Straffelovens utilregnelighetsregler

SAMMENDRAG: Det har vært mange og lange overveielser for å avgjøre hvordan samfunnet bør beskytte seg mot spesielt farlige lovbrytere. Forarbeidets store omfang og tiden det har tatt å gjennomføre reformen, illustrerer dette. Nye regler om strafferettslig utilregnelighet og om særreaksjoner i den forbindelse har avløst de tidligere reglene om sikring. Fordi sykepleiere i psykiatrien kommer i kontakt med personer som er underlagt strafferettslige særreaksjoner, er det viktig at de har et visst kjennskap til disse reglene.

I flere tiår har det vært diskutert hvordan samfunnet bør beskytte seg mot særlig farlige lovbrytere. Forarbeidet har tatt lang tid, men reformen er nå gjennomført og vedtatt i Stortinget. Ved lov av 17. januar 1997 nr. 11 ble det med utgangspunkt i forslagene i Ot.prp. nr. 87 (1993-94) vedtatt nye regler om strafferettslig utilregnelighet og om særreaksjonene forvaring og overføring til tvunget psykisk helsevern. Reglene avløste de tidligere reglene om sikring, og trådte i kraft 1. januar 2002.

Det er nyttig og nødvendig å ha et visst kjennskap til disse reglene for sykepleiere og annet helsepersonell som arbeider i psykisk helsevern fordi det medfører kontakt med mennesker som er underlagt en strafferettslig særreaksjon. Nedenfor vil jeg derfor gi en kortfattet redegjørelse for innholdet i de nye utilregnelighetsreglene, hva som skiller dem fra de gamle og hvilke krav som stilles til helsevesenet når en person dømmes til overføring til psykisk helsevern.

Utilregnelighetsregler og særreaksjoner
Sikring er en reaksjon som ikke er straff. Etter den gamle straffelovens § 39 kunne sikring benyttes overfor utilregnelige lovbrytere. I slike tilfeller var sikring den eneste mulige reaksjon, da handlingen ikke kunne straffes. Sikring kunne også anvendes - eventuelt i tillegg til straff - overfor tilregnelige lovbrytere som hadde begått straffbare handlinger under selvforskyldt rus eller forbigående nedsatt bevissthet, eller når handlingen var begått av en person med mangelfullt utviklede eller varig svekkede sjelsevner. Sikring kunne bety innleggelse i institusjon, å bli stilt under tilsyn eller å bli holdt varetektsfengslet. Forutsetningen for å bli idømt sikring var at det var fare for gjentakelse. Ved lovendringen i 1997 ble sikring avskaffet og erstattet med forvaring for tilregnelige lovbrytere, og overføring til tvunget psykisk helsevern for utilregnelige lovbrytere.

Ved lov av 15. juni 2001 nr. 64 ble det fastsatt at reglene om utilregnelighet og særreaksjoner skulle tre i kraft fra 1. januar 2001.

Overføring til tvunget psykisk helsevern
Lovbrytere som var "psykotiske" eller "bevisstløse" da de handlet - jfr straffeloven § 44 første ledd etter endring - kan idømmes særreaksjonen "overføring til tvunget psykisk helsevern" i medhold til ny § 39 i straffeloven. Overføring til tvunget psykisk helsevern erstatter "ren" sikring.

Utilregnelige lovbrytere er uten evne til å føle skyld, og skal være fri for straff. Bare "når det anses nødvendig for å verne samfunnet" kan særreaksjon idømmes. Hensynet til å sikre lovbryteren fullgod behandling kan derfor ikke begrunne reaksjonen.

For å idømmes overføring til tvunget psykisk helsevern, er det etter straffeloven § 39 altså et grunnvilkår at særreaksjonen skal anses nødvendig for å verne samfunnet.
I hvilke tilfeller samfunnsvernet gjør det nødvendig å reagere strafferettslig, er avhengig av et skjønn hvor det er naturlig å vurdere følgende momenter:

* Hvor alvorlige lovbrudd gjelder saken?
* Har den utilregnelige tidligere begått alvorlige lovbrudd?
* Hva er sannsynligheten for nye lovbrudd?
* Finnes det andre muligheter for samfunnsvern?

Vilkår for "overføring til psykisk helsevern"
Den viktigste endringen er at det etter de nye reglene ikke er mulig å idømme særreaksjoner for lovbrudd som ikke utsetter andres liv, helse eller frihet for fare. Det medfører for eksempel at omfattende vinningskriminalitet (tyveri, heleri, etc), overtredelse av straffeloven § 390a (skremmende og hensynsløs atferd; telefonsjikane) og gjentatt blotting, ikke kan gi grunnlag for særreaksjonsdom.
Med unntak av de ovennevnte tilfellene, kan overføring til tvunget psykisk
helsevern i dag trolig omfatte de tilfellene hvor det tidligere ble idømt "ren" sikring.

Overføring til tvunget psykisk helsevern
Reglene for gjennomføringen av reaksjonen er gitt i psykisk helsevernloven av 2. juli 1999 nr. 62. Særreaksjonsdommen danner grunnlaget for å gjennomføre det tvungne psykiske helsevernet. Det er derfor ikke nødvendig at vilkårene i psykisk helsevernloven § 3-3 er oppfylt (jfr § 5-1).

De bestemmelsene i loven som er uttrykkelig unntatt ved dom på overføring til tvunget psykisk helsevern, er bestemmelsene i kapittel 3 som hovedsakelig er tilknyttet spørsmål vedrørende etablering, opprettholdelse og opphør av tvunget psykisk helsevern. Det gjelder psykisk helsevernloven § 3-2 til og med 3-12. Disse bestemmelsene inneholder regler som bygger på et helt annet system enn det som følger av særreaksjonsordningen.

Etter en obligatorisk observasjonstid på tre uker, er det den faglig ansvarlige som til enhver tid bestemmer hvordan dommen på overføring til tvunget psykisk helsevern skal gjennomføres (jfr psykisk helsevernloven § 5-3 annet ledd). I prinsippet kan alle former for vern være aktuelle. Sosial- og helsedepartementet har i St.meld. nr. 25 (1996-97) Åpenhet og helhet - om psykiske lidelser og tjenestetilbudene, lagt til grunn at de fleste som dømmes til tvunget psykisk helsevern trenger plass ved regional sikkerhetsavdeling, også utover de tre ukene. Selv om det ikke uttrykkelig framgår av forskriften om tvunget psykisk helsevern uten døgnopphold, vil ikke denne formen være aktuell for pasienter som vurderes som farlige for seg selv eller andre. Denne typen psykisk helsevern vil først bli aktuelt ved avslutningen av et behandlingsforløp, eller der pasienten fungerer tilfredsstillende utenfor en institusjon, under forutsetning av at behandlingen fortsetter. I Justis- og politidepartementets Ot.prp. nr. 46 (2000-2001) om endring og ikraftsetting av strafferettslige utilregnelighetsregler, er det lagt til grunn at den nye psykisk helsevernloven skal åpne for mer bredspektrete tiltak enn det den tidligere loven gjorde. Også tiltak som kan gi bedre sikring av og tilsyn med de særreaksjonsdømte. Dessuten heter det i St.meld. nr. 25 (1996-97) at den psykiatriske spesialisthelsetjenesten får et utvidet ansvar for oppfølging etter utskriving for dem som dømmes til overføring til tvunget psykisk helsevern.

I psykisk helsevernloven § 5-3 annet ledd, blir det opplyst om hvilke momenter den faglig ansvarlige skal legge vekt på når han bestemmer hvordan det tvungne psykiske helsevernet skal gjennomføres. Foruten hensynet til behandling av den domfelte, skal det særlig legges vekt på behovet for å beskytte samfunnet mot faren for nye alvorlige lovbrudd. Dette innebærer å vurdere risikoen det medfører hvis den domfelte blir underlagt tvunget psykisk helsevern i relativt frie former.

Påtalemyndigheten er ikke tillagt noen aktiv rolle i gjennomføringen av det tvungne psykiske helsevernet, men skal varsles ved vesentlige endringer, og har klagerett til kontrollkommisjonen (jfr psykisk helsevernloven § 5-4). Påtalemyndigheten kan også begjære endringer i gjennomføringen (jfr § 5-5).

Psykisk helsevernloven § 5-6 fastsetter at personer som er dømt til overføring til tvunget psykisk helsevern på visse vilkår kan overføres til anstalt under fengselsvesenet. Muligheten skal bare brukes unntaksvis, som i tilfeller der opphold på psykiatrisk institusjon ikke lenger er riktig for den domfelte, samtidig som gjentakelsesfaren anses for å være for stor til at særreaksjonen kan opphøre.
I henhold til den nye straffeloven § 39b første ledd, kan tvunget psykisk helsevern bare opprettholdes så lenge vilkåret om gjentakelsesfare i § 39 nr. 1 eller 2 fortsatt er oppfylt.

I § 39b annet ledd heter det at domfelte, dennes nærmeste eller den faglig ansvarlige ved den institusjonen som har behandlingsansvaret for den domfelte, kan begjære opphør av reaksjonen. Påtalemyndigheten fremmer saken for tingretten, som avgjør den ved dom. Opphør av reaksjonen kan imidlertid ikke begjæres før ett år etter at overføringsdommen eller en dom som nekter opphør, er endelig.
Påtalemyndigheten kan til enhver tid beslutte at reaksjonen skal opphøre (jfr § 39b fjerde ledd). Senest tre år etter siste rettskraftige dom skal påtalemyndigheten enten beslutte at reaksjonen skal opphøre, eller bringe saken inn for tingretten som avgjør om reaksjonen skal opprettholdes.

Forvaring
Ved lovendringen ble det tidligere dobbeltsporete systemet opphevet, så det ikke lenger kan idømmes både straff og særreaksjon (sikring). I stedet kan forvaring idømmes etter straffeloven § 39c.

"Når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet, kan forvaring i anstalt under kriminalomsorgen idømmes i stedet for fengselsstraff..."

Fellesvilkåret for idømme forvaring er altså at "en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet". Hvis en ordinær straff anses som tilstrekkelig, kan det ikke forsvares at lovbryteren idømmes den tilleggsbelastningen en tidsubestemt straff medfører. For å kunne idømme forvaring, må det være stor fare for tilbakefall til nye, alvorlige lovbrudd.

Behovet for samfunnsvern er mest påtrengende ved kriminalitet som kvalifiserer til en kortere eller midlere tidsbestemt straff. Det kan gjelde voldtekt, utuktig omgang med mindreårige, brannstiftelse, ran og legemsbeskadigelse.

Når den begåtte kriminalitet gir grunnlag for en meget lang tidsbestemt fengselsstraff (mord), vil man vanligvis kunne si at denne straffen bør være tilstrekkelig til å beskytte samfunnet mot den fare domfelte representerer.
Etter ny § 39a i straffeloven er vilkårene de samme som etter § 39 for å idømme en svært psykisk utviklingshemmet særreaksjon.

Tvungen omsorg skal finne sted i en fagenhet i spesialisthelsetjenesten som er innrettet for et slikt formål. Hvis hensynet til den domfelte tilsier det, og sikkerhetshensyn ikke taler imot det, kan fagenheten etter nærmere forskrift inngå avtale om å gjennomføre omsorgen utenfor fagenheten.