Lite lønnsom sykehusfusjon

Antallet senger i OUS er redusert med nesten en tredel, sammenliknet med Oslo-sykehusene i 2007. Antall senger som skal serve en voksende befolkning er derfor betydelig færre, og liggetiden er i snitt redusert fra seks til fire døgn. Man kan selvsagt veie opp dette ved at man øker antall innlagte pasienter slik trenden viser for Oslo-sykehusene og OUS i perioden 2002–2010. Men når flere pasienter skal inn på et sykehus med færre antall senger blir resultatet et sterkt overbelegg kombinert med færre liggedøgn per pasient. Hvilken effekt dette vil ha på kvalitet og pasientsikkerhet er ukjent. Antall somatiske dagbehandlinger er redusert med en fjerdedel i OUS, sammenliknet med Oslo-sykehusene, mens poliklinisk behandling er økt nesten tilsvarende i samme periode.

Dyrere senger

Det har vært en jevn økning av kostnader ved somatisk sykehusbehandling ved Oslo-sykehusene. Før fusjonen synes økningen å ha vært størst ved Rikshospitalet og seinere Rikshospitalet/Radiumhospitalet. Fra 2009 tenderer kostnadsutviklingen mot å være nedadgående. I 2010 er kostnaden for somatisk drift ved OUS på nivå med det Oslo-sykehusene hadde til sammen i 2005. Selv om de totale driftskostnadene for somatisk tjeneste synes å være noe redusert i 2010, er kostnader per seng økt fra 5,6 millioner på årsbasis i 2007 til 6,4 millioner i 2010.  

Færre ansatte

 
Totalt antall avtaleårsverk ved OUS var litt høyere i 2010 enn i Oslo-sykehusene i 2008, det vil si ingen innsparing i årsverk (Tabell 1). Avtaleårsverk ved Oslo-sykehusene har ligget på mellom 12 000 og 13 000 siden 2002. Men trykket på nedlegging av årsverk økte i 2011. Dessverre foreligger det ikke tall for 2011 fra SSB ennå. Siden 2002 har det vært en langsom økning i stillingsandeler for sykepleiere og leger og denne økningen fortsetter i OUS (Figur 1). Annet helsepersonell som hjelpepleiere og barnepleiere reduseres. Økningen av gruppen ”personell uten helse- og sosialfaglig bakgrunn” økte kraftig ved Rikshospitalet i 2003–2004 og på nytt ved Rikshospitalet/Radiumhospitalet i 2007. Hva som ligger i disse tallene er usikkert og bør granskes nærmere. SSB slår sammen administrasjon, ledelse og kontor med intern service og drift frem til 2008. Det er et tankekors at det er like mange i administrasjon og kontor som det er leger ved sykehusene. Det er også bekymringsfullt at antall årsverk i intern service og drift er betydelig lavere en i administrasjonen og at dette ytterligere reduseres i 2011 og 2012. Med økt aktivitet, kortere opphold, større gjennomstrømming av pasienter og dårligere pasienter, vil belastningen på personalet øke parallelt med at man reduserer antall stillinger og belegger sengene nærmest 100 prosent hele året. Dette kan føre til problemer med hygiene og smittevern siden det er disse ”myke verdiene” som forsvinner først når man begynner med innsparinger.

Redusert kapasitet

OUS er i ferd med å få en betydelig kapasitetsreduksjon av senger, antall liggedøgn og antall dagbehandlinger per år sammenliknet med tidligere. Dette til tross for en betydelig befolkningsøkning i Oslo-området. Til gjengjeld er det en merkbar økning av poliklinisk aktivitet som kanskje for en stor del er generert av ventelistegarantien og som kanskje ikke i seg selv fører til en grunnleggende behandling for pasienten. Dersom beleggsprosenten skal ligge på det som helsetilsynet nasjonalt og internasjonalt anbefaler som normalt – cirka 85 prosent, er reduksjon av sengekapasitet nesten 30 prosent fra tidligere! Hver seng benyttes i snitt av 75 pasienter hvert år. Dette er en økning fra tidligere, og hver seng er i bruk nesten alle dager i året. Dessuten koster sengen mer ved OUS enn det den gjorde ved de tidligere Oslo-sykehusene. Det vil derfor være et betydelig press på sengekapasiteten fremover. Men for å holde kapasiteten oppe reduserer man liggetiden i gjennomsnitt med en tredel til fire døgn per pasient.

Konklusjon

Under slike forhold bør man diskutere hva som er akseptabel minimum gjennomsnittlig liggetid for alvorlig syke pasienter ved sykehus. Særlig fordi det mangler etablerte ”B-sykehus” for videre behandling av alvorlig syke pasienter i Oslo-området. For kort liggetid kan føre til for tidlig utskrivelse, for dårlig diagnostikk og behandling, reinnleggelser og alvorlig forverring av sykdommen. Samlet kan en slik utvikling bli svært fordyrende for samfunnet. I tillegg vil presset på effektivitet og gjennomføring for lege- og pleietjenesten, for medisinsk service og diagnostikk, operasjonsavdelinger, intern service, renhold og vedlikehold øke. Et ustrukturert sykehuskonglomerat med manglende oversikt, kapasitet, ansatte, kompetanse, senger og areal vil helt klart gå ut over sykehusets hygiene og smittevern. Det kan føre til risiko for mer alvorlige sykehusinfeksjoner og spredning av resistente bakterier. Dette har man ikke tatt hensyn til i det hele tatt ved planleggingen av OUS. Hittil (2010-tall fra SSB) har ikke OUS vist å fylle noen av de kravene som ble satt til innsparinger i årsverk eller utgifter per seng. Og det er fremdeles mange dører inn i systemet. Samtidig er kvaliteten på behandlingen truet av for stort turnover, minkende kapasitet og kompetanse, og manglende opplegg for de meget syke sykehuspasientene som er ”ferdigbehandlet” ved OUS.