fbpx Praksisveiledere var sensorer på test i grunnleggende sykepleie Hopp til hovedinnhold

Praksisveiledere var sensorer på test i grunn­leggende sykepleie

Bilde av noen som måler blodtryklk

Erfaringen som sensor ga sykepleiere i praksis mer trygghet når de veiledet studenter. Dermed fikk studentene bedre kvalitet på veiledningen.

Hovedbudskap

Denne studien kartla hvilke erfaringer sykepleiere i praksis fikk da de var med som sensor på en praktisk test av studentene på skolen. Studien kartla også hvilken betydning disse erfaringene hadde på innholdet i og kvaliteten på veiledningen av studenter i praksis.

I denne artikkelen presenterer vi funn fra evalueringen av et utviklingsprosjekt ved Høgskulen på Vestlandet, studiested Førde. Prosjektet hadde som mål å styrke samarbeidet mellom sykepleierutdanningen og praksis.

Vi undersøkte hvilke erfaringer sykepleiere fra praksis hadde med å være sensorer på den praktiske testen, og hvordan disse erfaringene påvirket samarbeidet mellom utdanningsinstitusjonen og praksis samt veiledningen av studenter i praksis.

Hovedmålsettingen i sykepleieutdanningen er å utvikle profesjonsfaglig kunnskap, ferdigheter og kompetanse. Kvaliteten på praksisstudiene og hvordan de virker sammen med undervisningen ved utdanningsinstitusjonene, er avgjørende for den samlede studiekvaliteten (1).

Ifølge rammeplanen for sykepleierutdanningen (2) skal denne utdanningen bestå av 50 prosent praksis. Forskriften om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanningen, som trådte i kraft i 2019, sier at utdanningsinstitusjonen skal inngå samarbeidsavtaler med praksistilbyderen. Avtalen skal blant annet legge til rette for at veilederen har kjennskap til utdanningen, og at læreren ved utdanningsinstitusjonen har kjennskap til praksisstedet (1).

Sykepleielæreren må samarbeide tett med praksisveilederen

For å heve kvaliteten på praksisveiledningen er det behov for bedre og mye tydeligere samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og praksisinstitusjoner (3, 4). Det er særlig gunstig for studentenes læring dersom sykepleielæreren samarbeider tett med veilederen i praksis (5, 6).

Det er begrenset med forskning på tiltak som fremmer slikt samarbeid. Egne erfaringer viser at det er behov for slike tiltak for å redusere avstanden mellom praksis og utdanning. Sykepleierstudenter melder svært ofte at det blir sagt at «hos oss gjør vi det slik» i praksis. Det de lærer på skolen, er noe helt annet enn det de ser ute i praksis (7).

Det kan innebære at studentene lærer feil, eller ikke får mulighet til å vise kunnskap og ferdigheter som de har tilegnet seg i løpet av studiet. Det var grunnen til at vi i 2013 inviterte sykepleiere fra et sykehjem til å være sensorer på den praktiske testen i grunnleggende sykepleie. 

Bakgrunnen for prosjektet

Praksisveilederne savner tettere samarbeid og oppfølging fra lærerne ved høyskolen (8). Flere kilder viser at studentene opplever et skarpt skille mellom klasseromsundervisning og klinisk undervisning (7, 9, 10).

Ifølge Aigeltinger og Haugan (11) oppgir mange veiledere innen sykepleie å ha mottatt lite informasjon fra høyskolen, og de har heller ikke jobbet noe særlig med egen forberedelse og motivasjon før praksisperioden.

Austarheim (12) påstår at praksisveilederne ofte ikke er tilstrekkelig faglig oppdatert, og ikke stiller faglige spørsmål til studentene. På den andre siden opplever praksisveiledere utfordringer med å balansere mellom å ha pasientansvar og veiledningsansvar. De etterlyser også tid til samtaler med studenter, samarbeid med lærerne og bedre rutiner for veilednings- og vurderingsarbeid (13).

Praksisveiledere ønsker at læreren skal være mer til stede, da veilederne opplever å få lite støtte fra lærerne, og både lærerne og veilederne er misfornøyd med ansvarsfordelingen knyttet til planlegging og gjennomføring av praksisstudier i sykepleie (11).

Tettere kontakt med faglæreren er ønskelig

I en ny rapport fra Nasjonalt organ for kvalitet i utdanningen (Nokut) kommer det også frem et ønske om mer kontakt mellom sykepleierne i praksis og faglæreren, og mer tilstedeværelse fra faglæreren (14). Praksisveiledere melder om at de har behov for mer kontakt og kommunikasjon med faglæreren for å kunne vurdere studenten bedre, og de ønsker klarere retningslinjer for vurderingen (14).

Flere kilder (15, 16) fremhever behovet for å sette i verk tiltak som skal sikre at veilederne har felles verdier, kunnskaper og ferdigheter for å jobbe i klinisk praksis med sykepleierstudenter. Norsk Sykepleierforbunds rapport (17) viser at veilederne i kommunehelsetjenesten har lite formell kompetanse på veiledning, liten tid til veiledning og få insentiver til å engasjere seg i veiledningen.

Vi har innført praktisk test i grunnleggende sykepleie

Som et resultat av studieplanarbeidet vårt i 2012 og hensikten om å øke læringsutbyttet har vi innført praktisk test før praksis på sykehjem i andre semesteret av bachelorutdanningen i sykepleie.

Tidligere var denne testen en del av eksamen i emnet «Grunnleggende sykepleie og sykepleie til eldre» og ble gjennomført etter praksisperioden. Testen er individuell, vurderes til «bestått» eller «ikke bestått» og tar utgangspunkt i prosedyrer studentene har øvd på under ferdighetstrening i et øvingssenter (tabell 1).

Testen består i at studenten trekker en prosedyre og har 20 minutter på å gjennomføre den. Studenten må gjøre rede for indikasjoner, observasjoner og fremgangsmåte mens oppgaven blir utført. Lærerne har anledning til å stille spørsmål relatert til prosedyren underveis og etter at den er utført.

Tabell 1. Praktiske prosedyrer som studentene blir testet i på praktisk test i første året

Prosjektet ble evaluert som vellykket

Det er to lærere som vurderer studenten. En av dem er fast ansatt ved høyskolen og har veiledet studenten under praktiske øvinger. I studieåret 2013/2014 ble det gjennomført praktisk test for tre kull. Til hver runde med test inviterte vi sykepleiere fra en praksisplass.

Alle de inviterte hadde erfaring som kontaktsykepleiere. Til sammen deltok åtte sykepleiere i prosjektet. Alle fikk opplæring på forhånd og fikk utdelt utskrift av prosedyrer fra PPS (Praktiske prosedyrer i sykepleietjenesten, senere endret til VAR Healthcare). De fikk også et hefte med relevante spørsmål fra pensum, som de kunne stille under testen.

Til hver runde med test inviterte vi sykepleiere fra en praksisplass.

Prosjektet ble finansiert med samarbeidsmidler, og sykepleierne ble frikjøpt fra sine vanlige arbeidsoppgaver.

Evalueringen, som ble gjennomført etter hver test, viste tydelig at kontaktsykepleiere hadde faglig utbytte av å være sensor på den praktiske testen, og at de fikk bedre forståelse for sammenhenger mellom teori og praksis. Prosjektet ble evaluert som vellykket, og derfor fortsatte høyskolen med å invitere sykepleiere fra kommunehelsetjenesten som sensorer på den praktiske testen etter prosjektperioden. Prosjektet ble videreført som ordinær drift til og med høstsemesteret 2019, før koronapandemien kom tidlig i 2020.

Metode

Vi benyttet spørreskjema med mulighet til å kommentere. Utvalget besto av 30 sykepleiere fra seks kommuner. Alle sykepleierne deltok minst én gang på den praktiske testen og veiledet studenter i praksis både før og etter testen. De kvantitative dataene ble analysert ut fra frekvensanalyser. Vi brukte kommentarene fra respondentene til å belyse de kvantitative funnene.

Ingen personlige data ble samlet inn i prosjektet, og det var derfor ikke meldepliktig til Norsk senter for forskningsdata (NSD). Vi distribuerte spørreskjemaet med elektronisk lenke (SurveyXact) via e-post eller melding på Messenger.

Analyse

Resultatene fra spørreundersøkelsen er i hovedsak beskrevet med deskriptiv statistikk. Svarene på de åpne spørsmålene analyserte vi ved hjelp av systematisk tekstkondensering (18).

Respondenter

Det var 30 sykepleiere som hadde vært sensorer på den praktiske testen siden 2013, og vi inviterte alle til å delta i studien. Av dem var det kun ti som valgte å besvare spørreskjemaet, selv om vi sendte ut påminnelser.

Gjennomsnittlig alder på respondentene var 46 år. Alle var kvinner, og de hadde jobbet fra 3,5 til 39 år i yrket (gjennomsnittlig 14 år). Tre av de ti hadde videreutdanning i geriatri, akuttsykepleie og lindrende behandling. Bare to av ti veiledet studenter i praksis sjeldnere enn én gang i året (tabell 2).

Bare en av respondentene hadde veiledet den samme studenten i praksis som hun også var sensor for på den praktiske testen. Det beskriver hun som en positiv opplevelse: «Ja, det synes jeg var veldig fint. Kjente fjeset fra før av og hadde hilst og fått et inntrykk av studenten» (respondent 4).

Tabell 2. Bakgrunnsdata om respondentenes utdanning og erfaring

Resultater

Flere ga uttrykk for at det var positivt at studentene vet at praksisfeltet samarbeider med skolen, hva praksisfeltet vektlegger, og hvordan en student blir vurdert: «Synergieffektene av et tettere samarbeid er positivt og legger til rette for og bidrar til tettere kontakt og større kjennskap til hverandres kunnskap og roller» (respondent 5).

Respondentene opplevde at mange av studentene ble veldig nervøse under testen og ikke nødvendigvis reflekterte så mye over at en av sensorene var fra praksisfeltet.

Det var godt samarbeid mellom sensorene: «Jeg opplevde også interesse for min kunnskap, og mine tilbakemeldinger ble tatt på alvor. Vi vurderte i stor grad studentene i fellesskap» (respondent 5).

Tryggere på å kreve faglig begrunnelse fra studentene

I tillegg til erfaringene som er vist i figur 1, beskrev respondentene hva de lærte av å være sensor på den praktiske testen. De fleste beskrev at de fikk frisket opp faglig kunnskap og kunnskap om prosedyrer.

Respondentene ga uttrykk for at de fikk innblikk i hva studentene kan teoretisk før praksis, og hva slags prosedyrer de bør terpes på i praksis. Flere har også svart at lærerne hadde større forventninger til studentenes kunnskapsnivå enn de hadde trodd.

Respondentene ga uttrykk for at de fikk innblikk i hva studentene kan teoretisk før praksis.

Mange fikk tips om hvordan de kan stille spørsmål, og hvilke spørsmål de kan stille til studentene i veiledningssituasjoner i praksis. Dermed ble de tryggere på å kreve faglig begrunnelse fra studentene på det de gjør. De ble også tryggere på å hjelpe studentene med å tilpasse det de har lært på skolen, til en reell pasientsituasjon.

De vanligste kommentarene var følgende: «nyttig», «interessant», «lærerikt» og «kjekt». Noen mente at alle kontaktsykepleiere bør få tilbud om å delta som sensor på praktisk test.

Figur 1. Erfaringene fra praktisk test

Praktisk gjennomføring

Fire av respondentene mente at de ikke hadde fått tilstrekkelig informasjon om testen. De savnet en beskrivelse av minimumskrav som må til for å bestå testen.

Halvparten av respondentene brukte tre eller flere timer på å forberede seg til testen, der forberedelsen hovedsakelig gikk ut på å lese den utdelte permen med aktuelle prosedyrer (VAR Healthcare, tidligere PPS) og kunnskapsstoff. Respondentene mente at de fikk nyttig oppfriskning av faglig kunnskap.

Vi fikk gode forslag til prosedyrer som kan være relevante å teste studenter i.

Vi fikk gode forslag til prosedyrer som kan være relevante å teste studenter i. Administrering av klyster, systematisk observasjon av pasienters vitale parametere, ernæringsscreening og fallrisikovurdering var noen av forslagene. Vi underviste om slike prosedyrer, men studentene ble ikke testet i dem på den praktiske testen.

Diskusjon

Faglig kunnskap og veiledningskompetanse

Norsk Sykepleierforbunds rapport (17) viser at veilederne i kommunehelsetjenesten har lite formell kompetanse på veiledning. Bare en av ti respondenter i studien hadde formell veiledningskompetanse. Det er derfor viktig med tiltak som vårt prosjekt, som bidrar til å styrke veiledningskompetansen blant praksisveiledere. Veilederrollen kan styrkes ved at veilederen har både faglig, pedagogisk og personlig kompetanse (16).

I tillegg til at prosjektet bidro til økt faglig kompetanse blant respondentene, var det med på å skape felles verdier, kunnskap og ferdigheter (15). Austarheim (12) påstår at praksisveilederne ikke stiller nok faglige spørsmål til studentene fordi de ikke er tilstrekkelig faglig oppdatert. Egne erfaringer og litteratur viser at veiledere ofte føler seg usikre på rollen sin og ikke får den opplæringen og informasjonen de trenger (19).

Samarbeidsprosjekt kan redusere gapet mellom teori og praksis

Respondentene i studien ga uttrykk for at ved å delta på den praktiske testen, kan de bli bedre veiledere i praksis og tryggere i vurderingssituasjoner i praksis. Mange kilder referer til et gap mellom teori og praksis (7, 9, 10), og det er viktig å jobbe målrettet for å minske dette gapet.

Resultatene fra studien vår viser at samarbeidsprosjekter kan være viktige bidrag til å utvikle kompetanse, både faglig sykepleierkompetanse og veilederkompetanse. Vi har også fått påpekt mulige forbedringsområder, som blant annet informasjonsutveksling mellom praksis og høyskolen i forbindelse med gjennomføringen av den praktiske testen.

Resultatene kan tolkes som at praksisveiledere stiller for få krav til studentene i praksis fordi de ikke har innblikk i studentens læringsutbytter i teoriemnene, og at de ikke er kjent med kunnskapsnivået til studentene. Dette stemmer med resultatene fra andre studier, som fant at praksisveiledere ikke stiller nok faglige spørsmål til studentene (12).

Erfaringene fra praktisk test var nyttig for veiledning

Veiledere i praksis etterlyser bedre rutiner for veilednings- og vurderingsarbeid (13). Ni av ti respondenter i studien vår svarte at erfaringene fra den praktiske testen var nyttige når de veiledet studentene i praksis. Når praksisveilederne deltar i vurderinger av studentene på skolen, kan de få endret eller ny innsikt i hva de skal legge vekt på i praksisfeltet, og hvordan de evaluerer studentene.

Tett samarbeid mellom skolen og veilederen i praksis styrker studentenes læring (5, 6) og er ønskelig fra Nokut (14). Våre respondenter mente at en aktiv rolle under den praktiske testen på skolen ga dem større trygghet i veiledningssituasjoner i praksis og i vurderingssituasjoner. Det vil trolig også styrke studentenes læringsutbytte i praksis.

Ni av ti svarte at erfaringene fra den praktiske testen var nyttige når de veiledet studentene i praksis.

Studiens deltakere mente også at de ble tryggere på å hjelpe studentene med å tilpasse det de har lært på skolen, til en reell pasientsituasjon. Det er behov for klarere retningslinjer for å vurdere studenter (14). Dette ønsket kom også frem i vår studie, og er noe vi må jobbe videre med.

Avtalen mellom høyskolen og praksisstedet, som den nye forskriften stiller krav om, skal blant annet legge til rette for at veilederen har kjennskap til utdanningen, og at læreren ved utdanningsinstitusjonen har kjennskap til praksisstedet (1).

Vi håper at studien vår kan bidra til at praksisfeltet blir bedre kjent med skolen og omvendt. I fremtiden vil vi vurdere forslaget fra en av respondentene om at alle praksisveiledere bør få tilbud om å være sensor på den praktiske testen.

Konklusjon

Funnene i studien vår kan tyde på at sykepleiere som er sensorer på praktiske tester i skolene, øker sin veilederkompetanse i praksis. Dermed får studentene bedre kvalitet på veiledningen i praksisperioden. Alle utdanningsinstitusjoner jobber i dag med å iverksette nye studieplaner som følge av ny forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanningen (1).

Utdanningsinstitusjonene må fortsatt legge vekt på å være praksisnære. Studien kan være et eksempel på hvordan vi kan involvere praksisveiledere i utdanningen og vurderingen av studentene.

Referanser

1.       Forskrift 15. mars 2019 nr. 412 om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-15-412 (nedlastet 13.01.2022).

2.       Kunnskapsdepartementet. Rammeplan for sykepleierutdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2008. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kd/vedlegg/uh/rammeplaner/helse/rammeplan_sykepleierutdanning_08.pdf (nedlastet 13.01.2022).

3.       Universitets- og høgskolerådet (UHR). Kvalitet i praksisstudiene i helse- og sosialfaglig høyere utdanning. Praksisprosjektet. Oslo: UHR; 2016. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/contentassets/86921ebe6f4c45d9a2f67fda3e6eae08/praksisprosjektet-sluttrapport.pdf (nedlastet 13.01.2022).

4.       Kårstein A, Aamodt PO. Opptakskrav, vurderingsformer og kvalitet i sykepleierutdanningen. Oslo: NIFU; 2012. Rapporter 2012/14.

5.       Møller E, Lovring I. Nursing lectures in clinical practice. Klinisk Sygepleje. 2007;21(3):54–63.

6.       Hauge KW, Brask DO, Bachmann L, Bergum IE, Heggdal WM, Inderhaug H, et al. Kvalitet i praksisstudier i sykepleier- og vernepleierutdanning. Nordisk tidsskrift for Helseforskning. 2016;12(1):19–33. DOI: 10.7557/14.3772

7.       Bøe E, Rossavik B. Lærer forskjellig på skole og i praksis. Sykepleien. 2010;98(9):52–4. DOI: 10.4220/sykepleiens.2010.0085

8.       Tjøstolvsen I, Antonsen EB, Femdal I. Slik kan samarbeidet bli bedre mellom høyskole og praksissted. Sykepleien Forskning. 2019;107:(78356):e-78356. DOI: .4220/Sykepleiens.2019.78356

9.       Benner P, Sutphen M, Leonard V, Day L. Å utdanne sykepleiere. Behov for radikale endringer. Oslo: Akribe; 2010.

10.     Hatlevik I. The theory-practice relationship: reflective skills and theoretical knowledge as key factors in bridging the gap between theory and practice in initial nursing education. J Adv Nurs. 2012;68(4):868–77.

11.     Aigeltinger E, Haugan G. Praksisveiledning i sykehus – en forskningsbasert evalueringsstudie av sykepleierstudenters praksisstudier. Oslo: Lovisenberg diakonale høgskole; 2009.

12.     Austarheim AKS. Test studenter etter praksis! Sykepleien. 23.10.2012. Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/2012/10/test-studenter-etter-praksis (nedlastet 13.01.2022).

13.     Aigeltinger E, Haugan G, Sørlie V. Utfordringer med å veilede sykepleierstudenter i praksisstudier. Sykepleien Forskning. 2012;7(2):16–6. DOI: 10.4220/sykepleienf.2012.0084

14.     Kristiansen E, Wiggen KS, Stolinski HS. Praksis sett fra praksisveilederes perspektiv. Oslo: Nokut; 2019. Tilgjengelig fra: https://www.nokut.no/globalassets/nokut/rapporter/ua/2019/kristiansen_wiggen_stolinski_praksis-sett-fra-praksisveilederes-perspektiv_13-2019.pdf (nedlastet 13.01.2022).

15.     MacKay M, Riley K, Dewing J. How do we consider the impact of clinical supervisor education? A participatory literature review. International Practice Development Journal. 2019;9(1):7–16.

16.     Ekman S, Fladeby N, Johansen I, Hardeland C, Leonardsen ACL. Hvordan kan sykepleierstudenter få det bedre når de er i praksis? Sykepleien. 2019;107:(74902):e-74902. DOI: 10.4220/Sykepleiens.2019.74902

17.     Norsk Sykepleierforbund (NSF). Stor vilje – lite ressurser. En kartlegging av rammebetingelser for veiledning av sykepleierstudenter i kommunehelsetjenesten. Oslo: NSF; 2018. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/sites/default/files/inline-images/k5RnUEWLa6n7iKaRs8ok6b15GzcvAPG9ZQXKcyCcQKmTWtZIuA.pdf (nedlastet 13.01.2022).

18.     Kvale S. Interviews. An introduction to qualitative research interviewing. London: SAGE Publications; 1996.

19.     Martinsen M, Reinnel AKL, Grøndahl VA, Leonardsen ACL. «Østfoldmodellen» kan forbedre kvaliteten på praksisstudier. Sykepleien. 2020;108:(79917):e-79917. DOI: 10.4220/Sykepleiens.2020.79917

20.     Kunnskapsdepartementet. Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2011.

21.     Caspersen J, Kårstein A. Kvalitet i praksis. Oppfatninger om kvalitet blant praksisveiledere. Oslo: NIFU; 2013. Rapporter 2013/14.

0 Kommentarer

Annonse
Annonse