fbpx Psykisk helse: Barn og unge trenger trygghet og støtte fra voksne Hopp til hovedinnhold

Psykisk helse: Barn og unge trenger trygghet og støtte fra voksne

En ungdom sitter alene i et hjørne
HELSE ELLER UHELSE? Barn og unge må ikke få for stort ansvar for selvhjelp i livssituasjoner hvor det er voksne som skal ivareta dem. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Livsmestring som skolefag kan være forebyggende og positivt, men psykologisk selvhjelp bør ikke fremstilles som et nyttig verktøy for barn og unge.

Hovedbudskap

Skolen skal være en helsefremmende omsorgsarena som støtter opp om barn og unges vekst og utvikling. I forlengelsen av dette arbeidet ble livsmestring et eget fag i læreplanverket i 2020. Faget skal gi elevene kompetanse som fremmer god psykisk og fysisk helse. Vi stiller spørsmål ved vurderingen av hjelpeverktøy som anvendes for livsmestringsfaget i skolen.

Livsmestring skal gi elevene muligheter til å ta ansvarlige valg gjennom tverrfaglige temaer i skolen som omhandler folkehelse og livsmestring (1). I helsefremmende arbeid er det behov for god kvalitet i skoler og helsetjenester med forskningsbaserte tiltak både på universelt, selektivt og indikativt nivå (2).

Denne fagartikkelen belyser livsmestring i skolen. Vi ser på bruk av hjelpeverktøy som benyttes for psykisk helse. Vår mening er at hjelpeverktøy i noen tilfeller kan være kontraindisert. Barn kan ha egne mestringsstrategier som kan bli forstyrret av hjelpere, og da vil bruk av hjelpeverktøy i verste fall virke mot sin hensikt.

Hjelpeverktøy må anvendes med forsiktighet og på selektivt nivå for barn med psykiske vansker. Barn som har opplevd traumer, bør få en indikativ tilnærming til helsehjelp. Vi stiller derfor spørsmål ved vurderingen av hjelpeverktøy for livsmestring i skolen på universelt nivå.

Stadig flere unge har alvorlige psykiske lidelser

De fleste barn og unge opplever livskvalitet og trivsel i skolen (3). Trivselen synker fra barneårene til ungdomstiden, hvor gutter er mer tilfredse enn jevnaldrende jenter. Barns rettigheter og FNs bærekraftmål er grunnleggende for folkehelsearbeidet som er rettet mot barn og unge.

For å ivareta barn og unges psykiske helse i skolen ble livsmestring et eget fag i grunnskolen i Utdanningsdirektoratets overordnede prinsipper for tverrfaglige temaer punkt 2.5.1 (1).

Totalt 8 prosent av barn og unge har symptomer på psykisk lidelse, og rundt 20 prosent har psykiske vansker (4). En oversikt fra NAV fra 2020 viser en økende trend i trygdeytelser blant 18-åringer, og årsakene ser ut til å skyldes en økning i antallet barn og unge med alvorlige psykiske lidelser (5).

Kjønnsforskjeller viser at en større andel jenter enn gutter har psykiske lidelser i puberteten. Årsaken til økningen i diagnostiserte psykiske lidelser hos tenåringsjenter er ukjent (3). Hovedtyngden av lidelser utgjør depresjon, angst, tilpasningsforstyrrelser og spiseforstyrrelser.

Skolen er den største kilden til stress

MEST-undersøkelsen viser en økning i psykisk uhelse under koronapandemien (6). For å unngå sammenblanding med pandemitallene benytter vi tall fra UngData fra 2019.

Skolen var den fremste kilden for stress for jenter i 2019; 45 prosent av jenter opplevde press om å gjøre det bra på skolen (7). Stresset jenter opplever, kan komme av en fremtidsdisiplinering hvor skolen har nøkkelbetydning for høyere utdanning, jobb og karriere (8).

Livsmestringsfagets bakgrunn og innhold kan diskuteres.

Livsmestringsfagets bakgrunn og innhold kan diskuteres. Bør vi rette innsatsen på individ- eller på systemnivå i det sykdomsforebyggende og helsefremmende arbeidet, og hvordan skal dette utføres i skolen?

Repertoaret av hjelpeverktøy eller skoleprogrammer er mangfoldig (tabell 1). Vi har sett på verktøyet psykologisk førstehjelp fordi det har vært tilgjengelig i ti år.

Psykisk helse har fått økt oppmerksomhet utover 2000-tallet, og vi kan se det som en videreføring av forebyggende helsearbeid for fysisk helse. Mentale prosesser og kognitiv terapi har blitt en standard overbygning i psykisk hverdagshelse.

Sentralt i prosessendringer benyttes «den kognitive diamant» (figur 1), som har følgende overordnede strategier: tanker, følelser, kroppslige reaksjoner og atferd (9).

Metodeverktøyet psykologisk førstehjelp er en enkel metodikk innen kognitiv atferdsterapi som er utviklet for barn og unge mellom 4 og 18 år (10). Det benyttes i norske barnehager, skoler, helsestasjoner og andre hjelpetjenester, men også i familier for eget bruk hjemme.

Psykolog Solveig Raknes produserte verktøyet i 2010. Elementer fra den kognitive modellen inngår i Raknes’ «hjelpehånd» med fremstilling av kroppslige reaksjoner, følelser, røde tanker (vansker) og grønne tanker (løsning).

Barn og unge kan bruke hånden sin eller bildemateriellet med fem fingre for å visualisere og klargjøre sine tanker og til slutt bruke håndflaten til å sette ord på hva som skal til for å få hjelp (11).

Helsedirektoratet har delfinansiert implementeringen av verktøyet (10, 12). Målsettingen med verktøyet er at barn og unge skal mestre psykologiske utfordringer. Psykologisk førstehjelp baserer seg på BEON-prinsippet (beste effektive omsorgsnivå), som betyr at hjelpen som gis, skal være mest mulig effektiv med lavest mulig kostnadsnivå (12).

Teorier kan belyse sosiale strukturer

Helsefremmende og forebyggende tilnærminger vektlegger det som kan bidra til helse og livskvalitet. Teorier beskriver fellestrekk mellom fenomener som kan belyse sammenhenger og skape mening (13). De gir en fortolkningsramme som igjen leder til nye perspektiver, og som så kan videreutvikle praksiskunnskap.

Vi må bruke skjønn når vi forholder oss til nye metoder med faglig og etisk refleksjon. Praktisk dømmekraft er å være i konstant pendelbevegelse mellom teori og praksis og i samsvar med et kollegialt fellesskap (13).

Bruken og effekten av ulike verktøy innebærer en relasjonell komponent som ikke kan evalueres på generelt grunnlag, og universelle programmer må også ta hensyn til individuelle forskjeller. For å forstå dynamikken til sosiale strukturer kan systemteori og interaksjonistisk teori benyttes.

Vi må bruke skjønn når vi forholder oss til nye metoder med faglig og etisk refleksjon.

Systemteori er opptatt av å se mennesket i sin kontekst, og kommunikasjon er virkemiddelet som utleder og opprettholder menneskelige systemer (13). Barn og unge må ses i sammenheng med sine egne systemer, som er familien og skolemiljøet.

Interaksjonistisk teori viser til samhandling og kontakt mellom mennesker og hvordan vi utvikler oss selv ved å ta andres perspektiver, særlig i sosialiseringsprosessen. For å utvikle fornuftige og moralske tankesett er vi avhengig av normer og et verdisystem.

Skolen er delaktig i denne sosialiseringen. Judith Butler (1994) ser på kjønnsroller som historisk og kulturelt situert, som gjør at vi defineres som kjønn etter gjeldende samfunnsnormer (13).

Psykiske vansker kan vedvare inn i voksenlivet

God psykisk helse er en viktig ressurs i oppveksten, utdanningen og livet som ung voksen. Omfanget av psykiske lidelser og den tilknyttede sykdomsbyrden gjør forebyggende arbeid til et viktig satsingsområde.

Et stort antall barn og unge vil på ett eller flere tidspunkt i oppveksten oppleve å ha psykiske vansker. For noen vil vanskene vedvare over tid og inn i voksenlivet.

Det er klare forventninger fra myndighetene om at folkehelsearbeidet i grunnskolen bør ivaretas av skolen og skolehelsetjenesten på universelt, selektivt og indikativt nivå (2).

Skolehelsetjenesten skal ivareta helsefremmende og forebyggende intervensjoner både individuelt og tverrfaglig samt i tverretatlig samarbeid. Det innebærer gode faglige vurderinger for når det er hensiktsmessig å velge problemfokuserte og/eller løsningsfokuserte tilnærminger, verktøy og metoder.

Psykologisk førstehjelp er en universell tilnærming

Psykologisk førstehjelp anses å være et universelt hjelpeverktøy som kan brukes i opplæringen i skolen. Verktøyet skal bidra til å forebygge psykiske lidelser. Det er i tråd med Helsedirektoratets anbefalinger, som også tilhører en tradisjon fra 1960-tallet: Psykologi skal ut av kontorene og være tilgjengelig for folket.  

En ulempe ved universell tilnærming er at det kan bidra til en økt problemorientering ved å psykologisere hverdagsplager som er naturlig til stede i livsløpet. Det å være ung, å tilpasse seg sosiale relasjoner og å delta i sosiale systemer er sosialisering og livsmestring for barn og unge i et livsløp.

En ulempe ved universell tilnærming er at det kan bidra til en økt problemorientering ved å psykologisere hverdagsplager som er naturlig til stede i livsløpet.

Med økt søkelys på psykisk helse kan grenser mellom psykiske lidelser og hverdagsvansker bli mer uklare. Barn og unge som egentlig bør få profesjonell hjelp, kan forbli i selvhjelpsområdet, eller barn og unge som klarer seg selv, kan bli «overpsykologisert».

Når tanker, følelser, kroppslige reaksjoner og handlinger får oppmerksomhet, blir barn og unge mer bevisst på sin egen forståelse. Arbeid med kognitiv forståelse er derfor nyttig i livsmestringsfaget.

Helseopplysning i skolen har den fordelen at den når alle på universalnivå, det vil si alle barn og unge i befolkningen i en bestemt aldersgruppe. Innholdet i undervisningen kan derimot medføre at barn og unge blir for fokusert på problemer som i utgangspunktet ikke er bekymringsfulle eller vanskelige.

På den andre siden viser undersøkelser at ungdommer vil ha mer psykisk helse inn i skolen (8). Det er positivt at de melder sine behov, og det er interessant at de beskriver dette behovet.

Psykiske vansker har sjelden enkle årsaker

En annen kritikk av verktøyet er funksjonen som selvhjelpsterapi (8). Når barn og unge opplever vansker, er meningen at hjelpeverktøy skal løse problemer og øke mestringsfølelser. En generell åpenhet og tilgang til informasjon er viktige redskaper for å styrke muligheter for selvhjelp, men kan også skape en illusjon om at barn og unge kan mestre sine plager på egen hånd.

Teknikkene som benyttes i psykologisk førstehjelp, kan ifølge Holter og Madsen (2018) ses som tidstypiske tilnærminger, hvor selvhjelpsverktøy er et middel for å styrke individet (14).

Vår erfaring fra skolehelsetjenesten tilsier at det er sjelden at psykiske vansker kan forklares ut fra enkle og entydige årsaker. Det er fare for tilsløring av bakenforliggende problemer. Samtaler med bruk av hjelpeverktøy er en voksen måte å møte utfordringer på.

Negative følelser må anerkjennes

Barn og unge innehar ofte naturlige mestringsstrategier. Det er en risiko for at vi forstyrrer naturlige mestringsstrategier og dermed også gode utviklingsprosesser hos barn og unge. Å holde «røde tanker» for seg selv kan være en hensiktsmessig mestringsstrategi.

Videre kan det være for komplisert for barn og unge å forstå at problemløsningsmetoder kan ha en overføringsverdi til liknende situasjoner. Vi må vise aksept for at barn håndterer vanskelige prosesser selv med sine egne strategier. Det er klokt å snakke om følelser og anerkjenne livet som det er, for å bygge robuste barn (15).

Grunnfølelsene består av flere negative enn positive følelser. Når det er for stor oppmerksomhet på å tenke positivt, kan barn oppleve at negative følelser ikke anerkjennes. Det er viktig å normalisere negative følelser. Det må likevel understrekes at forebyggende tiltak er å fange opp situasjoner eller hendelser som kan være uheldig og skadelig for barns utvikling.

Grunnelementet i helsefremmende og forebyggende arbeid for barn og unge er interaksjon med voksne med god kommunikasjon rettet mot barn og unge.

Det kan være ulik helseforståelse mellom kjønnene

Jenter og gutter har ulike preferanser. De kan møte skolens krav og hverdagens forventninger på ulike måter. Unge jenter har størst utfordringer med stress i skolen; 45 prosent av jentene opplever skolen som belastende (7).

Ifølge Butlers perspektiv på kjønnsroller defineres kjønn etter gjeldende samfunnsnormer og må ses i lys av historiske og kulturelle sammenhenger (13). Det er derfor viktig å anerkjenne at det kan være ulik helseforståelse mellom kjønn.

Skolen fremstår som en arena for fremtidsdisiplinering, og kanskje bør det være oppmerksomhet på å minske determinisme, særlig for grupper som kan oppfattes som sårbare i samfunnet, eksempelvis barn i familier med lavinntekt og barn med diagnoser.

Voksne må ikke påføre barn og unge unødvendige bekymringer for fremtiden.

Presset for å få gode karakterer er utslagsgivende for barns fremtidsutsikter og er også det som uroer særlig jenter i skolen. Ifølge Skaalvik (2017) gir sterkt prestasjonspress desto mer nedstemthet, utmattelse, angst og psykosomatiske symptomer (16).

Det er god grunn til å redusere prestasjonspresset for barn og unge samtidig som de trenger å bli møtt med utviklingsskapende forventninger tilpasset sin egen alder og modenhet. Det er viktig å fremme håp og hente styrke for hverdagen.

Skolen må tilstrebe en åpen ventemodus for hva som forventes av barn og unge. De skal lære å ta valg i livsmestringsfaget samtidig som de lever i livene sine og er i utvikling.

Voksne må ikke påføre barn og unge unødvendige bekymringer for fremtiden. De må få utvikle sine personlige kvaliteter heller enn å presses inn i systemer som de i utgangspunktet ikke ønsker selv. Hjelpeverktøy benyttes i mange arenaer, og skolen er møteplassen for en universal tilnærming.

En systematisk oversiktsartikkel av Rasmussen og Neumer (2020) konkluderer med at implementeringskvaliteten av psykologisk førstehjelp ikke er god nok. Det mangler systemer som viser effekten av tiltakene (12).

Vi må derfor få økt kunnskap om implementering og enda mer systematikk rundt bruken av hjelpeverktøyet i de ulike behandlingsnivåene.

Konklusjon

Livsmestring handler om at barn og unge møter voksne som anerkjenner og aksepterer deres problemer. I kraft av å være menneske og del av et samfunn er vi med på å skape helse og livskvalitet for noen og uhelse for andre.

Vi bør unngå situasjoner hvor barn og unge innføres i selvhjelpsmetoder når de egentlig har behov for trygghet og støtte i sin sosialiseringsprosess. Det er nødvendig med en faglig vurdering når vi skal anvende et universalverktøy for å fremme barn og unges helse.

Barn og unge må ikke få for stort ansvar for selvhjelp i livssituasjoner hvor voksne har ansvar for å ivareta dem, jf. barns rettigheter og FNs bærekraftsmål. Eksempler kan være fysisk vold, omsorgssvikt, fattigdom, utenforskap og seksuelle overgrep.

I møte med barn og unge må vi ta tak i de bakenforliggende problemene på systemnivå. Det kan i noen tilfeller være kontraindisert å «lete etter røde tanker», og det kan øke følelsen av skyld og skam. Noen røde tanker kan med fordel undertrykkes eller holdes tilbake som en del av barn og unges naturlige, beskyttende mestringsstrategier.

En problemfokusert tilnærming kan være kontraindisert for barn som har opplevd traumer. Hvordan verktøyet introduseres, kan ha betydning for sårbare barn og unge. For barn med uttalte psykiske symptomer og lidelser som PTSD (post-traumatic stress disorder) må individuell helsehjelp og eventuell behandling benyttes på indikativt nivå.

Kunnskap om salutogenese tilsier at gode universelle helsefremmende tiltak har en positiv effekt for alle, men spesielt de som trenger det mest. Vi må hindre frafall i skolen. Livsmestringsfaget kan være forebyggende og positivt for psykisk helsearbeid, men vi stiller spørsmål ved vurderingen av psykologisk førstehjelp som et nyttig verktøy for livsmestring i skolen på universelt nivå.

Ved implementering av universalverktøy i skolen for faglig bruk i livsmestringsfaget må pedagoger og helsetjenester ta ulike behandlingsnivåer med seg inn i vurderingen og i skolens læreplaner.

Referanser

1.    Utdanningsdirektoratet. Overordnet del, 2.5.1 Folkehelse og livsmestring. Oslo: Utdanningsdirektoratet; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.udir.no/lk20/overordnet-del/prinsipper-for-laring-utvikling-og-danning/tverrfaglige-temaer/folkehelse-og-livsmestring/?lang=nob (nedlastet 26.06.2021).

2.   Norsk psykologforening. Handlingsplan for Psykologforeningens Hovedsatsingsområde 2016–2019. Forebygging for barn og unge. Oslo; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.psykologforeningen.no/politikk/forebygging-for-barn-og-ungepsykologforeningen.no/politikk/forebygging-for-barn-og-unge (nedlastet 26.06.2021).

3.   Folkehelseinstituttet (FHI). Folkehelserapporten. Livskvalitet og psykiske lidelser hos barn og unge. Oslo; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/nettpub/hin/grupper/psykisk-helse-hos-barn-og-unge/ (nedlastet 20.06.2021).

4.   Folkehelseinstituttet (FHI). Forebygging blant barn og unge. Barn og unges psykiske helse. Forebyggende og helsefremmende folkehelsetiltak. En kunnskapsoversikt. Oslo; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/publ/2018/barn-og-unges-psykiske-helse-forebyggende-og-helsefremmende-folkehelsetilta/ (nedlastet 20.06.2021).

5.    Nav. 1 av 3 uføretrygdede har en psykisk lidelse eller atferdsforstyrrelse. Publisert 16.10.2020. Tilgjengelig fra: https://www.nav.no/no/nav-og-samfunn/statistikk/aap-nedsatt-arbeidsevne-og-uforetrygd-statistikk/nyheter/1-av-3-uforetrygdede-har-en-psykisk-lidelse-eller-atferdsforstyrrelse (nedlastet 20.06.2021).

6.   Skrove G., Lichtwarck W., Moufack MF., Røkkum NHA, Ulfseth LA, Kojan BH . Konsekvenser av covid-19 for tjenestetilbudet blant sårbare barn og unge. NTNU: Institutt for sosialt arbeid; 2021. Tilgjengelig fra: https://www.ntnu.no/documents/1272526675/1281525946/NTNU_Covid_rapport_Korr2.pdf/78e1de91-41b2-8043-9561-ea4fd2b2f8c0?t=1617781896470 (nedlastet 30.09.2021).

7.    Bakken A. Ungdata 2019. Nasjonale resultater. Tilgjengelig fra: https://tidliginnsats.forebygging.no/Rapporter/Ungdata-2019-Nasjonale-resultater/ (nedlastet 26.06.2021).

8.   Madsen OJ. Livsmestring på timeplanen. Rett medisin for elevene? Oslo: Spartacus Forlag AS; 2020.

9.   Hutchinson GS, Oltedal, S. Praksisteorier i sosialt arbeid. Oslo: Universitetsforlaget; 2019.

10. Raknes S. Psykolog, forsker og fagutvikler. Tilgjengelig fra: http://solfridraknes.no/ (nedlastet 21.06.2021).

11.  Raknes S. Bilde av hjelpehånden. Tilgjengelig fra: http://solfridraknes.no/filer/KAP%2010_Psykologisk%20f%C3%B8rstehjelp_7nov2016.pdf (nedlastet 28.06.2021).

12.  Rasmussen LMP, Neumer S-P. Kunnskapsoppsummering og klassifisering av tiltaket: Psykologisk førstehjelp (2. utgave). Tromsø: Ungsinn, Regionalt kunnskapssenter for barn og unge- nord (RKBU-BUP); 2020. Tilgjengelig fra: https://ungsinn.no/wp-content/uploads/2020/01/Artikkelmal-Psykologisk-f%C3%B8rstehjelp-1.pdf (nedlastet 28.06.2021).

13.  Thomassen M. Vitenskap, kunnskap og praksis. Innføring i vitenskapsfilosofi for helse- og sosialfag. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2006.

14.  Pettersvold M, Østrem S. Problembarna. Manualer og metoder i barnehage, skole og barnevern Oslo: Cappelen Damm Akademisk; 2019.

15.  Sinding AI. Hvordan møter vi vanskelige følelser hos barn på en klok måte? Oslo: Psykologisk.no; 10.09.2019, oppdatert 26.06.2020. Tilgjengelig fra: https://psykologisk.no/2019/09/hvordan-moter-vi-vanskelige-folelser-hos-barn-pa-en-klok-mate/ (nedlastet 26.06.2021).

16.  Sælebakke A. Livsmestring i skolen – et relasjonelt perspektiv. Oslo: Gyldendal; 2018.

Les også:
Hege Myrvoll
,  
Sykepleier
 
|  07.12.2021

Helsefremmende tiltak barn og unge

Alltid, når helsevesenet ikke får det helt til med barn og unge, er løsningen nye tiltak, nye rutiner, nye lover og forskrifter. Og det er alltid de samme politikerne, de samme i kommunal administrasjon, de samme lederne og det samme helsepersonellet som ikke får det til, som skal fortsette med de nye tiltakene. Ingen refleksjon, og ingen vil lytte til det barn og unge selv sier de trenger. Er kommunene / helsepersonellet fysisk og psykisk tilgjengelig for denne gruppen? Ja eller nei! Svaret på dette sier litt om hva løsningene for hvordan kunne fremme/hjelpe barn og unges psykiske og fysiske helse bør være, i første omgang. Hva trenger du for å ha det OK som ansatt og som menneske? Hvor vanskelig kan det være å lytte til barn og unges behov? Hvilke faktorer er det som hindrer de med ansvar for barn og unges helsefremmende arbeid å gjøre jobben sin?

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Barns helse: Hvilken betydning har foreldreveiledning?

Bildet viser to barn som sitter på en benk og ser på et vann med ender på
TIDLIG INNSATS: Barn i risiko for omsorgssvikt, mishandling eller overgrep har større behov for støttetiltak og oppfølging fra flere instanser. Veiledning er en god investering for utsatte familier. Illustrasjonsfoto: Aleksandr Kichigin / Mostphotos

Det er vanskelig å måle hvilken effekt foreldreveilednings-programmer har på barn. Men mye tyder på at det kan ha god virkning med støtte lenger enn det programmene tilsier.

Foreldreveiledningsprogrammer anses som helsefremmende og forebyggende tiltak for barn. Forebygging er samfunnsøkonomisk lønnsomt fordi kostnader ellers vil vokse seg større som behandlende tiltak i fremtiden (1).

Forebyggende arbeid kan ledes gjennom målrettede strategier. Strategier kan være i form av nasjonale støtteprogrammer som foreldreveiledning. For helse- og oppvekstpersonell er slike programmer nyttige verktøy i møte med familiene.

Vi er interessert i effektmål for barns helse – hvorvidt forskning kan gi oss kunnskap som kan støtte opp om valg og prioriteringer i helsetjenestetilbud for barn og unge.

Hvordan skapes helse?

Helse utvikles og påvirkes i hverdagslivet, i et samspill mellom omgivelser og kultur (2). Det er vanskelig å forklare hvordan helse skapes og utvikles i samfunnet. Sosiale ulikheter kan foregå i tilslørte eller gitte strukturelle rammer som har økonomiske eller kulturelle betydninger.

Sammenhenger mellom helse og samfunn uttrykkes også i tidsåndens kontekst. I en global sammenlikning ses Norge på som et egalitært samfunn (2), men sosial ulikhet finnes også her.

Denne artikkelen ser på barns helse og oppvekst, og hvorvidt foreldreveiledningsprogrammer er viktig å prioritere i et folkehelseperspektiv. Tradisjonelt har foreldreveiledning forgått ved fysisk oppmøte, men digital foreldrestøtte gis også i dag.

I foreldreveiledning inngår viktig samspill i relasjoner i triaden barn, foreldre og veileder. Vår kliniske erfaring tilsier at samspillet mellom disse har betydning for ønsket effekt.

Hva er foreldreveiledning?

I 2019 ble det født 54 495 barn i Norge (3). Flesteparten av barna møter en barndom som bidrar til god vekst og utvikling. Enkelte småbarn har følelsesmessige vansker som gir seg utslag i sosiale relasjonsforstyrrelser eller utfordrende atferd. Fem prosent av barn og unge under 17 år får oppfølging i barne- og ungdomspsykiatrien (1).

Problemer som oppstår tidlig i livet, kan vedvare og gi en negativ psykososial utvikling senere (4). Barndomsopplevelser påvirker mye av voksenlivet og kan virke selvforsterkende på egne omsorgsevner i neste generasjonsledd (2).

Foreldre som stadig møter påkjenninger, kan oppleve vansker i familielivet. Foreldreveiledning anses som god støtte. Veiledning kan være nyttig på et universelt grunnlag, men kanskje særlig som målrettet tiltak ved skjevutvikling. Veiledningsbehovet påvirkes av utfordringer i foreldreskapets ressurser, i barnets evner til å tilpasse seg omverdenen, eller en kombinasjon av disse.

Det finnes ulike foreldreveiledningsprogrammer

Foreldre som trenger støtte i foreldrerollen, tilbys foreldreveiledningsprogrammer. Slike programmer kan eksempelvis være ICDP (International Child Development Programme), COS-P (Circle Of Security), DUÅ (De utrolige årene), TIBIR (Tidlig innsats for barn i risiko) og PMTO (Parent Management Training Oregon).

Programmene benyttes nasjonalt, blant annet på helsestasjoner, i skolehelsetjenesten, barnehager, familievern, migrasjonshelse og BUP (Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk).

Folkehelseinstituttet (FHI) har en pågående studie med en gjennomgang og grundig evaluering av hvordan foreldreveiledningsprogrammet ICDP virker på foreldre, barn og samspill (5). ICDP er et internasjonalt og nasjonalt anerkjent foreldreveiledningsprogram, som kan benyttes i flere tverrfaglige tjenester.

Programmene stiller krav til kostnadseffektivitet

Det er nødvendig å dokumentere kunnskap om programmene for å forsvare kostnadene de utgjør. Foreldreveiledningsprogrammer kan være ressurskrevende å gjennomføre. Det er legitimt å stille spørsmål ved programmer og styringsverktøy i helsetjenestene.

I en styringsmodell som New Public Management (NPM) trengs det resultatindikatorer og effektmål (6). Denne artikkelen søker svar på følgende spørsmål:

  • Hvilken betydning har foreldreveiledningsprogrammer for barns helse?

Videre stiller vi også disse refleksjonsspørsmålene:

  • Er det mulig å gi effektmål for barns helse?
  • Er det etisk forsvarlig ikke å tilby foreldreveiledning?
  • Hvordan forsker man fra barns perspektiver?

Metode

Vi benyttet litteraturstudie som metode. Den bygger på eksisterende teori gjeldende høsten 2020. Kildene kommer fra forskningsartikler, stortingsmeldinger, offentlige utredninger og fagartikler. Artikkelforfatterne har 15 og 23 års klinisk erfaring fra helsetjenestetilbud til barn, ungdom og familier. Begge har mastergrad og tilleggsutdanninger innenfor fagfeltet i tillegg til helsesykepleierutdanning.

Søkeprosess og funn

Systematiske søk i Oria og databasene Pubmed og Cochrane ga aktuelle artikler. Treffene ga nordiske og engelske artikler som var fagfellevurderte de siste ti årene, med unntak av én artikkel fra 2008. Søkeordene gjenspeilet problemstillingen: «Foreldreveiledning», «Children AND Parenting Program», «ICDP AND Children».

Seks forskningsartikler ble vurdert som relevante for problemstillingen (7–12), samt en fagartikkel (13) og en rapport fra FHI (14). Det var flest treff på programmet ICDP, som medførte egne søk kun på ICDP.

Resultater

Vi kom frem til følgende resultater:

  • Det er vanskelig å konkludere med at foreldreveiledningsprogrammet ICDP virker effektivt som universelt tiltak. Helsearbeidere må tydeliggjøre sine forventninger til foreldrene som veiledes (7).
  • I forbindelse med gruppebaserte foreldreveiledningsprogrammer ses en signifikant reduksjon i utfordrende atferd og emosjonsvansker hos barna, men effekten av programmene avtar etter åtte uker (8).
  • En sammenliknende studie med foreldreveiledningen ICDP viser en langsiktig positiv foreldreomsorg seks til tolv måneder etter oppstarten (9).
  • Barn i lavinntektsfamilier kan ha nytte av å følge opplæringsprogrammer for helse og utdanning fordi utsatte barn i større grad har behov for støttetiltak og oppfølging fra flere instanser (10).
  • Helsesykepleiere endrer og tilpasser seg foreldrenes behov for foreldreveiledning uten å være illojale mot myndighetenes programmer (11–13).
  • Onlinetiltak med én til tolv sesjoner for familier med barn eller unge med eller uten veiledning gir trolig mer hensiktsmessig foreldreatferd når tiltaket sammenliknes med grupper uten tiltak (14).

Det er vanskelig å forske på barn

Barn er en dyrebar sosial kapital for samfunnet og anses som et råmateriale som er klart til å formes (15). Barns perspektiver og deres barndom har en egenverdi, uavhengig av voksenlivet (16). Dette synet understrekes også i FNs barnekonvensjon, der barn og unge under 18 år får et særskilt menneskerettighetsvern, med samme grunnleggende rettigheter uavhengig av bosted og status (17).

Det er vanskelig å forske på barn fordi de omfattes og beskyttes av forskningsetiske hensyn. Man må dessuten ta hensyn til alder og modenhet når det gjelder metode og design samt i tolkningen og analysen av resultatene.

Det er utfordrende å få god nok innsikt i hvordan barnelivene erfares.

Det er utfordrende å få god nok innsikt i hvordan barnelivene erfares. Den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa) vurderes fra voksnes perspektiv (18), mens Ungdatas nasjonale undersøkelse (19) beskriver tenåringene.

Det er internasjonal interesse for hvordan kritisk refleksjon i forskergruppene kan ivareta etiske hensyn i forskning på barn (20). Et slikt samarbeid gir muligheter for å studere sider ved barndommen som ellers ikke ville bli godt nok vitenskapelig belyst. I dag er det fremdeles enklere å forske på foreldrene, særlig for sosioøkonomiske undersøkelser som kan avdekke sosial ulikhet.

Det finnes sosiale helseforskjeller også i Norge

De skandinaviske landene skårer høyt på Unicef-indeksen for barns velferd. Årsaken forklares med at velferdssystemet i Skandinavia holder den relative fattigdommen lav blant familier (2). Samtidig lever noen barn under fattigdomsgrensen i Norge (3).

Når man sammenlikner grupper i samfunnet, finner man systematiske helseforskjeller (21). Sosial ulikhet i helse måles oftest ved å studere sammenhengen mellom helse og sosioøkonomiske faktorer som utdanning, yrke og inntekt.

Dødelighet benyttes som et mål på helse. Personer med lang utdanning og god økonomi lever lenger og har færre helseproblemer enn personer med kortere utdanning og dårligere økonomi. Helseforskjeller ses på ulike nivåer i Norge – i ulike regioner og landsdeler samt innad i fylker, kommuner og byer (22).

Sosiale helseforskjeller eksisterer i alle aldersgruppene. I folkehelseundersøkelser og politiske føringer rettes det oppmerksomhet på følgende innsikter:

  1. I familier med lav sosioøkonomisk status er det en høyere andel barn og unge som sier at de har dårlig helse, enn i familier med høyere sosioøkonomisk status (23).
  2. Ungdommer fra hjem med lavere sosioøkonomisk status rapporterer oftere om lavere livskvalitet, dårligere helse og mer psykiske plager (19). Forskjellene er spesielt tydelige hos jenter.

Innsatsen bør foregå der barna er: i eget hjem, på skolen, i nærmiljøet og på idrettslaget.

De sosioøkonomiske forholdene barn lever under, og foreldrenes helseatferd har betydning for barns helse og helsevaner senere i livet (21). Oppvekstvilkårene påvirker barns helse på kort og lang sikt. Ifølge Meld. St. 19 (2018–2019) er overordnede mål å ha mer oppmerksomhet på tidlig innsats for barn og unge (24).

Innsatsen bør foregå der barna er: i eget hjem, på skolen, i nærmiljøet og på idrettslaget. Strategien for bedre helse er derfor på mange plan som må ses i kontekst til hverandre. Å reorientere helsetjenestene kan være å samordne familiers tjenester bedre.

Foreldreveiledning kan gis som universelt tiltak, eller som målrettet tiltak mot utsatte grupper. Foreldrestøtte har sannsynligvis samfunnsøkonomiske gevinster da trygge foreldre er det beste utgangspunktet for en god oppvekst for barnet (13, 25).

Diskusjon

Vi er opptatt av at forebyggende og helsefremmende tiltak skal ha ønsket effekt. Vi har også undret oss over i hvilken grad de ulike programmene virker helsefremmende for barn. Det er delte meninger om veilederens rolle. I hvor stor grad nytter det å rette pekefingeren mot familienes liv?

Green og medarbeidere fremhever at helsearbeideres rolle i stor grad bør være igangsetting (26), som styrking i foreldrerollen. Barlow og medarbeidere er tydelig på at god veiledning må gis under aktiv deltakelse (8).

Effekten av programmene bør måles

Behandlere eller kontaktpersoner kan se barnet over tid, men det kan være vanskelig å måle effekten av de innførte programmene. For å forsvare kostnadene bør styringsverktøy benyttes. En styringsmodell som New Public Management (NPM) kan brukes for å styre offentlige tjenester. For NPM trengs det resultatindikatorer og effektmål (27).

Kostnadseffektive mål låter umusikalsk når man argumenterer for barns helse.

Om barn får problemer tross god veiledning og oppfølging, oppleves det kanskje som nytteløst arbeid. Men er det etisk korrekt å stille spørsmål ved kostnad–nytte-effekten? Kostnadseffektive mål låter umusikalsk når man argumenterer for barns helse.

Ifølge Siltala kan styringsformen NPM redusere de ansattes handlingsrom (27). Det kan muligens føre til dårligere tjenester. For streng målstyring kan i noen tilfeller virke mot sin hensikt, da programmene er tidsinnstilt og kan låse de ansatte fast i styringsverktøyet.

Foreldreveiledningsprogrammer må muligens brukes ulikt i tjenestene og med utøvet skjønn for å kunne være til nytte i målrettede tiltak som ved skjevutvikling hos barn, eller som universelt tiltak for foreldre og barn, uten behovsprøving.

Hva viser forskningen?

Forskningen kan også diskuteres; belyser de longitudinelle studiene som den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa) kortsiktige og langsiktige effekter av for eksempel foreldreveiledning eller andre tiltak? Hvordan skiller vi på barn og unges opplevelse av livet mens de vokser opp? Barn må få være i motsetning til å bli (16).

Den retrospektive metoden dekker muligens ikke barneperspektivets nåtid i nåværende forskning, noe som er viktig å ta med seg inn i ny forskning. Det kan være vanskelig å avdekke barns reelle oppvekstforhold. I triaden for veiledning møtes ofte barn, foreldre og kontaktperson, og i dette samspillet kan hjelpebehov avdekkes. Foreldreveiledning kan derfor være viktig for barn, både på et universelt nivå og for barn i risiko.

Det er gjort vitenskapelige undersøkelser av foreldreveiledningsprogrammer, men de dokumenterte effektene av disse er tvetydige. Programmene er vurdert gjennom flere kontrollerte studier (7–12).

For familier er foreldreopplæring og ferdighetstrening viktig (26) ettersom barn i risikosoner ofte er i familier med utfordringer. FNs barnekonvensjon og barneloven stiller formelle krav til oppfølging av barn, som fagansatte må overholde.

Foreldreveiledning bør følges opp lenge

Barlow og medarbeidere så en reduksjon i utfordrende atferd og emosjonsvansker hos barn etter gruppebaserte foreldreprogrammer, men effekten av programmet avtok etter åtte uker (8). Programmene kan likevel være gode for å sette i gang prosesser som gir bedre samspill på sikt.

Foreldreveiledning kan være effektivt, men den må trolig følges opp lenger enn programmene tilsier. Foreldreveiledning må gi mening for familien, være håndterlig og utføres som en sammenhengende og prolongerende tjeneste etter faglig skjønn.

Foreldreveiledning kan være effektivt, men den må trolig følges opp lenger enn programmene tilsier.

Foreldreveiledning oppleves som et positivt tiltak, både av foreldre og veiledere eller behandlere (13). Barn kan profittere på at foreldrene får veiledning. Alstergren (13) hevder at foreldre som gjennomfører COS-P-kurs, tilegner seg ny kunnskap som gir bedre forståelse for barns behov.

Helsesykepleiere som benytter ICDP, tilpasser seg foreldrenes ønsker og behov i foreldreveiledningen, uavhengig av om veiledningen foregår i et program (12, 13).

Westerlund og medarbeidere (7) er derimot usikre på om ICDP kan virke effektivt som universelt tiltak. De mener at helsearbeidere må tydeliggjøre sine forventninger til foreldrene som veiledes, som igjen kan gi god effekt. Onlineveiledning for familier med barn eller unge kan gi hensiktsmessig forbedret foreldreatferd (14) og er nybrottsarbeid i foreldreveiledning, som må utforskes mer.

Konklusjon og implikasjon

Problemstillingen denne artikkelen søker svar på, er hvilken betydning foreldreveiledningsprogrammer har for barns helse. Vi har videre reflektert rundt spørsmålet om det er mulig å gi effektmål for barns helse. Den etiske vurderingen av forsvarlighet tilsier at foreldreveiledning bør tilbys, både universelt og som målrettet tiltak.

Veiledning er en god investering for utsatte familier

Flere studier viser at foreldreveiledning kan ha betydning for barns helse, men betydningsgraden er vanskelig å fastslå. Foreldre kan ha nytte av veiledning og råd i mange faser av foreldreskapet. Foreldreveiledning gir etisk sett gode muligheter til å hjelpe foreldre i omsorgsrollen. I et samfunnsøkonomisk perspektiv er det mer effektivt å investere i barne- og ungdomsår enn senere i livet (1).

Barn i risiko har et utvidet behov for støttetiltak og oppfølging fra flere instanser. For utsatte familier er veiledning en god investering. Støtte over lengre tid enn foreldreprogrammene tilsier, kan ha god effekt.

Det er vanskelig å måle effekten på barn

Det er vanskelig å studere og forske på barn. Barns perspektiver har en egenverdi, uavhengig av voksenlivet (16). Barns vei til et voksenliv kan gi uforutsigbare utfall. Noen strukturer ligger i sosiale helseforskjeller (2).

Å forutsi helsemodeller er likevel viktig, da barn behøver gode oppvekstvilkår. For strenge styringsverktøy kan redusere de ansattes handlingsrom, men veiledningsprogrammene kan benyttes som veiledning uten «mal», som en integrert del av tjenesten.

For barns helse må kanskje andre effektmål vurderes, da utfallet av foreldreveiledning vanskelig kan måles presist. MoBa-undersøkelsen beskriver barndommen gjennom foreldrenes forståelse og beskrivelse. Barns opplevelse av barndommen tilhører nåtiden.

Barndommen refereres fra sekundære kilder både i forløpsstudier og i retrospektiv forskning. Barns subjektive stemme mangler i studier som omhandler effekter av foreldreveiledning. Det er ønskelig med mer forskning på barns helsefremmende måloppnåelse etter foreldreprogramveiledning.

Referanser

1.          Folkehelseinstituttet (FHI). Folkehelserapporten: Livskvalitet og psykiske lidelser hos barn og unge. Oslo: FHI; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/nettpub/hin/grupper/psykisk-helse-hos-barn-og-unge/#forekomst-av-psykiske-lidelser-hos-barn-og-unge (nedlastet 24.10.2020).

2.          Wilkinson R, Pickett K. Ulikhetens pris; hvorfor en likere fordeling er bedre for alle. Oslo: Res Publica; 2019.

3.          Statistisk sentralbyrå (SSB). Fødte. Oslo: SSB; 2019. Tilgjengelig fra https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/fodte/aar (nedlastet 19.02.2021).

4.           Nordanger DØ, Braarud HC. Utviklingstraumer. Regulering som nøkkelbegrep i traumepsykologi. Bergen: Fagbokforlaget; 2017.

5.          Folkehelseinstituttet (FHI). Om ICDP-studien. Oslo: FHI; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/studier/icdp/om-icdp-studien / (nedlastet 19.11.2020).

6. Ekeland TJ. Ny kunnskap – ny praksis, et nytt psykisk helsevern erfaringskompetanse. Skien: Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse; 2011. Tilgjengelig fra: https://www.erfaringskompetanse.no/wp-content/uploads/2015/08/Ny-kunnskap-ny-praksis.-Et-nytt-psykisk-helsevern.pdf (nedlastet 18.11.2020).

7.          Westerlund A, Garvare R, Nyström M, Eurenius E, Lindvist M, Ivarsson A. Managing the initiation and early implementation of health promotion intervention: a study of parental support program in primary care. Scandinavian Journal of Caring Sciences. 2016:31(1):128–38. DOI: 10.1111/scs.12329

8.          Barlow J, Bergman H, Kornør H, Wei Y, Bennet C. Group-based parent training programmes for improving emotional and behavioral adjustment in young children. Cochrane Systematic Reviews. 01.08.2016. Tilgjengelig fra: DOI: 10.1002/14651858.CD003680.pub3 (nedlastet 22.10.2020). 

9.          Skar AMS, von Tetzchner S, Clucas C, Sherr L. The long-term effectiveness of the International Child Development Program (ICDP) implemented as a community-wide parenting programme. European Journal of Developmental Psychology. 2015;12(1):54–68. DOI: 10.1080/17405629.2014.950219

10.        Weitoft G, Hjern A, Batljan I, Vinnerljung B. Health and social outcomes among children in low-income families and families receiving social assistance. A Swedish national cohort study. Elsevier Social Science and medicine. 2008;66(1):14–30. DOI: 10.1016/j.socscimed.2007.07.031

11.        Fjetland KJ, Søreide GE. Ethical dilemmas: a resource in public health nurses' everyday work? Scandinavian Journey of Caring Sciences. 2010;24(1):75–83. DOI: 10.1111/j.1471-6712.2009.00688.x

12. Sandvik B, Dybdal R, Hauge S. Helsesøstre bruker International Child Development Program (ICDP) aktivt i arbeidet for å forbedre samspillet mellom foreldre og barn. Sykepleien Forskning. 2018;13(71217):(e-71217). DOI: 10.4220/Sykepleienf.2018.71217

13. Alstergren HK. Foreldreveiledning på helsestasjonen gir tryggere foreldre. Sykepleien. 03.03.2018. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/meninger/innspill/2018/03/foreldreveiledning-pa-helsestasjon-gir-tryggere-foreldre (nedlastet 17.10. 2020).

14. Folkehelseinstituttet (FHI). Digitale tiltak for foreldrestøtte: en systematisk oversikt over effekter og erfaringer. Oslo: FHI; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/publ/2019/digitale-tiltak-for-foreldrestotte/ (nedlastet 07.01.2021).

15. Quvortrup J. Are children human being or human becomings? A critical assessment of outcome thinking. Rivista Internazionale di Scienze Sociali. 2009;117(3–4):631–3.

16. Backe-Hansen E, Hydle I. Sosial kapital: ny kunnskap om barns og unges tilværelse og utviklingsforløp – et grunnlag for politikkutforming. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA). Rapport 20.2010. Tilgjengelig fra: https://fagarkivet.oslomet.no/bitstream/handle/20.500.12199/3324/4609_1.pdf?sequence=1 (nedlastet 22.10.2020).

17.        Barne- og familiedepartementet. Barnekonvensjonen. Oslo: Barne- og familiedepartementet. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/tema/familie-og-barn/innsiktsartikler/fns-barnekonvensjon/id2519764/ (nedlastet 22.10.2020).

18. Folkehelseinstituttet (FHI). Den norske mor, far og barn-undersøkelsen (MoBa). Oslo: FHI; 2020. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/studier/moba/ (nedlastet 19.11.2020).

19.        Bakken, A. Ungdata 2016. Nasjonale resultater. Oslo: NOVA; 2016. Rapport 8/16. Tilgjengelig fra: https://kriminalitetsforebygging.no/wp-content/uploads/2016/08/Ungdata-Nasjonale-resultater-2016-web_korrigert_9.8.pdf (nedlastet 07.01.2021).

20. Ethical research involving children. Guidance for ethical research involving children. Centre for Children and Young People, Southern Cross University, Childwatch International Research Network, Unicef, University of Otago; 2020: Tilgjengelig fra: https://childethics.com/wp-content/uploads/2013/10/ERIC-compendium-Ethical-Guidance-Introduction-section-only.pdf (nedlastet 22.10.2020).

21.        Helsedirektoratet, Fagrådet for sosial ulikhet i helse. Anbefalte tiltak mot sosial ulikhet i helse. Oslo: Helsedirektoratet; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/rapporter/anbefalte-tiltak-mot-sosial-ulikhet-i-helse/Anbefalte%20tiltak%20mot%20sosial%20ulikhet%20i%20helse.pdf/_/attachment/inline/61dc43e0-cdc6-43a7-97aa-033087123180:16c32d7c42b3ed5a8fbfafc35742e986133a0749/Anbefalte%20tiltak%20mot%20sosial%20ulikhet%20i%20helse.pdf (nedlastet 07.01.2021).

22.        Folkehelseinstituttet (FHI). Folkehelserapporten 2014. Helsetilstanden i Norge. Oslo: FHI; 2014. Tilgjengelig fra: https://www.fhi.no/globalassets/dokumenterfiler/rapporter/2014/folkehelserapporten-2014-pdf.pdf (nedlastet 22.10.2020).

23. Elstad JI. Sosioøkonomiske ulikheter i helse. Teorier og forklaringer. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet; 2005. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/tema/sosial-ulikhet-i-helse/sosial-ulikhet-pavirker-helse-tiltak-og-rad/Sosio%C3%B8konomiske%20ulikheter%20i%20helse%20Teorier%20og%20forklaringer.pdf/_/attachment/inline/dd9ac09e-a418-4998-9d23-c106344cd969:ff13a106c65903f65cb8a932db54ce069fa1d931/Sosio%C3%B8konomiske%20ulikheter%20i%20helse%20Teorier%20og%20forklaringer.pdf (nedlastet 07.01.2021).

24. Meld. St. 19 (2018–2019). Folkehelsemeldinga – gode liv i eit trygt samfunn. Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/meld.-st.-19-20182019/id2639770/ (nedlastet 07.01.2021).

25.        Barne- og likestillingsdepartementet. Trygge foreldre – trygge barn. Regjeringens strategi for foreldrestøtte (2018–2021). Oslo: Barne- og likestillingsdepartementet; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/23fff4c08d0440ca84543ff74786c6a0/bld_foreldrestotte_strategi_21juni18.pdf (nedlastet 17.10.2020).

26.        Green J, Tones K, Cross R, Woodall J. Health Promotion: planning and strategies. 3rd ed. Los Angeles: Sage publications; 2015.

27.        Siltala J. New Public Management: the evidence-based worst practice? Administration and Society. 2013;45(4):468–93. DOI: 10.1177/0095399713483385

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.