fbpx Sykepleierutdanningene er urovekkende ulike innen psykisk helse og rus Hopp til hovedinnhold

Sykepleierutdanningene er urovekkende ulike innen psykisk helse og rus

Studenter noterer under en forelesning.

NSF har gjort en uformell kartlegging av fagområdet psykisk helse og rus i utdanningene. De fant variasjoner som gir grunn til bekymring for pasientsikkerheten i tjenestene.

Hovedbudskap

Retningslinjer for grunnutdanningene i helse- og sosialfag, RETHOS 1, har som formål å sikre en felles sluttkompetanse. Norsk Sykepleierforbund (NSF) har gjennomført en uformell kartlegging innen fagområdet psykisk helse og rus og funnet variasjoner som gir grunn til bekymring. Store variasjoner kan være en trussel mot kvaliteten og pasientsikkerheten i tjenestene. Det gir også ulik kompetanse for sykepleiere.

Det har siden høsten 2017 pågått et stort utviklingsarbeid for å utvikle nasjonale retningslinjer for utdanningene innen helse- og sosialfag (RETHOS 1,2 og 3).

RETHOS 1 omfatter de åtte helse- og sosialfagutdanningene som hadde rammeplan, deriblant bachelorutdanningen i sykepleie. RETHOS 2 omfatter de øvrige helse- og sosialfaglige utdanningene som ikke hadde rammeplan, og RETHOS 3 omhandler videreutdanninger og mastergradsutdanninger.

RETHOS-prosjektet har etter oppdrag fra Kunnskapsdepartementet utarbeidet forslag til forskrift om nasjonal retningslinje for masterutdanning i psykisk helse-, rus- og avhengighetsarbeid for sykepleiere (RETHOS 3). Dette forslaget har vært ute til høring, og programgruppen arbeider nå med tilbakemeldingene.

Et av formålene med forskriften er å sikre at kandidater med samme utdanning får en felles sluttkompetanse, uavhengig av hvilken utdanningsinstitusjon de er utdannet ved.

Det er rom for individuelle variasjoner i utdanningsinstitusjonene.

Forskriften slik den nå foreligger, gir de ulike utdanningsinstitusjonene føringer for innholdet, men ikke omfanget av de ulike emnene eller vurderingsformer. Det er dermed rom for individuelle variasjoner i utdanningsinstitusjonene, for eksempel om hvordan praksisutdanningen kan organiseres.

Forslaget til forskrift for nasjonale retningslinjer for sykepleiere med mål om felles sluttkompetanse bidro til vår nysgjerrighet om å se nærmere på innholdet i emnet psykisk helse- og rusutfordringer i bachelorutdanningene i sykepleie.

Vi ønsket å få et bilde av i hvilken grad studenter i den fremtidige masterutdanningen vil ha en felles grunnkompetanse å bygge videre på ved studiestarten.

Retningslinjen erstatter de gamle rammeplanene

Bakgrunnen for RETHOS var at tjenestene erfarte at de nyutdannede kandidatene ikke imøtekom krav til tjenestenes forventninger og kompetansebehov og brukernes behov for kvalitet i tjenestene.

Det var også store variasjoner i utdanningene, noe som kunne ha betydning for kvaliteten og pasientsikkerheten. Programgruppene som har utarbeidet retningslinjene, har bestått av representanter fra utdanningene, relevante helse- og velferdstjenester og studentene.

Retningslinjene erstatter de gamle rammeplanene og er en del av det nye styringssystemet, som har som mål at utdanningene er fremtidsrettede og i tråd med tjenestenes kompetansebehov og brukernes behov.

Programgruppen for bachelorutdanningen i sykepleie unngikk bevisst å trekke inn bestemte diagnosegrupper i sitt forslag til nasjonale retningslinjer.

De ønsket likevel å sikre kompetanse og kvalitet innen fagområder og grupper av pasienter og brukere som man ser vil ha økt behov for helse- og omsorgstjenester i fremtiden. Derfor er det kun psykisk helse, rus og avhengighet samt barn og eldres særegne behov som eksplisitt er beskrevet i retningslinjene.

Det nye styringssystemet skal verken beskrive undervisningsformer, læringsaktiviteter, omfang av kompetanseområder og -emner i de lokale programplanene, vurderingsformer eller pensum. Likevel skal styringssystemet sikre kandidatene en felles sluttkompetanse uavhengig av utdanningssted. Her kan det oppstå utfordringer som vi ønsket å kartlegge nærmere.

Hva gjorde vi i kartleggingen?

Innledningsvis oppsøkte vi de ulike utdanningsinstitusjonenes hjemmesider for å få en oversikt over organiseringen av og innholdet i emnet psykisk helse- og rusutfordringer i bachelorutdanningen i sykepleie.

Vi laget et enkelt spørreskjema for å få innsikt i de ulike emneplanene innen psykisk helse- og rusutfordringer.

Det ble umiddelbart klart at beskrivelsene varierte i så stor grad at det var vanskelig å få et bilde av emnets plass i utdanningene. Vi laget derfor et enkelt spørreskjema for å få innsikt i de ulike emneplanene innen psykisk helse- og rusutfordringer. Spørreskjemaet sendte vi ut i april 2021.

Vi ba om informasjon om hvilke semestre emnet var satt opp i, emnebeskrivelser og læringsutbytter, omfanget av pensum der brukerkompetanse ble spesifikt etterspurt, læringsaktiviteter, omfang og arenaer for praksisstudier og foreleseres og veilederes kvalifikasjoner.

Hva svarte utdanningsinstitusjonene?

Vi fikk tilbakemelding fra alle 13 utdanningsinstitusjonene. Tilbakemeldingene var svært varierte – fra korte svar på hvert spørsmål til en kopi av emnebeskrivelsene som gikk over flere sider. De var dermed lite sammenliknbare.

Antallet studiepoeng varierte fra 5 til 30, men emnene var ulikt bygd opp – fra å være et selvstendig emne til at psykisk helse- og rusutfordringer inngikk i bredere emner.

Omfanget av pensum varierte fra 235 til 1000 sider og inkluderte alt fra lærebøker i psykiatri, rus og sykepleie til lover og forskrifter, nettsteder, videoer etc. Vurdering av sluttkompetansen varierte også fra summative til formative vurderinger.

Det var store variasjoner i svarene om brukerkompetanse. Det gjaldt både pensum og i hvilken grad utdanningsinstitusjonene benyttet forelesere med erfaringskompetanse. Svarene her varierte fra i stor grad til i liten grad.

Kompetansen til veiledere i praksis viste seg også å variere. Noen læresteder var klare på at det kun var sykepleiere, som regel spesialsykepleiere eller sykepleiere med master/ph.d., som var praksisveiledere. Andre oppga andre yrkesgrupper som vernepleiere, barnevernspedagoger, sosionomer og psykologer.

Hva forteller resultatene oss?

Resultatene av kartleggingen indikerer at det er store forskjeller i emnet psykisk helse- og rusutfordringer mellom bachelorutdanningene i sykepleie. Det kan medføre at studentene har svært ulik sluttkompetanse når de avslutter sin bachelorutdanning. Variasjonene i omfang og innhold kan få følger for kandidatenes ansvars- og funksjonsområder i tjenestene.

En tidligere rapport i regi av Norsk Sykepleierforbund (1) avdekket de samme mønstrene når det gjaldt bachelorutdanningene i sykepleie som helhet. Videre konkluderte den med at forskjellene i læringsutbyttebeskrivelser og ulik praksis «neppe vil gi felles sluttkompetanse».

Variasjonene i omfang og innhold kan få følger for kandidatenes ansvars- og funksjonsområder i tjenestene.

Norske myndigheter gir klare føringer om kunnskapsbaserte tjenester, noe som kommer til uttrykk i lovteksten (2), nasjonale veiledere (3) og forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning (4).

Å arbeide kunnskapsbasert innebærer å bruke både forskningsbasert kunnskap, erfaringskunnskap og brukerkunnskap der de ulike kunnskapsformene skal anerkjennes som likeverdige. Videre slås det fast at sentrale perspektiver som empowerment og recovery bør prege tjenesteytingen (3).

Den psykiske helsetjenesten i Norge, særlig spesialisthelsetjenesten, synes imidlertid fortsatt å være preget av at brukernes erfaringskunnskap i liten grad blir etterspurt og anerkjent.

Selv om brukerkunnskap og brukermedvirkning har fått større plass i psykisk helsetjeneste de siste tiårene, erfarer vi stadig det biomedisinske kunnskapsgrunnlagets dominerende posisjon i tjenestene (5). Følgelig blir det lite rom for recovery-orienterte praksiser og opplevd recovery-støtte hos brukerne.

Brukerkompetanse i utdanningene varierte

Funnene i vår kartlegging viser at brukerkompetanse hadde en svært varierende plass i utdanningene. Det kan være utfordrende, da sykepleierne har en sentral rolle i å gjennomføre og planlegge omsorg til mennesker med psykisk helse- og rusutfordringer.

Behandlingsforskningen viser at relasjon er av stor betydning for brukernes opplevelse av god hjelp (6). Her har sykepleiere unike muligheter, da vi er til stede 24/7 i døgntilbudene og ellers i alle deler av tjenestetilbudene.

Tjenestenes – og følgelig sykepleiernes – faglige ideologi og syn på psykisk helse- og rusutfordringer vil imidlertid komme til uttrykk i møtene mellom brukeren og sykepleieren.

Funnene i vår kartlegging viser at brukerkompetanse hadde en svært varierende plass i utdanningene.

Sykepleiere som på bakgrunn av sin grunnutdanning hovedsakelig bruker forskningsbasert og erfaringsbasert kunnskap, og i liten grad brukeres og pårørendes brukerkunnskap i sin sykepleieutøvelse, vil følgelig opptre i rollen som ekspert i møte med brukeren.

En slik holdning vil rette oppmerksomheten mot sykdomsorientering og følgelig i liten grad stimulere til empowerment og recovery, som ifølge myndighetene skal prege tjenesteutøvelsen (3, 7).

Tilbakemeldingene indikerer at nyutdannede sykepleiere både vil ha ulik sluttkompetanse og ulike holdninger i møter med mennesker med psykisk helse- og rusutfordringer. Dette kan også få betydning for den nye masterutdanningen for sykepleiere.

Det er behov for en bredere kartlegging

I utkastet til forskrift om nasjonale retningslinjer beskrives læringsutbyttene som at studentene skal tilegne seg «inngående» og «avansert» kunnskap.

Da kompetanseområder og læringsutbytter er svært omfattende, finner vi det betimelig å spørre om dagens forskrift om nasjonal retningslinje for bachelor i sykepleie i tilstrekkelig grad sikrer at masterstudentene har et felles utgangspunkt ved studiestart.

Flere av utdanningsinstitusjonene var ikke ferdig med revisjon som følge av forskrift om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning (4). Svarene kunne muligens ha blitt annerledes dersom spørreskjemaet hadde blitt sendt ut senere på året.

Vi mener det vil være behov for en bredere kartlegging av organiseringen av og innholdet i emnet psykisk helse- og rusutfordringer i bachelorutdanningen i sykepleie.

Referanser

1.       Amundsen M, Sverdrup S, Rasmussen I. Lik sluttkompetanse – visjon eller virkelighet? Oslo: Vista Analyse; 2021. Rapport nr. 2021/02.

2.       Lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven). Oslo: Helse- og omsorgsdepartementet; 1999. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-62?q=psykisk%20helsevernloven (nedlastet 20.02.22).

3.       Helsedirektoratet. Sammen om mestring. Veileder i lokalt psykisk helsearbeid og rusarbeid for voksne. Et verktøy for kommuner og spesialisthelsetjenesten. Oslo: Helsedirektoratet; 2014. Tilgjengelig fra: https://www.helsedirektoratet.no/veiledere/sammen-om-mestring-lokalt-psykisk-helsearbeid-og-rusarbeid-for-voksne (nedlastet 16.11.2021).

4.       Forskrift 15. mars 2019 nr. 412 om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2019. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-15-412?q=forskrift%20om%20nasjonal%20retningslinje (nedlastet 20.02.22)

5.       Aarre TF. En mindre medisinsk psykiatri. Oslo: Universitetsforlaget; 2018.

6.       Lambert MJ. Psychotherapy outcome research: implications for integrative and eclectic therapists. I: Norcross JC, Goldfried MR, red. Handbook of Psychotherapy Integration. New York: Basic; 1992. s. 94–129.

7.       Karlsson B, Borg M. Recovery: tradisjoner, fornyelser og praksiser. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2017.

0 Kommentarer