Den menneskelige faktor
Kvalitetsreformen forutsetter en studentrolle med stor grad av egenaktivitet og medansvar. Lærernes personlige kompetanse må derfor styrkes, fordi den er så sentral i veiledning av studenter. Endringene kvalitetsreformen forutsetter, innebærer en utvidet lærerrolle med økende veiledningsoppgaver. Denne artikkelen handler om å utvikle personlig kompetanse ved hjelp av kollegaveiledning.
Hva er kompetanse?
Vi skiller gjerne mellom formell- og realkompetanse.
Forutsetning for kompetanse utgjøres både av personlige egenskaper,
intelligens, erfaring og opplæring. Men det er først når vi bruker
disse forutsetningene i yrkesrettete handlinger at det dreier seg
om kompetanse (1).
Personlig dimensjon
Etter en periode preget av et positivistisk kunnskapssyn,
inkluderer nå flere teoretikere den personlige dimensjon i sin
kategorisering av ulike former for kunnskap. Greta Marie Skau (1)
skiller mellom tre hovedformer for kompetanse som delvis
korresponderer med begrepene kunnskaper, ferdigheter og holdninger.
Teoretisk kunnskap
bygger på allmenn forskningsbasert viten og består ofte av
faktakunnskap og definisjoner av begreper, ulike teorier og
modeller. Som kunnskapsform kjennetegnes den ved at den er allmenn
og upersonlig.
I tillegg til teoretisk kunnskap skiller hun mellom
kunnskapsformene
yrkesspesifikke ferdigheter
og
personlig kompetanse
. Det førstnevnte dreier seg om de praktiske ferdigheter,
metoder og teknikker som hører til i bestemte yrker og som er
nødvendige for å utføre yrkets ulike arbeidsoppgaver. Mens
personlig kompetanse
handler om de personene vi er. Om hvordan vi forholder oss
til andre mennesker og hva vi har å gi på det mellommenneskelige
plan. I personlig kompetanse inngår vårt menneskesyn, verdier og
holdninger. I tillegg hører blant annet personlige egenskaper som
sensitivitet, varme, empati, engasjement og indre styrke med. Skau
har i stor grad et individpsykologisk syn på personlig kompetanse,
som kollegaveiledning kan bidra til å utvikle.
Likeverd
Hovedkjennetegn ved kollegaveiledning er likeverdighet og
faglig systematisk veiledning, som det kognitive og emosjonelle som
grunnleggende sider hos mennesket også vil gjenspeiles i. Med dette
utgangspunktet definerer jeg det som: «Kollegaveiledning er en
pedagogisk prosess der en gjensidig, likeverdig, faglig-
systematisk, kontraktmessig og tidsbestemt dialog kan gi rom for
utvikling av både teoretisk kunnskap, yrkesspesifikke ferdigheter
og personlig kompetanse på individ- gruppe- og systemnivå.»
Organisering
Kollegaveiledning kan organiseres på ulike måter. To eller
flere aktører er involvert. Fokus er hva veisøker kan tilegne seg
av kompetanse og ikke hva den som veileder kan lære.
Veiledningen kan deles inn i tre ulike faser:
Førveiledning, gjennomføring (observasjonsfasen) og
etterveiledning (2,3). I prinsippet kan kollegaveiledning
gjennomføres i ulike kombinasjoner, hvor en eller flere av disse
fasene inngår. Legges hovedvekten på førveiledning, er det fordi de
vesentligste forandringer av innsikt og endringsvillighet vil skje
i forbindelse med planleggingen. I observasjonsfasen vil
kollegaveileder kunne se andre sider ved yrkesutøvelsen enn
veisøker. Derfor er det av uvurderlig betydning å inkludere denne
fasen. Etterveiledning forutsetter, på samme måte som
førveiledning, at veisøker legger fram et faglig problem som kan
knyttes opp mot teoretiske kunnskaper, yrkesspesifikke ferdigheter
eller personlig kompetanse. Etterveiledning kan gi rom for at
veisøker får bearbeidet en opplevelse som har ført til store
følelsesmessige reaksjoner. Hos veisøker vil refleksjonen kunne
skje i forbindelse med selve utførelsen av yrkeshandlinger, men
også umiddelbart etter observasjonsfasen og ikke minst i
forbindelse med etterveiledningen.
Nyere retninger
Løsningsfokusert kollegaveiledning søker å finne fram til
løsninger på faglige problem eller oppgaver. Mye av tankegodset er
hentet fra løsningsfokusert terapi (4). Løsningsfokusert
kollegaveiledning kan bidra til å utvikle personlig kompetanse hvis
fokus settes på hva ved veisøkers væremåte som bidro til gode
løsninger. Etterveiledningen er det beste tidspunkt for slike tema.
Er fokuset derimot mulige løsningsmetoder- og teknikker, er
utvikling av personlig kompetanse mindre sannsynlig.
Nevrolingvistisk programmering kan også trekkes inn fordi den
setter søkelys på hvordan negative erfaringer kan omprogrammeres
til positive løsningsstrategier. Også den delen av atferdsteori som
kun gir positive tilbakemeldinger kan være en basis for
løsningsfokusert terapi.
Ulik tilnærming
I de seinere år er fokus i økende grad rettet mot
konfluent pedagogikk som utgangspunkt for veiledning.
Arbeid med følelser er sentralt i kollegaveiledning med basis i
konfluent pedagogikk. Både visualisering, bruk av bilder,
tegninger, rollebytte, dublering, rollespill og tom stol er metoder
som kan brukes (5). Konfluent kollegaveiledning er et svært godt
utgangspunkt for å utvikle personlig kompetanse fordi det er rom
for den emosjonelle siden og den subjektive opplevelsen hos
kollegaveisøker. Trådene kan trekkes både til psykodynamisk teori
og atferdsteori.
Konstruktivistisk kollegaveiledning kan ha mye til felles
med kollegaveiledning basert på refleksjon og handling.
Radikal konstruktivisme innebærer at det ikke er noen
virkelighet uten den vi sanser selv. I sammenheng med
kollegaveiledning er fokus at partene kan ha ulik oppfatning og
forståelse av hva som har foregått i observasjonsfasen (6).
Kritiske konstruktivister hevder at menneskelig virkelighet
er metaforisk og konstruert gjennom det verbale språket (6).
Konstruktivistisk kollegaveiledning underbygger dialogen som basis
i en samtale mellom to likeverdige parter som viser hverandre
gjensidig respekt. Gjennom språket i dialogen kan virkeligheten
både konstrueres og dekonstrueres ved hjelp av
dekonstruksjonsspørsmål, metaforer og narrativer. Bruker en
kollegaveisøker for eksempel metaforen «kasteball» for å beskrive
sin egen følelse i forhold til studenter, kan det være utgangspunkt
for dialog. Det kan bidra til å utvikle personlig kompetanse.
Rammen for vår forståelse er avgjørende for hvordan vi handler i
ulike situasjoner (6). Konstruktivistisk teori viser fellestrekk
med humanistisk psykologi hvor både friheten til å velge og å være
i samspill med andre er grunnleggende.
Systemisk kollegaveiledning tar utgangspunkt i systemteori.
Det betyr i praksis at ulike delsystemer eller de rammer en
arbeider innenfor har betydning for hvordan en som yrkesutøver
utfører sine arbeidsoppgaver. I stedet for å rette fokus mot
individuelle faktorer, blir konteksten en arbeider innenfor det
vesentlige. Hvis ikke systemer koples sammen med hva slags virkning
de har på kollegaveisøkers emosjoner, vil systemisk
kollegaveiledning ha liten betydning for utvikling av personlig
kompetanse (7).
Å komme i gang
Som en første tilnærming til kollegaveiledning anbefaler jeg å
starte på individ- og eventuelt gruppenivå med fokus på
arbeidsoppgaver knyttet til møtet med enkeltstudenten eller grupper
av studenter. De første gangene kan fokuset være på fagdidaktiske
spørsmål, så kan det med fordel settes på mer generelle didaktiske
utfordringer og utvikling av personlig kompetanse. Etter hvert kan
kollegaveiledning utvikle seg til å gjelde andre arbeidsoppgaver
også på systemnivå. Både kollegasamarbeid og -veiledning kan føre
til utvikling på systemnivå, som organisasjonsutvikling eller
systemevaluering.
Selv om fagtradisjoner varierer, mener jeg et gjennomgående
trekk ved
universitetsutdanningen er at lærere i høyere utdanning har
hatt mulighet for å utvikle det som Skau (1) betegner som teoretisk
kunnskap og yrkesspesifikke ferdigheter. Dette kan ha gått på
bekostning av utvikling av personlig kompetanse (1), affektiv
kompetanse (5), inter- og intrapersonlig delintelligenser (8,9,10)
og emosjonell intelligens (11). Det kan være vanskelig å utvikle
personlig kompetanse i auditorier hvor forelesninger for mange
studenter er vanlig.
Kollegaveiledning kan bidra til å styrke kompetansen hos
veisøker. Men gjennom å veilede en kollega, kan veilederen styrke
egen kompetanse. Økt kompetanse hos veisøker vil kunne slå positivt
ut ved å styrke studenters kompetanse. Utvikling av særlig
personlig kompetanse vil være et ledd i å virkeliggjøre intensjoner
bak kvalitetsreformen.
Svenn og mester
Kollegaveiledning er neppe svaret på alle utfordringer innen
høyere utdanning.
Håndverkstradisjonen forstått på den måten at en mindre erfaren
kollega (svennen) observerer en mer erfaren kollega (mesteren)
kan være lærerik for den mindre erfarne. Mye av
veiledningsarbeidet i skolesektoren bygger på refleksjon- og
veiledningsmodellen Handal og Lauvås introduserte på 1970-tallet.
Den satte søkelys på de kognitive sidene hos veisøker, hvor
målsettingen har vært at veisøker skulle bli klar over hvilke
teoretiske, etiske og vitenskapelige overveielser som ligger til
grunn for handling. Hvis en forstår psykosomatiske reaksjoner som
handling, ser en at denne modellen har mye for seg. Etter mitt syn
er refleksjon over hva ulike følelser kan være et uttrykk for,
sentralt i utviklingen av personlig kompetanse.
Faglig kompetanse
Inkluderer en refleksjon over følelser i handling- og
refleksjonsmodellen blir forskjellen mellom terapitradisjonen,
representert ved konfluent pedagogikk, mindre. Også
konstruktivistisk veiledning gir rom for følelsesdimensjonen, hvor
først og fremst det verbale språket danner basis. Løsningsfokusert
veiledning vil ikke gå bak følelsene som oppstår i
arbeidssituasjonen for lærere. Den fokuserer på løsninger og henter
inspirasjon der det er mulig, som puste- og avslapningsteknikker,
gjerne med basis i psykomotorisk behandling.
Kollegaveiledning med sikte på å utvikle personlig kompetanse
er krevende og utfordrende for begge parter. Desto mer teoretisk
kunnskap og yrkesspesifikke ferdigheter den enkelte har
om metoder og bruken av dem, desto enklere vil det være å
utvikle personlig kompetanse. Skal en utvikle personlig kompetanse
er faglig kompetanse en forutsetning.
Litteratur
1. Skau GM. Gode fagfolk vokser... personlig kompetanse som
utfordring. Oslo: Cappelen Akademisk, 2002.
2. Aalberg TK. Individuell veiledning. Bergen: Fagbokforlaget,
2002.
3. Lauvås P, Handal G. Veiledning og praktisk yrkesteori. Oslo:
Cappelen Akademisk, 2000.
4. Høigaard R, Mathisen P.
Løsningsfokuserte samtaler med elever. Bedre skole 1/2002; 1:
63-70.
5. Tveiten S. Veiledning - mer enn ord.... Bergen:
Fagbokforlaget, 2002.
6. Vance Peavy R. Konstruktivistisk vejledning. København:
Rådet for uddannelses- og Erhvervsvejledning, 1998.
7. Gjems L. Veiledning i profesjonsgrupper. Et systemteoretisk
perspektiv på veiledning. Oslo: Universitetsforlaget, 1995.
8. Gardner H. Multiple Intelligences: The Theory in Practice.
New York: Bacsic-Books, 1993.
9. Gardner H. De sju intelligenserna. Jönköping: Brain books,
1994.
10. Mathisen A. Howard Gardners teori om multiple
intelligenser. Norsk Pedagogisk Tidsskrift 2000; 6:115-122.
11. Goleman D. Emosjonell intelligens. Oslo: Gyldendal, 1997.
0 Kommentarer