverrprofesjonelt samarbeid.

Referanser

1.   Helsedirektoratet. Velferdsteknologi Fagrapport om implementering av velferdsteknologi i de kommunale helse- og omsorgstjenestene 2013–2030. Oslo: Helsedirektoratet; 2012. IS–1990.

2.   Sletteland N. Helsekommunikasjon og digitale medier. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2014.

3.   NOU 2011: 11. Innovasjon i omsorg. Oslo: Departementenes servicesenter, Informasjonsforvaltning; 2011.

4.   Meld. St. 29 (2012–2013). Morgendagens omsorg. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2013.

5.   Kommunal- og moderniseringsdepartementet. Smarte byer og kommuner i Norge – en kartlegging. Oslo: Agenda Kaupang; 2019.

6.   FN Sambandet. FNs bærekraftsmål. Oslo: FN Sambandet; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.fn.no/Om-FN/FNs-baerekraftsmaal (nedlastet 10.01.2020).

7.   Nelson A. Using simulation to design and integrate technology for safer and more efficient practice environments. Nursing Outlook. 2003;51(3):27–9.

8.   Datatilsynet. Om personopplysningsloven med forordning og når den gjelder. Oslo: Datatilsynet; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.datatilsynet.no/regelverk-og-verktoy/lover-og-regler/om-personopplysningsloven-og-nar-den-gjelder/ (nedlastet 10.01.2020).

9.   Statistisk sentralbyrå. Bruk av IKT i husholdningene. Oslo: Statistisk sentralbyrå; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.ssb.no/teknologi-og-innovasjon/statistikker/ikthus/aar (nedlastet 23.1.2020).

10.   Nilsson C, Öhman M, Søderberg S. Information and communication technology in supporting people with serious chronic illness living at home – an intervention study. J Telemed Telecare. 2006;12(4):198–202.

11.   Horten K. The use og telecare for people with chronic obstructive pulmonary disease: implications for management. J Nurs Manag. 2008;16(2):173–80.

12.   Essen A, Conrick M. New e-service development in the homecare sector: Beyond implementing a radical technology. Int J Med Inform. 2008;77 (10):679–88.

13.   Demiris G, Rantz MJ, Aud MA, Marek KD, Tyrer HW, Skubic M, et al. Older adults' attitudes towards and perceptions of «smart home» technologies: a pilot study. Int J Med Inform. 2004;29(2):87–94.

14.   Demiris G, Oliver DP, Giger J, Subic M, Rantz M. Older adults' privacy considerations for vision-based recognition of eldercare applications. Technol Health Care. 2009;17(1):41–8.

15.   Kirchhoff R, Berg H. En scoping review: Kunnskap om videokommunikasjonsteknologi i lys av hverdags-/telerehabilitering. Sykepleien Forskning. 2016;11(2):174–83. DOI: 10.4220/Sykepleienf.2016.57820

16.   Moser I. Velferdsteknologi. En ressursbok. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2019.

17.   Keitsch M, Sigurjònsson JB. Refleksjoner og veien videre. I: Nakrem S, Sigurjònsson JB, red. Velferdsteknologi i praksis – Perspektiver på teknologi i kommunal helse- og omsorgstjeneste. Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2017. s. 114–22.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.