Fagutvikling
Publisert
Høgskolene forvirrer om master
Høyskolene er for utydelige når de markedsfører nye mastergrader.
I 1999 sluttet EUs utdanningsministre seg til
Bologna-erklæringen (1), som sier at det innen ti år skal innføres
en felles gradsstruktur i all høyere utdanning i Europa. Studentene
skal kunne studere på tvers av landegrensene, med full
gradskompensasjon.
Norsk tilpasning
Mjøsutvalget ble nedsatt for å utrede nødvendige reformer i Norge. Utredningen (2) ble fulgt opp av stortingsmelding Gjør din plikt, Krev din rett (3) og odelstingsproposisjon nr. 40 (2002-02) (4), som la det lovmessige grunnlaget for kvalitetsreformen.
I den nye strukturen oppnår man en bachelorgrad etter tre års høyere utdanning, mastergrad etter ytterligere to år og doktorgrad etter enda nye tre år, det såkalte 3-2-3-prinsippet. Kvalitetsreformen ble innført i Norge i 2002 og 2003, og omfatter de fleste fag og profesjonsstudier. I 2002 ble NOKUT opprettet for å overvåke kvaliteten i høyere utdanning.
Akademisk uttelling
Full akademisk uttelling i vekttall for sykepleierutdanning, har vært en kampsak i mange år. Det lykkes først i 2000. De fleste norske institusjoner som utdanner sykepleiere fikk høyskolestatus allerede i 1982, og den akademiske anerkjennelsen kom derfor svært sent. Ved innføring av kvalitetsreformen ble sykepleierutdanningen omlagt til en treårig bachelor-utdanning samtidig med annen høyere utdanning.
Flere mastergrader
Kvalitetsreformen har gitt høyskolene økt autonomi og rett til å utvikle nye
tilbud på høyere nivå. Utdannings- og forskningsdepartementet har utviklet forskrift om krav til mastergrad som forvaltes av NOKUT. Høyskolenes internettsider viser at de fleste planlegger å søke om å opprette nye mastergrader, og flere er relatert til sykepleie eller helsefag. Dette reiser flere viktige utdannings-, helsepolitiske og faglige problemstillinger.
Det er interessant å se i hvilken grad de nye mastergradene fokuserer på utøvelse av yrket. Ifølge nettsiden til Høgskolen i Oslo er det ønske om å opprette en mastergrad i klinisk sykepleievitenskap (5). Høgskolen i Buskerud er den første høyskolen med godkjent masterstudium i klinisk helsearbeid, som har studiestart høsten 2005. Flere høyskoler vil antakelig opprette masterstudier med hovedvekt på klinisk yrkesutøvelse.
Det pågår en kontinuerlig faglig debatt om hvilke kilder som er gyldige, og betydningen av forskning basert på ulike vitenskapsfilosofiske tradisjoner (6). I de senere år har helsevesenet introdusert evidensbasert praksis, som handler om å kombinere klinisk erfaring med kunnskap fra forskning (7). Viktigheten av de ulike kildene er omstridt (8).
Spørsmålet er derfor hvor stor betydning de enkelte teoriene skal ha, og om de nye mastergradene vil fokusere på konkrete kliniske problemstillinger eller på mer abstrakte faglige teorier.
Uttelling
Etablering av nye mastergrader for helsepersonell bygger på to grunnlag av ulik karakter. Ifølge forskriftene gir disse tilsynelatende ganske like mastertypene ulik mulighet til videre studer på høyere nivå. Mastergradsutdanninger etter §3 kvalifiserer formelt til forskerutdanning (doktorgradsstudier). Det gjelder ikke erfaringsbaserte mastergradsstudier etter §5.
I forskriftens kommentarer til §5 heter det: Mastergraden gir normalt ikke grunnlag for opptak til forskerutdanning (9). Er ikke søkerne klar over dette, kan de i fremtiden føle seg lurt.
Likheter og forskjeller
Opptakskrav for erfaringsbasert mastergrad er minst to år relevant yrkeserfaring. Ved utvikling av studieplanen kan utdanningsstedet kompensere for relevant yrkeserfaring gjennom avkortet studietid. Da vil studieomfanget bli 90 studiepoeng, som tilsvarer 1½ års fulltidsstudier. Forskriftene åpner også for at studieomfanget til erfaringsbaserte mastergrader kan økes til 120 studiepoeng, som tilsvarer to års fulltidsstudier. Da blir omfanget det samme som kravene til mastergrad etter §3. Studenter som gjennomfører denne mastergraden får et studium som er like omfattende som andre masterstudier, men de står svakere i forhold til videre studier.
Til de erfaringsbaserte mastergradene kan utdanningsinstitusjonene rekruttere studenter som ikke har fordypning fra en treårig bachelorgrad. I Stortingsmelding 27 går det fram at innholdet i mastergradene som ikke bygger direkte på fag studentene har tatt i en lavere grad, men som setter sammen fag og disipliner på en ny måte, bør være yrkesrettete.
Utbredt misforståelse
Studier etter §3 har ingen egen benevnelse i forskriften, mens studier etter §5 omtales som erfaringsbaserte. Sistnevnte åpner for avkorting av studiet på grunn av kandidatenes yrkeserfaring, og trolig er dette grunnen til at den andre typen muntlig kalles «teoretisk master».
Kjenner man ikke innholdet i forskriftene, kan omtalen av de to typene som erfaringsbasert og teoretisk misforstås. Man antar at en erfaringsbasert mastergrad er praktisk eller klinisk orientert, og at en teoretisk mastergrad er mer abstrakt. Dette er en utbredt misforståelse som ikke bygger på forskriftene slik de er utformet fra departementet. En såkalt teoretisk mastergrad (etter §3) kan være like praktisk og klinisk orientert som en erfaringsbasert.
Uttelling
Utdanningspolitisk er det viktig å vite hvilken akademisk uttelling eksisterende videreutdanninger gir i de nye masterstudiene. Flere videreutdanninger har fått akademisk uttelling i form av studiepoeng. Nå må de integreres på en faglig forsvarlig måte i de nye masterstudiene, så de som gjennomfører dem får full uttelling i det nasjonale og europeiske utdanningssystemet. Hvilken uttelling vil utdanningsinstitusjonene gi de ulike videreutdanningene i en mastergrad? Vil en ettårig videreutdanning fullt ut utgjøre det ene året i et masterstudium?
Hvis et slikt studium fokuserer på det kliniske, vil synet på forholdet mellom teori og klinisk virksomhet være avgjørende for den faglige tilnærmingen til kliniske problemstillinger. Med en dikotomisk forståelse - hvor teori er motsetningen til klinisk virksomhet - vil akademisering (vektlegging av teoretisk forståelse) stå i motsetning til klinisk virksomhet. Da blir det vanskelig å integrere fokus på det kliniske i en høyere akademisk grad. Kanskje er det få som direkte vil bekjenne seg til en slik dikotomisk forståelse, men man kan finne denne forståelsen som en underliggende antakelse. Et ferskt eksempel finnes i artikkelen til Bjørk m.fl «Hva skal klinisk stige være?» (10). Forfatterne hevder at helsevesenet har behov for sykepleiere som er både praktisk og teoretisk skolert. Det kan alle være enige i. Men ser man nærmere på teksten, synes det som om praktisk skolering viser til den kompetanse sykepleierne tilegner seg gjennom klinisk stige-programmet, og settes opp mot den teoretiske skoleringen de tilegner seg gjennom ulike studieprogram i høyskolene. Altså: Klinisk stige gir praktisk skolering på sykehusene, i motsetning til studier på høyskolene som gir teoretisk skolering.
Har man en forståelse for at det er kjennetegn ved teoriene som avgjør deres kliniske relevans, kan kunnskap fra teori og klinikk utfylle hverandre. Kjennetegn knyttet til hva teorien egentlig handler om og dens anvendbarhet er viktig for å vurdere aktualitet og klinisk relevans. Ut fra dette teorisynet, vil ikke akademisering stå i motsetning til klinisk utøvelse. De vil komplettere hverandre.
Høgskole og universitet
Hvilket innhold vil bli valgt når høyskolene oppretter tilbud om mastergrad? Stortingsmelding nr. 27 legger opp til en funksjons- og ansvarsfordeling mellom universitet og høyskoler. Mens universitetenes ansvar og funksjon er rettet mot grunnforskning og dertil hørende studier, er høyskolenes rettet mot anvendt forskning og studier relatert til utøvelse av praktiske yrker. Ifølge norsk utdanningspolitikk har høyskolene et spesielt ansvar for å utvikle klinisk orienterte mastergrader. Det er derfor påkrevd at de avklarer synet på forholdet mellom teori og klinisk virksomhet.
Stiger og mastergrader
Kliniske stiger ble formalisert i 1996. De skal kvalitetssikre og bedre kvaliteten på pasientnært arbeid innenfor et avgrenset klinisk område. Sykehusenes kompetansehevingsprogram skal tilrettelegge en karrierevei for de som ønsker å arbeide direkte med pasienter. En innvending er at klinisk stige mangler formell godkjenning, og verken gir uttelling i studiepoeng eller gradsammenheng (10). Når sykepleierne etter mange års kamp endelig har fått uttelling i studiepoeng for grunn- og videreutdanninger, utvikles et nytt tilbud som ikke gir slik uttelling.
I den grad teorigrunnlaget i kliniske mastergrader velges på bakgrunn av klinisk relevans, vil kunnskapsområdene i mastergraden overlappe temaene i de kliniske stigene. Men de kliniske mastergradene vil være mer omfattende, og gi akademisk uttelling i grad, studiepoeng og i noen tilfeller kvalifisere for forskerutdanning.
Vær tydelig
Høyskolenes utvikling av masterstudier for helsearbeidere må være solid fundert både empirisk og teoretisk. At en klinisk mastergrad er såkalt erfaringsbasert, betyr ikke at den er mindre teoribasert enn andre mastergrader. I diskusjonen om forholdet mellom teori, forskning og klinisk virksomhet, kreves en klar beskrivelse av problemstillingene før diskusjonen starter. Hvis ikke, legger man til rette for dobbelkommunikasjon motivert av fordommer for eller imot teori og/eller praksis. Da blir diskusjonen uklar.
Litteratur:
1. EUs utdanningsministre. De europeiske utdanningsministrenes felleserklæring. 19.6.1999.
2. NOU. Frihet med ansvar. 14. 2000.
3. Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet. Gjør din plikt - Krev din rett. St.
meld. nr. 27 (2000-2001). 9-3-2001.
4. Utdannings- og forskningsdepartementet. Lov om universiteter og høgskoler. 28-6-2002.
5. Høgskolen i Oslo. http://www.hio.no/bli_student/masterstudier_ved_h_gskolen_i_oslo. 1.2.2005.
6. Grov EK. Pluralism as scientific approach within nursing studies. Norsk tidsskrift for sykepleieforskning. 2004; 6(4):17-29.
7. Sackett DL, Rosenberg WM, Gray JA, Haynes RB, Richardson WS. Evidence based medicine: what it is and what it isn't. BMJ 1996; 312(7023):71-72.
8. Martinsen K, Boge J. Kunnskapshierarkiet i evidensbasert sykepleie. Tidsskr Sykepl 2004; 13:58-61.
9. Utdannings- og forskningsdepartementet. Forskrift om krav til mastergrad. 2. juli. 2002.
10. Bjørk IT, Hansen BS, Samdal GB, Tørstad S. Hva skal klinisk stige være? Tidsskr Sykepl 2005; 1:44-47.
Norsk tilpasning
Mjøsutvalget ble nedsatt for å utrede nødvendige reformer i Norge. Utredningen (2) ble fulgt opp av stortingsmelding Gjør din plikt, Krev din rett (3) og odelstingsproposisjon nr. 40 (2002-02) (4), som la det lovmessige grunnlaget for kvalitetsreformen.
I den nye strukturen oppnår man en bachelorgrad etter tre års høyere utdanning, mastergrad etter ytterligere to år og doktorgrad etter enda nye tre år, det såkalte 3-2-3-prinsippet. Kvalitetsreformen ble innført i Norge i 2002 og 2003, og omfatter de fleste fag og profesjonsstudier. I 2002 ble NOKUT opprettet for å overvåke kvaliteten i høyere utdanning.
Akademisk uttelling
Full akademisk uttelling i vekttall for sykepleierutdanning, har vært en kampsak i mange år. Det lykkes først i 2000. De fleste norske institusjoner som utdanner sykepleiere fikk høyskolestatus allerede i 1982, og den akademiske anerkjennelsen kom derfor svært sent. Ved innføring av kvalitetsreformen ble sykepleierutdanningen omlagt til en treårig bachelor-utdanning samtidig med annen høyere utdanning.
Flere mastergrader
Kvalitetsreformen har gitt høyskolene økt autonomi og rett til å utvikle nye
tilbud på høyere nivå. Utdannings- og forskningsdepartementet har utviklet forskrift om krav til mastergrad som forvaltes av NOKUT. Høyskolenes internettsider viser at de fleste planlegger å søke om å opprette nye mastergrader, og flere er relatert til sykepleie eller helsefag. Dette reiser flere viktige utdannings-, helsepolitiske og faglige problemstillinger.
Det er interessant å se i hvilken grad de nye mastergradene fokuserer på utøvelse av yrket. Ifølge nettsiden til Høgskolen i Oslo er det ønske om å opprette en mastergrad i klinisk sykepleievitenskap (5). Høgskolen i Buskerud er den første høyskolen med godkjent masterstudium i klinisk helsearbeid, som har studiestart høsten 2005. Flere høyskoler vil antakelig opprette masterstudier med hovedvekt på klinisk yrkesutøvelse.
Det pågår en kontinuerlig faglig debatt om hvilke kilder som er gyldige, og betydningen av forskning basert på ulike vitenskapsfilosofiske tradisjoner (6). I de senere år har helsevesenet introdusert evidensbasert praksis, som handler om å kombinere klinisk erfaring med kunnskap fra forskning (7). Viktigheten av de ulike kildene er omstridt (8).
Spørsmålet er derfor hvor stor betydning de enkelte teoriene skal ha, og om de nye mastergradene vil fokusere på konkrete kliniske problemstillinger eller på mer abstrakte faglige teorier.
Uttelling
Etablering av nye mastergrader for helsepersonell bygger på to grunnlag av ulik karakter. Ifølge forskriftene gir disse tilsynelatende ganske like mastertypene ulik mulighet til videre studer på høyere nivå. Mastergradsutdanninger etter §3 kvalifiserer formelt til forskerutdanning (doktorgradsstudier). Det gjelder ikke erfaringsbaserte mastergradsstudier etter §5.
I forskriftens kommentarer til §5 heter det: Mastergraden gir normalt ikke grunnlag for opptak til forskerutdanning (9). Er ikke søkerne klar over dette, kan de i fremtiden føle seg lurt.
Likheter og forskjeller
Opptakskrav for erfaringsbasert mastergrad er minst to år relevant yrkeserfaring. Ved utvikling av studieplanen kan utdanningsstedet kompensere for relevant yrkeserfaring gjennom avkortet studietid. Da vil studieomfanget bli 90 studiepoeng, som tilsvarer 1½ års fulltidsstudier. Forskriftene åpner også for at studieomfanget til erfaringsbaserte mastergrader kan økes til 120 studiepoeng, som tilsvarer to års fulltidsstudier. Da blir omfanget det samme som kravene til mastergrad etter §3. Studenter som gjennomfører denne mastergraden får et studium som er like omfattende som andre masterstudier, men de står svakere i forhold til videre studier.
Til de erfaringsbaserte mastergradene kan utdanningsinstitusjonene rekruttere studenter som ikke har fordypning fra en treårig bachelorgrad. I Stortingsmelding 27 går det fram at innholdet i mastergradene som ikke bygger direkte på fag studentene har tatt i en lavere grad, men som setter sammen fag og disipliner på en ny måte, bør være yrkesrettete.
Utbredt misforståelse
Studier etter §3 har ingen egen benevnelse i forskriften, mens studier etter §5 omtales som erfaringsbaserte. Sistnevnte åpner for avkorting av studiet på grunn av kandidatenes yrkeserfaring, og trolig er dette grunnen til at den andre typen muntlig kalles «teoretisk master».
Kjenner man ikke innholdet i forskriftene, kan omtalen av de to typene som erfaringsbasert og teoretisk misforstås. Man antar at en erfaringsbasert mastergrad er praktisk eller klinisk orientert, og at en teoretisk mastergrad er mer abstrakt. Dette er en utbredt misforståelse som ikke bygger på forskriftene slik de er utformet fra departementet. En såkalt teoretisk mastergrad (etter §3) kan være like praktisk og klinisk orientert som en erfaringsbasert.
Uttelling
Utdanningspolitisk er det viktig å vite hvilken akademisk uttelling eksisterende videreutdanninger gir i de nye masterstudiene. Flere videreutdanninger har fått akademisk uttelling i form av studiepoeng. Nå må de integreres på en faglig forsvarlig måte i de nye masterstudiene, så de som gjennomfører dem får full uttelling i det nasjonale og europeiske utdanningssystemet. Hvilken uttelling vil utdanningsinstitusjonene gi de ulike videreutdanningene i en mastergrad? Vil en ettårig videreutdanning fullt ut utgjøre det ene året i et masterstudium?
Hvis et slikt studium fokuserer på det kliniske, vil synet på forholdet mellom teori og klinisk virksomhet være avgjørende for den faglige tilnærmingen til kliniske problemstillinger. Med en dikotomisk forståelse - hvor teori er motsetningen til klinisk virksomhet - vil akademisering (vektlegging av teoretisk forståelse) stå i motsetning til klinisk virksomhet. Da blir det vanskelig å integrere fokus på det kliniske i en høyere akademisk grad. Kanskje er det få som direkte vil bekjenne seg til en slik dikotomisk forståelse, men man kan finne denne forståelsen som en underliggende antakelse. Et ferskt eksempel finnes i artikkelen til Bjørk m.fl «Hva skal klinisk stige være?» (10). Forfatterne hevder at helsevesenet har behov for sykepleiere som er både praktisk og teoretisk skolert. Det kan alle være enige i. Men ser man nærmere på teksten, synes det som om praktisk skolering viser til den kompetanse sykepleierne tilegner seg gjennom klinisk stige-programmet, og settes opp mot den teoretiske skoleringen de tilegner seg gjennom ulike studieprogram i høyskolene. Altså: Klinisk stige gir praktisk skolering på sykehusene, i motsetning til studier på høyskolene som gir teoretisk skolering.
Har man en forståelse for at det er kjennetegn ved teoriene som avgjør deres kliniske relevans, kan kunnskap fra teori og klinikk utfylle hverandre. Kjennetegn knyttet til hva teorien egentlig handler om og dens anvendbarhet er viktig for å vurdere aktualitet og klinisk relevans. Ut fra dette teorisynet, vil ikke akademisering stå i motsetning til klinisk utøvelse. De vil komplettere hverandre.
Høgskole og universitet
Hvilket innhold vil bli valgt når høyskolene oppretter tilbud om mastergrad? Stortingsmelding nr. 27 legger opp til en funksjons- og ansvarsfordeling mellom universitet og høyskoler. Mens universitetenes ansvar og funksjon er rettet mot grunnforskning og dertil hørende studier, er høyskolenes rettet mot anvendt forskning og studier relatert til utøvelse av praktiske yrker. Ifølge norsk utdanningspolitikk har høyskolene et spesielt ansvar for å utvikle klinisk orienterte mastergrader. Det er derfor påkrevd at de avklarer synet på forholdet mellom teori og klinisk virksomhet.
Stiger og mastergrader
Kliniske stiger ble formalisert i 1996. De skal kvalitetssikre og bedre kvaliteten på pasientnært arbeid innenfor et avgrenset klinisk område. Sykehusenes kompetansehevingsprogram skal tilrettelegge en karrierevei for de som ønsker å arbeide direkte med pasienter. En innvending er at klinisk stige mangler formell godkjenning, og verken gir uttelling i studiepoeng eller gradsammenheng (10). Når sykepleierne etter mange års kamp endelig har fått uttelling i studiepoeng for grunn- og videreutdanninger, utvikles et nytt tilbud som ikke gir slik uttelling.
I den grad teorigrunnlaget i kliniske mastergrader velges på bakgrunn av klinisk relevans, vil kunnskapsområdene i mastergraden overlappe temaene i de kliniske stigene. Men de kliniske mastergradene vil være mer omfattende, og gi akademisk uttelling i grad, studiepoeng og i noen tilfeller kvalifisere for forskerutdanning.
Vær tydelig
Høyskolenes utvikling av masterstudier for helsearbeidere må være solid fundert både empirisk og teoretisk. At en klinisk mastergrad er såkalt erfaringsbasert, betyr ikke at den er mindre teoribasert enn andre mastergrader. I diskusjonen om forholdet mellom teori, forskning og klinisk virksomhet, kreves en klar beskrivelse av problemstillingene før diskusjonen starter. Hvis ikke, legger man til rette for dobbelkommunikasjon motivert av fordommer for eller imot teori og/eller praksis. Da blir diskusjonen uklar.
Litteratur:
1. EUs utdanningsministre. De europeiske utdanningsministrenes felleserklæring. 19.6.1999.
2. NOU. Frihet med ansvar. 14. 2000.
3. Kirke- utdannings- og forskningsdepartementet. Gjør din plikt - Krev din rett. St.
meld. nr. 27 (2000-2001). 9-3-2001.
4. Utdannings- og forskningsdepartementet. Lov om universiteter og høgskoler. 28-6-2002.
5. Høgskolen i Oslo. http://www.hio.no/bli_student/masterstudier_ved_h_gskolen_i_oslo. 1.2.2005.
6. Grov EK. Pluralism as scientific approach within nursing studies. Norsk tidsskrift for sykepleieforskning. 2004; 6(4):17-29.
7. Sackett DL, Rosenberg WM, Gray JA, Haynes RB, Richardson WS. Evidence based medicine: what it is and what it isn't. BMJ 1996; 312(7023):71-72.
8. Martinsen K, Boge J. Kunnskapshierarkiet i evidensbasert sykepleie. Tidsskr Sykepl 2004; 13:58-61.
9. Utdannings- og forskningsdepartementet. Forskrift om krav til mastergrad. 2. juli. 2002.
10. Bjørk IT, Hansen BS, Samdal GB, Tørstad S. Hva skal klinisk stige være? Tidsskr Sykepl 2005; 1:44-47.
0 Kommentarer