Fant håp i rusomsorgen

Selv har han tatt doktorgrad i emnet.

– Jeg har intervjuet brukere og ansatte i psykisk helse- og rusomsorgen, og i begge gruppene ble håpet sett på som essensielt for at personer med rusproblemer og psykiske problemer skulle oppnå endring til noe bedre, forteller Sælør.

Tre studier

Avhandlingen består av tre delstudier hvor håp belyses fra tre forskjellige perspektiver. Den første er en litteraturoppsummering, i den andre har han intervjuet brukere og i den tredje ansatte i kommunale helsetjenester innenfor rus og psykisk helse.

– Hvorfor valgte du å skrive om akkurat håp? 

– Jeg tente umiddelbart på temaet da det ble klart at jeg skulle skrive doktoravhandling. I tillegg har jeg selv jobbet med målgruppen innenfor spesialisthelsetjenesten og erfart at målgruppen av og til forbindes med håpløshet snarere enn håp.

Sælør var opptatt av at han ikke skulle definere begrepet håp på forhånd.

– Jeg ville intervjue brukere og høre hva de selv hadde å si om emnet. Jeg ønsket å stille meg mest mulig åpen og lytte til deres fortellinger, sier han.

– Håp er noe relasjonelt, noe man kan samarbeide om. Det er noe flyktig, og det er knyttet til fremtiden. Å bidra til håp for pasienten har også tradisjonelt vært ansett som en viktig sykepleieoppgave.

Lite beskrevet

Derfor ble Sælør overrasket da han søkte etter førstehåndsbeskrivelser av håp i forskningslitteraturen og ikke fant noe. Han endte likevel opp med fem artikler og én bok.  Disse tematiserte ikke håp i seg selv, men fremhevet det likevel som viktig.

– Jeg synes det er rart at så få har forsket på noe så mange er opptatt av.

– Fikk det deg til å tvile på ditt eget prosjekt?

– Nei, snarere tvert imot. Jeg ble bare enda sikrere på at jeg ville skrive om håp.

Sælør intervjuet ni personer som har erfart samtidige rus- og psykiske helseproblemer. Alle ble rekruttert gjennom ansatte i psykisk helsetjenester i én kommune.

– Samtlige understreket sterkt håpets betydning i forskjellige sammenhenger, forteller han.

– Alle hadde hatt opp- og nedturer og kjent på kroppen at det å håpe, kan være utfordrende.

Et ordinært liv

Noen stereotypiske forestillinger ble også utfordret.

– Mange har kanskje en oppfatning av at personer i denne gruppen skylder på andre og ikke selv tar ansvar. Men alle jeg intervjuet, formulerte på en eller annen måte egeninnsatsen som viktig for håp, sier Sælør.

– En annen fordom jeg har møtt i forbindelse med for eksempel rekruttering, er at brukerne sliter med å holde avtaler. Av pasientene jeg intervjuet, var det bare to som ikke kom til begge avtalene. Ellers fikk jeg intervjuet sju av ni pasienter to ganger og sju én gang.

Samtlige håpet på noe som kanskje kan anses som litt ordinært og kjedelig. 

– Jeg har kalt det et A4-liv; de drømte om vanlige ting som tak over hodet, oversikt over eiendelene sine, jobb, fast inntekt.

Alle som ble intervjuet, hadde opplevd å føle seg utestengt eller skjøvet ut på sidelinjen. 

– De beskrev opp- og nedturer. I dette perspektivet blir drømmen om et A4-liv forståelig og alt annet enn ordinært eller kjedelig, mener han.

– Livet kan være utfordrende nok for dem som sliter med rus og psykiske lidelser. Det å leve et omflakkende liv med alle eiendeler nedpakket i esker, gjør det ikke enklere.

Tillit

Også det å sitte i fengsel kunne gi håp. 

– Ja, hvis man makter å gripe den sjansen dette kan innebære, men et fengselsopphold kunne også bety det motsatte: å miste håpet.

Det å ha folk rundt seg, var også viktig for å oppleve håp. Her var tillit et nøkkelord.

– Hvis man trenger hjelp utenom vanlige åpnings- og kontortider kan det være problematisk.

Derfor ble tilgjengelighet beskrevet som vesentlig.

Sælør intervjuet også åtte ansatte i rus- og psykisk helsetjenesten i en kommune. Han var overrasket over hvor mye de snakket om sitt eget håp.

– Hvis ikke jeg har håp på vegne av andre, må jeg finne en annen jobb, var det en som sa.

Å tro på seg selv og andre, og å ta vare på eget håp gjennom kollegaveiledning og -støtte var temaer som de ansatte tok opp.

– De var opptatt av å tåle at folk gjør valg man ikke selv støtter, å se og anerkjenne muligheter hos brukerne, forteller Sælør.

Språk

Å se hele mennesket og møte andre med åpenhet ble også trukket frem. Og språket. Både tonefall og ordvalg ble sett på som avgjørende.

– Flere var opptatt av språkets betydning – at man er bevisst eget ordvalg og tonefall i møte med andre, både brukere og kollegaer.

Hjelpeapparatet ble beskrevet som en hinderløype. Dette kjenner Sælør igjen fra egen praksis.

– Tjenestene er ofte fragmenterte og blir i mange tilfeller et energisluk, både for ansatte og brukere.

– Hva kan man gjøre for at tjenesten skal fungere bedre?

– Samarbeidet mellom de forskjellige tilbudene og nivåene bør styrkes. Og de ansattes holdninger overfor brukerne må bli bedre.

Sælør kjenner til flere eksempler på at brukerne har blitt sett ned på og ikke fått den hjelpen de har krav på av helsepersonell.

– Hjelpeapparatet må tilpasses brukerne og i større grad fungere på deres premisser.

Mangfold

Han frykter at mangfoldet forsvinner med pakkeforløp, og at ordningen strider mot tanken om brukermedvirkning og individuelle forløp.

– Folk er forskjellige og trenger forskjellige tilbud innenfor rus- og psykisk helsetjenesten, sier han.

– På hvilken måte kan din forskning bidra til endringer?

– Studien inngår i et aksjonsforskningsprosjekt, så kommunen har fått presentert funnene underveis. Jeg tror det kan bidra til å skape endringer – i alle fall i det små, sier Sælør.

– Som foreleser kan jeg også bidra til å påvirke studentenes holdninger.

Knut Tore Sælør er født i 1975 og arbeider som førsteamanuensis på Høgskolen i Sørøst-Norge, Senter for psykisk helse og rus.