Lærere i teori og praksis

Florence Nightingale startet den første offisielle sykepleierutdanningen etter Krimkrigen. Lidende mennesker skulle få den omsorg og hjelp de hadde behov for. I dag kreves det at lærere ved sykepleierutdanningen har lektor- og forskningskompetanse. Kravene er i overensstemmelse med all høyere utdanning. I Florence Nightingales hjemland er sykepleierutdanningen i dag på universitetsnivå. Dette gjenspeiles i de mange professoratene i sykepleie. Englands bidrag til forskning innen sykepleiefaget er betydelig, og illustreres ved det store antallet engelske forskningsartikler som publiseres i ulike internasjonale tidsskrift. Nightingales landsmenn er med andre ord fremdeles innovatører i sykepleie.

Teori-praksisgapet
Allerede i 1976 viste en undersøkelse i Storbritania at 84 prosent av sykepleierne ikke praktiserer det de har lært (1). Avstanden mellom teori og praksis har lenge vært diskutert og forsket på. Søk på artikler viser at debatten var særlig aktiv på 80-tallet i en tid hvor kravene til sykepleiefaget vokste i takt med et høyere utdanningsnivå. Etter tusenårsskiftet ser vi en ny oppblomstring av denne debatten, hvor spesielt lektorenes rolle i praksis diskuteres.
Vi har mye å lære av engelsk forskning på dette området. Det synes å være en generell oppfatning innen nasjonal og internasjonal sykepleierutdanning, at vi sliter med å få integrert den seneste forskningen i praksis. Samtidig er det min erfaring fra praksis som sykepleier og lærer, at forskningen ikke alltid når den utøvende sykepleier. I neste omgang gang rammer dette pasienten.

Ulikt språk?
Kravene til effektiv sykepleieutøvelse kan synes å være i konflikt med krav om faglig oppdatering. I praksis er det driften av posten/avdelingen som prioriteres. Som sykepleiere arbeider vi i team og vi kan ikke se utøvelsen av faget vårt isolert fra det samspillet som kreves i teamet. Kanskje bør vi i utviklingen av faget i større grad ta høyde for den faktiske hverdagen som sykepleie utøves innenfor. Det kan virke som om vi (utdanning og praksis) tenker på sykepleie ut ifra ulike virkelighetsoppfatninger. Konsekvensene kan bli at vi får ulike mål, delmål og metoder. Utvikler vi med andre ord ulike måter å tilstrebe god sykepleie på? Eller utvikler vi ulike språk? Hvis dette er tilfelle, vil det kunne forklare noe av gapet mellom teori og praksis.

Utfordrende lærerolle
Kjell Arne Aarheim har skrevet artikkelen «Sjukepleiar berre i teorien» (2). Her påpeker han faren ved at skole og praksis ikke samarbeider bedre om formidlingen av sykepleie. Han viser videre til ulike samarbeidsmetoder ved å benytte lektorer eller kliniske spesialister i kombinasjonsstillinger ved skole og sykehus (les praksis). I Storbritania har man betegnelsen «lecturer practitioner». Denne lektorrollen er utviklet for å minske gapet mellom teori og praksis. Erfaringen viser at rollen er krevende, men utfordrende (3,4). Skal læreren bidra til bedre samsvar mellom teori og praksis, må det tas utgangspunkt i eksemplifiseringer fra praksissituasjoner i formidlingen av faget (4,5). Eksempler fra praksis bidrar til å «henge teorien» på noe gjenkjennbart (6). Vi vet at dette har betydning for læringsevnen.

Klinisk kompetanse
Alle lektorer bør tilstrebe klinisk kompetanse. Samtidig er det nettopp lektorene som bør besitte og videreføre utviklingen av sykepleiefaget. Dette kan være en krevende rolle. Aarheim (2) foreslår stillingsinstrukser for den som skal formidle faget og yrket vårt. På mange måter er dette i tråd med engelsk forskning og deres bruk av lecturer practitioner . Han foreslår også bruk av kliniske spesialister, noe som også er forsøkt i Storbritannia. 
Skole og klinikk har samme overordnede mål; at pasienten får best mulig pleie og behandling. Jeg tror det er i møte med pasienten at læreren kan finne inspirasjon til sin lærergjerning. Slik sett er det å arbeide som lektor og sykepleier ideelt for den som skal formidle faget videre til nye sykepleiere. Men i likhet med engelskmennene ser vi at det mangler rammer og kultur for slike kombinasjonsstillinger slik Aarheim skisserer (2). Nye behov
Sykepleiefaget er i stadig utvikling på grunn av det moderne menneskets endrede behov og rammevilkår. (Som for eksempel behovet for informasjon og undervisning.) Lektorens rolle bør utvikles mer, og ifølge Williamsson kreves det økt akademisk og klinisk ekspertise (5). Lektoren kan bli en link mellom forskning og praktisk utøvende sykepleie. Corlett (7) støtter dette som en mulighet til å minske gapet mellom teori og praksis.
I Rammeplanen skisseres den kompetansen enhver sykepleier bør ha (8).
Handlingskompetanse innebærer at sykepleieren viser selvstendighet med henhold til vurdering og handling overfor pasientens grunnleggende behov. Handlingsberedskap viser til en delvis innsikt i noen fagområder, hvor erfaring og tilleggslæring i klinikken vil gi handlingskompetanse. Dette innebærer at selvstendighet kan oppnås også på spesialområder. Det er og viktig å merke seg at i den moderne sykepleie er evidensbasert sykepleie tilstrebet. Igjen, kan lektorens kontakt med praksis bli viktig. 

Hva er pasienten tjent med?
Vi må utvikle en lærerolle med et språk som både pasienter, studenter og sykepleiere forstår. Den gode pedagog er, i mine øyne, den som har faglig tyngde, men som kan omsette denne i hverdagens språk. Pasienten har krav på den best tilgjengelige forskningsbaserte kunnskap. Et ønske for framtiden måtte være at skole og klinikk kan samarbeide om fagutvikling slik at dette blir mulig. Litteratur

1. Maben J, Latter S, Clark J. The theory –practice gap: impact of professional –bureaucratic work conflict on newly –qualified nurses. Journal of Advanced Nursing 2006; 55(4): 465 – 477.
2. Aarheim KA. Sjukepleiar berre i teorien. Tidsskr Sykepl 2006; 17: 60-63.
3. Barrett D.The clinical role of nurse lecturers:Past, present and future, Nurse Education Today, doi:10.1016/j.nedt.2006.05.018
4. Williamson GR. Lecturer practitioners in UK nursing and midwifery: what is the evidence? A systematic review of the research literature, Journal of Clinical Nursing 2004, 13:787-795.
5. Williamson GR,WebbC, Abelson-Mitchell N.Developing Lecturer Practitioner roles using action research, Journal of Advanced Nursing 2004; 47: 153-164.
6. Christiansen B. Den gode, profesjonelle samtalen – hvordan lærer sykepleierstudenter av og med hverandre? Norsk Pedagogisk Tidsskrift 2006; 17: 17 -28.
7. Corlett J, Palfreymann JW, Staines HJ, Marr H. Factors influencing theoretical knowledge and practical skill acquistion in student nurses: an empirical experiment, Nurse Education Today 2003; 23: 183 -190.
8. Rammeplanen for sykepleierutdanning. Oslo: Utdannings og forskningsdepartementet, 2005.