Psykososial helse, livskvalitet og sosial støtte

Bakgrunn:

En tverrfaglig samarbeidsmodell for oppfølging av barn med kreft og deres familier var utviklet ved Barne- og ungdomsklinikken, St. Olavs Hospital, Trondheim.

Hensikt: Studien var todelt. Målet med del 1 var å utforske og beskrive fagpersoners oppfatning av samarbeid, samt å evaluere samarbeidsmodellen. Målet i del 2 var å beskrive psykososial helse og livskvalitet til unge som overlever kreft tre år eller mer etter diagnose, sammenliknet med en frisk kontrollgruppe.

Metode:

I del 1 besvarte 91 fagpersoner fra familiens nærmiljø et spørreskjema og 17 fagpersoner fra Trondheim kommune og Barne- og ungdomsklinikken deltok i fokusgruppeintervjuer. Del 2 omfattet en casekontroll-studie av 50 unge, diagnostisert med kreft mellom 1993–2003, samt foreldre, lærer og kontrollgruppe.

Resultat:

Fagpersoner rapporterte veletablerte rutiner for samarbeid som avgjørende for best mulig oppfølging av familier. Ungdommer som overlevde kreft vurderte sin egen livskvalitet som like god som kontrollgruppen. Ungdommer behandlet for hjernesvulst og de som hadde senskader, rapporterte imidlertid mer emosjonelle problemer og dårligere livskvalitet. I tillegg rapporterte foreldrene dårligere livskvalitet for sine barn som overlevde kreft sammenliknet med kontroller.

Konklusjon:

Det er av stor betydning å utvikle gode rutiner for samarbeid og tilpassete tiltak ved planlegging av rehabilitering, spesielt for barn som har vært behandlet for hjernesvulst og de med senskader. Å ta hensyn til informasjon som er både subjektivt og proxy-rapportert er viktig for å bidra til en helhetlig forståelse av barnets psykososiale helse og livskvalitet.