Mani som fenomen og lidelse – pasient- og personalerfaringer som grunnlag for kunnskapsutvikling i psykiatrisk sykepleie
Kravet om behandlings- effektivitet og pasientgjennomstrømming sto i motsetning til en helhetlig og human forståelse og tilnærming til omsorg og behandling
Hensikt: Den overordnede hensikt med avhandlingen var: 1. å beskrive og forstå mani som fenomen og lidelse og 2. å bidra til kunnskapsutvikling i psykiatrisk sykepleie relatert til den aktuelle pasientgruppen.
Bakgrunn: Avhandlingen inngikk i Prosjekt Undervisningsavdeling (PU) som var et fireårig (1999-2002) samarbeid om forskning og fagutvikling mellom et psykiatrisk sykehus og Høgskolen i Hedmark, avdeling for helse- og sosialfag. Avhandlingen rettet seg mot en av PUs hovedmålsettinger om systematisk forskning og videreutvikling av personalets kompetanse i en psykiatrisk akuttpost. Akuttpostens personale ønsket å utvikle spesiell kompetanse knyttet til omsorg for pasienter med stemningslidelser. For å realisere denne ambisjonen var det behov for systematisert pasientkunnskap om mani som fenomen og lidelse - og å få kunnskap om pasientenes erfaringer med sykehusinnleggelser. Denne kunnskapen skulle så relateres til personalets fagkunnskap for å videreutvikle kunnskapsgrunnlaget i psykiatrisk sykepleie relatert til denne lidelsen.
Design: Avhandlingen faller inn under PU`s overordnede design som var handlingsorientert forskningssamarbeid ('co-operative inquiry') med en hermeneutisk-fenomenologisk tilnærming. Studien har et kvalitativt, eksplorativt og deskriptivt design og besto av to delstudier. Delstudie I bygger på kvalitative forskningsintervjuer og hermeneutisk analyse og tolkning av 11 tidligere pasienters erfaringer med mani som fenomen og lidelse og deres erfaringer med å være innlagt pasient. Delstudie II baseres på fem fokusgruppeintervjuer og hermeneutisk analyse og fortolkning av personalets beskrivelser og forståelse av den erfaringsbaserte pasientkunnskap i relasjon til egen fagkunnskap.
Resultat: Virksomheten og kulturen ved Akuttposten hadde et mønster av spenningsfylte motsetninger og dilemmaer. Kravet om behandlingseffektivitet og pasientgjennomstrømming sto i motsetning til en helhetlig og human forståelse og tilnærming til omsorg og behandling. Pasientenes erfaringer med mani var preget av sterke følelser, engasjement og livskraft. Mani var en kraftfull psykisk og fysisk opplevelse av å være i livet eller å føle seg lammet av ikke livgivende krefter. Opplevelsene varierte fra berusende mestring til lammende, angstfylt isolasjon. Opplevelsen av å ha, ikke ha eller bli fratatt kontroll i eget liv og bli respektert av andre var sentrale dimensjoner i manien. Personens verdighet og integritet ble knyttet til opplevelser av krenkelse og overgrep fra hjelperne. Pasientene opplevde ikke at lidelsen begrenser deres livsutfoldelse, selvaktelse eller relasjonelle forhold. Familien var en meget viktig, men tvetydig støttespiller for pasienten. Relasjoner til venner, medpasienter og Gud gav avlastning og styrke. Noen erfarte innleggelse i sykehus som beskyttende i form av trygghet, vern og som et fristed. Andre opplevde innleggelsen som integritetskrenkende og frihetsberøvende - som maktovergrep og som neglisjering av egen mestringskompetanse. Den erfaringsbaserte pasientkunnskapen synes å forløse personalets erfaringsbaserte fagkunnskap om mani som fenomen og lidelse, og pasienters opplevelse av å være innlagt. Artikulering av personalets erfaringsbaserte fagkunnskap legitimerte temaer som tidligere har vært fremmede eller forbudte. Omsorgens tvetydighet fremsto tydelig i utøvelsen av psykiatrisk sykepleie. Begreper og praksiser knyttet til makt og kunnskap, muligheter for krenkelser og overgrep, respekt, verdighet, gjensidighet og tillit, aksentueres i relasjonen mellom pasient og sykepleier. Personalet reflekterte over omsorgsrelasjonens kraft og muligheter.
Nøkkelord: Handlingsorientert forskningssamarbeid, erfaringsbasert kunnskap, mani, pasienterfaringer, psykiatrisk sykepleie.
Disputert ved 09.06.2004 ved Universitetet i Oslo, Det Samfunnsvitenskapelige fakultet, Institutt for sykepleievitenskap og helsefag.
Veiledere: Professor Jan Kåre Hummelvoll, Høgskolen i Hedmark og Professor Elisabeth Severinsson, Høgskolen i Vestfold.
0 Kommentarer