Humor: Klovnelæreren

Hovedbudskap

SAMMENDRAG: Institutt for teater ved Høgskolen i Agder har i flere år holdt klovnekurs hvor leger, sykepleiere og annet helsepersonell har deltatt. Her fortelle høgskolelektor Marit Wergeland Egilstad om klovnekurset og hvordan sykepleierne som har deltatt kan bruke denne kunnskapen i sitt møte med syke barn.
innlegget og godkjenn disse. Du vil deretter få en e-post med en lenke. Klikk på lenken for å aktivere innlegget ditt.

I flere år har jeg holdt ulike klovnekurs både innen utdanningstilbudene vi gir ved Institutt for teater, Høgskolen i Agder (HiA), og i åpne «workshops». Ved flere anledninger har jeg hatt deltakere som arbeider i sykehussystemet; leger, sykepleiere og ansatte i psykiatrien. Jeg synes det er utrolig morsomt å holde dette kurset! Det er givende å jobbe sammen med deltakerne for å finne klovnekarakterer, fordi det da oppstår en varme, nysgjerrighet og tilstedeværelse i det rommet som åpner seg.

Hvem er klovnen?
Når jeg møter deltakerne, er det viktig for meg å formidle at det ikke er den typiske sirkusklovnen med bløtkakehumor og ablegøyer vi skal arbeide med. Det er mange som har prestasjonsangst fordi de tror at de må være morsomme. Klovnens utgangspunkt er at den gjør det uvanlige vanlig, og det vanlige uvanlig. Klovnens humor ligger i reaksjonen på de situasjoner som oppstår. Derfor blir klovnen ofte morsom, men ikke fordi det er planlagt på forhånd.

Klovnen er som et lite barn; den har en utpreget nysgjerrighet. Klovnen er undrende, naiv, tillitsfull, optimistisk, vitebegjærlig, åpen og svært følsom. Veien er kort mellom gråt og latter. Å utarbeide en klovnefigur baserer seg på overdrivelser, fremheving og forstørrelser. Dette gjelder både det fysiske uttrykket og de psykiske reaksjonene.

Sykehusklovnen
Den første klovnelæreren jeg hadde var Birgit Bang Mogensen, som er profesjonell sykehusklovn på Skjeby Sygehus i Danmark. Det var hun som lærte meg om alt det klovnen kan. Det finnes en flott dokumentar om hennes arbeid som heter «Klovnen kommer». Den handler om hvordan hun som klovn går inn i ulike situasjoner med meget syke barn, og hvordan hun gir de ansatte klovnekurs. I dokumentaren får vi også se hvordan sykepleierne bruker kunnskapen de har fått på klovnekurset i sitt møte med barna. Selv om sykepleierne ikke har på seg den røde klovnenesen, har de fått kunnskap om og har utviklet noen redskaper for hvordan de kan kommunisere med barna på en annen måte. Ved å åpne opp for lekenheten, kan man finne små lyspunkt som gjør at enkelte situasjoner kan oppleves mer lystbetonte - både for barna og sykepleierne.

De siste årene har Institutt for Teater ved HiA samarbeidet med barneavdelingen på sykehuset, og spilt små klovneforestillinger der med jevne mellomrom. Utgangspunktet har vært at to og to klovner har jobbet fram en liten sekvens hver, og disse har vi satt sammen til en lengre forestilling. Det er en helt fantastisk opplevelse å være på sykehuset. Barnas glede over klovnene, klovnenes ydmykhet og tilstedeværelse i samspillet med barna, og den atmosfæren som oppstår, er noe ganger helt magisk.

I år delte jeg studentgruppen i to. Den ene gruppen spilte en klovneforestilling slik vi har gjort tidligere. Barn og voksne har samlet seg inne på det lille lekerommet på barneavdelingen. To store senger, rullestoler, og noen av barna med et godt tak i hånden til en voksen. Her er barn fra ett til 12 år, og studentene vet ikke hva som venter dem før de kommer inn. Men takknemligheten som møter dem er åpenbar, og klovnene merker fort hvor energiske de kan være, og hvor de må holde igjen i forhold til hva barna kan tåle. Etter forestillingen blir klovnene igjen i rommet, og leker med barna. Alle fra ettåringen som har sittet fullstendig oppslukt under forestillingen, 12-åringen som først involverer seg et stykke ut i leken til bestemor som går mer opp i leken enn barnebarnet gjør. Det er et herlig kaos i lang tid etterpå.

Studentgruppe nummer to gjennomførte en annen form for sykehusbesøk. I klovnepar skulle de oppholde seg på barneavdelingen en hel dag. De skulle ha hovedbase på lekerommet, men også gå rundt i korridorene og besøke barna på rommene deres. Dette er selvsagt en enda mer utfordrende oppgave enn klovneforestillingen, fordi det krever meget stor lydhørhet, hensynsfullhet og konsentrasjon i situasjonene med barna. Det er ikke barna som kommer til klovnene, men klovnene som oppsøker dem.

For studentene som var med, var det en sterk opplevelse. Plutselig oppdaget de hvilke muligheter som lå i klovnenes måte å kommunisere på. Klovnen med sin naive innstilling, nysgjerrighet og tillitsfullhet, kunne spørre barna om alt mulig. Det at klovnen oppdager alt for første gang, åpnet for leken og fortroligheten i samspillet med barna. Plutselig var det barnet som var eksperten som kunne fortelle klovnen om hvordan alt fungerte, hva det ville si å ha den eller den sykdommen, hva gips er for noe, hvordan man får drypp og så videre.

Denne dagen møtte to av klovnene en liten gutt i korridoren. Moren prøvde å styre oppmerksomheten hans mot klovnene, men han var slett ikke interessert. Senere på dagen møtte de ham igjen inne på et av rommene, der han lå til sengs. Etter å ha blitt fortrolig med at klovnene var der, kom han plutselig løpende etter dem ut i korridoren da de forlot rommet. Resten av dagen hang han rundt bena deres. Han kunne neste ikke sitte stille og spise maten sin, fordi han ikke ville gå glipp av noe av det som skjedde. Studentene registrerte hans oppmerksomhet, men la ikke særlig vekt på det før de mot slutten av dagen snakket med en av sykepleierne. Hun kunne fortelle at han hadde hatt et langt sykdomsforløp med mange traumatiske opplevelser. Få nådde inn til ham, for han var svært innesluttet og deprimert. Det hadde derfor vært fantastisk å se hans begeistring i løpet av dagen, og hvordan han hadde åpnet opp for og blitt fortrolig med klovnene.

De klovnene som var på barneavdelingen hele dagen, hadde helt klart en fordel som ikke sykepleierne har; de hadde ubegrenset tid. Dette ga dem muligheten til å ta de små skrittene, og holde seg i periferien til de mest engstelige barna selv tok initiativet. De kunne også tillatte seg å bruke lang tid på små situasjoner, mens sykepleierne har mange andre barn som også krever deres oppmerksomhet. Bare det å sitte en time og blåse såpebobler til et sterkt cerebral parese-rammet barn, og gjennom det å oppnå en gledestrålende kontakt, er i seg selv en opplevelse.
Også for foreldre og ansatte var klovnene et positivt innslag i en ellers ensformig hverdag. Det ble klart formidlet av avdelingssykepleieren at dette hadde vært et berikende og fint initiativ, og at de gjerne vil fortsette å ta imot besøk fra oss.

Lekenhet
Utviklingen og utforskningen av klovnefiguren åpner for lekenhet. Vi på Institutt for teater ved HiA ønsket oss et klovnekurs, og bestilte Birgit Bang Mogensen for å undervise og inspirere oss. Å bevege seg inn i et slikt univers, er noe ganske annet enn måten vi kolleger omgås på til daglig. Vi åpnet for noen andre sider ved oss selv, og det oppsto en samhørighet og et felles engasjement over å ha gjort dette sammen. Det endte faktisk med at vi lagde en upretensiøs liten klovneforestilling.
Det første vi gjør når vi begynner arbeidet med klovn, er å utarbeide mange fysiske uttrykk hos deltakerne. Vi holder på i lang tid med å få fram variasjoner og nyanser i måten å bevege seg på. Hvordan kan vi variere bruk av skritt, knær, føtter, rumpe, rygg, armer, skuldre, fingre, bryst, hode og blikk, i forhold til tempo, dynamikk, kraft og lengde? Da oppdager vi at ulike kombinasjoner gir morsomme fysiske uttrykk. For det videre arbeidet er det viktig å få satt i gang bevegelsesfantasien.

På mine kurs ber jeg alle deltakerne stille seg i en ring med ansiktet vendt ut av ringen. Deretter går jeg rundt og gir hver deltaker en rød klovnenese, som de tar på. Her er det viktig å gi deltakerne litt tid for seg selv. Jeg ber dem utforske kroppens bevegelsesmuligheter. Ofte må man prøve seg litt fram før man finner ut hvordan klovnens fysiske uttrykk skal være. Vi starter med å finne ut hvordan klovnen skal stå. Videre skal deltakerne bestemme seg for om klovnen har en generell psykisk grunntone som påvirker det fysiske uttrykket. Er den sint, glad, trist, hissig eller sjenert? Etter hvert skal vi jobbe med å finne kontrasten til denne grunntonen. Dette vil danne grunnlaget for å kunne utnytte de mulighetene for spill som ligger i at klovnen har følelsesmessige raske skift.

Jeg går rundt ringen, og hilser på alle klovnene. Delvis speiler jeg dem i deres uttrykk, og videre forsøker jeg å forsterke og utdype det de presenterer. Mange av deltakerne finner grunnlaget i figuren sin med en gang, mens andre i løpet av de nærmeste dagene vil forsøke seg med flere uttrykk før de finner noe de er fornøyd med. Det er et poeng at man skal like sin egen figur, og føle at man har noe å spille på. Det fysiske uttrykket er svært ofte en fremheving og forstørrelse av personlige trekk, og da handler det om å ha en leken holdning. Man bør altså ikke være for selvhøytidelig, men tore å by på seg selv.

Etter at jeg har gått rundt og hilst på alle klovnene, vender deltakerne seg inn i sirkelen, og klovnene får se hverandre for første gang. Det er et fint lite øyeblikk, hvor alle ser seg litt undrende omkring og blir oppmerksom på hverandre. Jeg skal ikke gå i detalj om alle øvelser og aktiviteter vi arbeider med for å komme fram til det endelige uttrykket. Jeg vil i korthet si at aksjon og reaksjoner er basisen i det vi jobber med. Det er viktig at man ikke prøver å spille eller gjøre seg til. For klovnen handler det om å være til stede i situasjonen, å forholde seg til det som skjer. I tillegg til ulike samspillsøvelser, lærer deltakerne selvsagt også noen gode klovnetriks som blant annet anvendes i slåsskamper. Dette er som kjent en del av klovnens uforutsigbare natur, og kunsten er å vite hvordan man kommer seg ut av vanskelige situasjoner når det oppstår noe uventet.

Alle kan finne en klovn
Man trenger ikke å være veldig opptatt av teater eller flink til å spille for å kunne finne en klovnefigur. Hvis man tør å åpne for lekenheten, så er det her det hele starter. Har man først tort å leke med den røde nesen på, så tør man også å leke uten.

I fjor høst holdt jeg kurs for alle de ansatte i en Oslo-barnehage. I begynnelsen var de svært skeptiske til å skulle være klovner. Men ettersom de røde nesene kom på plass og de begynte å utforske det fysiske uttrykket, tok leken over. De boblet over av ideer om hvordan de ønsket å ta klovnene videre i forhold til barna, og ikke minst med tanke på hvordan de gjennom klovnene kunne gi lekenheten status i møtet med barna.

Selv om den røde nesen er liten, fungerer den som en maske, og gjennom en maske ser verden litt annerledes ut. Klovnenes natur og den røde nesen gir oss mulighet til å kunne oppdage verden på nytt.