fbpx Om kommunikasjon Hopp til hovedinnhold

Om kommunikasjon

Dette er en fagartikkel som er kvalitetssikret og godkjent av Sykepleiens fagredaktører.

Sammendrag: Artikkelen er et resultat av en generell interesse for å bygge bru mellom språkforskning og helsefag. Den viser at det er et poeng å inkludere noen grunnleggende definisjoner av kommunikasjon i diskusjoner om kommunikasjon for sykepleiere og andre i omsorgsvesenet. Forfatteren konkluderer med at det av teoretiske og praktiske årsaker finnes god grunn til å gi sykepleiere og andre omsorgsarbeidere noe kunnskap om grunnleggende måter å tenke omkring kommunikasjon på.


Temaet om hvordan man kan bedre kommunikasjon mellom pleiende og pleietrengende i helsevesenet har i de seinere år blitt gjenstand for mye diskusjon. Et av de mest sentrale nyere bidrag er Den Kliniske Samtalen av Einar Kringlen og Arnfinn Finset (1).
Kringlen og Finset skal ha mye ros for å ha tatt for seg mange aspekter av det viktige temaet om kommunikasjon. På et område har imidlertid boken en svakhet som den deler med andre bøker som omhandler kommunikasjon i omsorgsfag (2,3,4,5). Kringlen og Finset gir ikke noen definisjon av hva kommunikasjon er.

Hvorfor er definisjoner av kommunikasjon viktige? I denne artikkelen vil jeg hevde at viktige grunner er knyttet til våre implisitte ideer om kommunikasjon, samt den praktiske nytten av å skille mellom flere begreper om kommunikasjon i omsorgsfag.
I en åpenbar forstand er det riktig å si at en sykepleier og en pleietrengende kommuniserer hvis betingelsene for kommunikasjon er møtt. Det å sikre at kommunikasjon skjer kan derfor forstås som det å sikre at betingelsene for kommunikasjon er møtt. Nå er det imidlertid slik at selv kompetente brukere av ordet ikke later til å ha en felles eksplifisert forståelse av hva kommunikasjon innebærer (6). I vitenskapelige diskusjoner om kommunikasjon i helsevesenet blir diskusjonen derfor mer presis hvis man starter med en definisjon som gjør det klart hvilke betingelser som må være møtt for at kommunikasjon skal finne sted. Forskjellige aspekter ved kommunikasjon - forskjellige måter betingelsene kan møtes på - kan deretter diskuteres på bakgrunn av den generelle definisjonen.

Noen vil kanskje innvende at det er unødvendig å begynne en diskusjon om kommunikasjon med en eller flere definisjoner, så lenge kommunikasjonsbegreper blir til i praksis (7), så lenge det er implisitt i den videre diskusjonen hvilken definisjonen man legger til grunn.
Dette kan ikke være en god innvending. Det kan godt være at man kan oppnå en forståelse av hvilke kommunikasjonsbetingelser som legges til grunn på denne måten. Men det sier seg selv at det blir vanskeligere for en leser hvis hun på en gang skal abstrahere ut konsepsjonen om kommunikasjon og samtidig følge diskusjonen om hvordan betingelsene kan møtes. Diskusjonen blir enklere hvis man først redegjør for betingelsene og deretter diskuterer hvordan de kan møtes.


Men kanskje sykepleiere ikke trenger grunnleggende kunnskap om definisjoner av kommunikasjon?
Denne innvendingen hviler på en mangelfull forståelse av de kommunikasjonsutfordringene sykepleiere og andre omsorgsarbeidere står overfor i det daglige liv. Sykepleiere må stadig forsøke å avgjøre om de virkelig kommuniserer med de personene de jobber med (2,3,4,5). Spørsmål man ofte vil stille seg er av følgende art: mener denne pasienten å fortelle meg at han er sulten? Mener denne pasienten å fortelle meg at han har vondt i brystet? Har denne pasienten forstått beskjeden min om at han må ta denne medisinen om en halv time? Har denne pasienten forstått det jeg har sagt til ham, at han skal overføres til en annen avdeling om to timer?
Svar på slike spørsmål skjer på bakgrunn av en implisitt forståelse av hva som må være tilfelle for at kommunikasjon skal skje. Ved å eksplifisere ideer om hva som må være tilfelle for at kommunikasjon skal finne sted - ved å gjøre det klarere hva som må være tilfelle - vil det også være enklere å avgjøre om man virkelig kommuniserer. Det er derfor nyttig å ha grunnleggende kunnskap om kommunikasjon.

Det ville selvsagt være urimelig å tenke seg at sykepleiere i sitt daglige virke, og på bakgrunn av en generell teori, eksplisitt vurderte fram og tilbake om kommunikasjon virkelig har funnet sted fra tilfelle til tilfelle. I noen få situasjoner kan slike eksplisitte resonnementer være passende, men i en hektisk arbeidssituasjon finnes det gjennomgående ikke mulighet til å begynne å teoretisere om hvorvidt betingelsene for kommunikasjon er møtt. Poenget er imidlertid at ved å ha fått tillært teoretisk kunnskap om betingelser for kommunikasjon så vil man utvikle en bedre praktisk ferdighet til å avgjøre om man kommuniserer.
Kunnskapen om betingelsene utgjør, sammen med annen kunnskap og praktisk erfaring, en praktisk kapasitet som ligger til grunn for vurderinger om kommunikasjon har funnet sted (8).
Så langt om urimeligheten til to innvendinger mot det syn at det er hensiktsmessig å gi omsorgsarbeidere grunnleggende definisjoner av kommunikasjon. Jeg vil nå gi et mer positivt argument for hvorfor det er viktig å gi definisjoner av kommunikasjon. Jeg vil vise at det finnes flere definisjoner av kommunikasjon, og at det er praktisk nyttig å holde disse fra hverandre.


Flere definisjoner
I kognisjonsforskning og bevissthetsfilosofi kan man finne flere forskjellige konsesjoner av hva kommunikasjon er (9, 10). For å illustrere poenget jeg vil nå fram til her er det tilstrekkelig å konsentrere seg om to innflytelsesrike definisjoner.
I en semantisk forstand kan kommunikasjon defineres på denne måten:
Semantisk kommunikasjon: en taler og en tilhører kommuniserer hvis og bare hvis de knytter de samme begrepene til de samme ordene (11,12).
Hvis jeg mener diabetes med ordet «diabetes» - hvis jeg assosierer begrepet diabetes med «diabetes» - og hvis min tilhører gjør det samme, så kommuniserer vi i en semantisk forstand i vår bruk av ordet «diabetes». Man kan si at hvis to personer knytter de samme begrepene til de samme ordene så kommuniserer de i den forstand at de har en felles språkplattform, de snakker det samme språket.

I en pragmatisk forstand kan kommunikasjon defineres på denne måten:
Pragmatisk kommunikasjon: en taler og hans tilhører kommuniserer hvis og bare hvis tilhøreren forstår hvilke oppfatninger taleren har, og som taleren ønsker at tilhøreren skal forstå at han har (13,14).
Hvis en pasient har en oppfatning om at han har vondt i brystet, hvis han ønsker at en pleier skal forstå at han har denne oppfatningen, og hvis han klarer (fortrinnsvis men ikke nødvendigvis) å få en pleieren til å forstå at han har denne oppfatningen, så har han klart å kommunisere sin oppfatning til pleieren. Hvis han ikke klarer å få pleieren til å forstå at han har oppfatningen så har ikke kommunikasjon i pragmatisk forstand funnet sted.

Hovedgrunnen til at det er viktig å holde det semantiske og det pragmatiske begrepet om kommunikasjon fra hverandre, er at pragmatisk kommunikasjon i en fundamental forstand forutsetter semantisk kommunikasjon. En person vil aldri kunne klare å meddele en annen person hvilke oppfatninger han har hvis han ikke har en måte å uttrykke den på i et språk som både han og tilhøreren forstår (15). Uttrykket for oppfatningen, om det så er en ytring eller noe annet, kan ses på som en representasjon for oppfatningen som både en pasient og en sykepleier må forstå hvis sykepleieren skal forstå hva pasienten mener.


Må ha felles språkplattform
Den viktige konsekvensen av dette er at en sykepleier bør, i tilfeller hvor det er relevant og praktisk hensiktsmessig, fokusere på pasientens språk. Først når det er god grunn til å tro at pasienten har det samme språket som sykepleieren selv - når det er god grunn til å tro at de ikke lever i hver sin begrepsverden - så kan sykepleieren rent ut fokusere på det pragmatiske begrepet om kommunikasjon. Først på bakgrunn av en felles språkplattform kan hun fokusere på å forstå hvilke oppfatninger pasienten har og som pasienten ønsker at hun skal forstå at han har.


Betingelser for vellykket kommunikasjon
Det sier seg selv at en sykepleier vil ha lettere for å nyttiggjøre seg av sammenhengene og forskjellene mellom den semantiske og den pragmatiske definisjonen av kommunikasjon hvis hun har fått eksplisitt kunnskap om de to definisjonene. Ved å ha internalisert kunnskap om begge definisjonene vil sannsynligheten være større for at hun foretar handlingsvalg som er i samsvar med definisjonene.

Jeg konkluderer med at det av teoretiske og praktiske årsaker finnes god grunn til å gi sykepleiere og andre omsorgsarbeidere noe kunnskap om grunnleggende måter å tenke omkring kommunikasjon på. Innføringsbøker om kommunikasjon i helsefag bør derfor søke å gi noen grunnleggende definisjoner som gir betingelser for vellykket kommunikasjon.


Litteratur
1. Kringlen E, Finset A. Den kliniske samtalen. Oslo: Universitetsforlaget, 1999.
2. Enelow A, Forde D, Brummel-Smith K. Interviewing and patient care. Oxford: Oxford University Press, 1996.
3. Crawford P, Brown B, Nolan P. Communicating care: the language of nursing. Cheltenham: Stanley Thornes publishers, 1998.
4. Lupton D. Medicine as culture. London: SAGE Publications, 1994.
5. Gannik D, Launsø L, red. Disease, knowledge and society. København: Samfundslitteratur, 2000.
6. Peacocke C. A Study of Concepts. Cambridge: Mass, 1992.
7. Juul-Jensen U. Sygdomsbegreper i praksis. København: Munksgaard, 1983.
8. Downie R, Macnaughton J. Clinical Judgement: evidence in practice. Oxford: Oxford University Press, 2000.
9. Bechtel W, Graham G, red. A companion to cognitive science. Oxford: Blackwell publishers, 1998.
10. Guttenplan S. A Companion to the philosophy of mind. Oxford: Blackwell publishers, 1994.
11. Wittgenstein L. Philosophical investigations, Oxford: Blackwell publishers, 1953.
12. Burge T. Individualism and the mental. I: Uehling P red. Midwest studies of philosophy. Minneapolis: University of Minnesota Press, 1979.
13. Grice P. Logic and conversation. I: Cole P, Morgan J, red. Syntax and semantics. Bd. 3. New York: Academic Press, 1975.
14. Austin J. Performative utterances. Philosophical papers. 2.utg. Oxford: Oxford University Press, 1970.
15. Davidson D. Inquires into truth and understanding. Oxford: Clarendon Press, 1984.

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel
OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.