fbpx Sykepleieren i rusfeltet – usynlig og generell eller tydelig og spesiell? Hopp til hovedinnhold

Sykepleieren i rusfeltet – usynlig og generell eller tydelig og spesiell?

Dette er en vitenskapelig artikkel, vurdert av uavhengige fagfeller og godkjent av Sykepleien Forsknings redaktør.

Sammendrag

Bakgrunn: Tidligere forskning har vist at sykepleiere i rusfeltet beskriver sin rolle som uklar. De har vanskeligheter med å definere sykepleierens særegne kompetanse. Det stilles krav til en tverrfaglig tilnærming i dette feltet, som inkluderer medisinsk, sosialfaglig og psykologisk kompetanse. Det kan være utfordrende å definere klart hva sykepleierens rolle er i spennet mellom disse fagene.

Hensikt: Å beskrive og utdype sykepleierens funksjon i Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Forskningsspørsmålet er formulert slik: «Hvilke erfaringer og forventninger har sykepleierne selv og de andre yrkesgruppene i TSB til sykepleiernes funksjon i tverrfaglig spesialisert rusbehandling?»

Metode: Studien har et eksplorerende design med en induktiv tilnærming, hvor målet er å utforske og beskrive et fenomen, nemlig sykepleierens funksjon i TSB. Datainnsamlingen er basert på semistrukturerte individuelle intervjuer med fem sykepleiere og seks informanter fra de andre yrkesgruppene i TSB. Datamaterialet er analysert i henhold til Malteruds beskrivelser av systematisk tekstkondensering.

Resultat: Studien viser et samsvar i informantenes beskrivelse av sykepleiernes funksjon. Sykepleiernes kompetanse på somatikk og miljøterapi vektlegges, og deres bidrag i det tverrfaglige samarbeidet synes klart og anerkjent. Samtidig er det tydelig at det varierer hvordan sykepleierne arbeider, og at sykepleiere som gruppe etterlyser å fremtre som mer ensartet. Sykepleierne ønsker en felles faglig plattform og tydelige forventninger.

Konklusjon: Studien viser at sykepleiernes funksjon i et tverrfaglig team er tydelig, og de har en klar rolle i et tverrfaglig samarbeid. Kunnskap om somatikk, miljøterapi og sammenhengen mellom disse fremheves som det viktigste bidraget fra sykepleierne. Nasjonale retningslinjer og pakkeforløp peker mot en mer somatisk tilnærming til pasientene, og sykepleiergruppens bidrag vil være viktig. Sykepleierne bør fremstå̊ som mer enhetlig overfor pasientene, noe som kan styrke tilbudet av og kvaliteten på tjenestene.

Sykepleierne er en av profesjonene som inngår i Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Behandlingen skal bestå av sosialfaglig, psykologfaglig og medisinskfaglig eller helsefaglig behandling ut fra pasientens individuelle problematikk og forløp. Behandlingen omfatter avrusning, kartlegging og utredning, poliklinisk behandling, dagbehandling, døgnbehandling og ambulerende oppfølging/behandling (1).

Miljøterapi er anbefalt som terapiform i TSB (2). Miljøterapi handler om å utnytte mulighetene i daglig samspill med andre (3). Mer presist dreier det seg om å nyttiggjøre seg de tilgjengelige ressursene i omgivelsene, å kunne variere mellom støtte og utfordring, i en relasjon preget av anerkjennelse og respekt. Målet er å legge til rette for psykisk, fysisk, sosial og åndelig vekst samt styrking av egenomsorg (4).

Sykepleiernes funksjon, eller oppgaver og ansvar, står beskrevet i de nasjonale retningslinjene for sykepleierutdanningen (5). Sykepleiere skal utdannes til å ivareta menneskets grunnleggende behov, fremme helse, forebygge og behandle sykdom, lindre lidelse og sikre en verdig død.

Kirkevold (6) understreker at sykepleieteorier, som egenomsorgsteorier, er praktiske teorier. Ut fra egenomsorgsteori er sykepleierens funksjon nettopp å støtte pasienter som er syke eller skadede, med å dekke grunnleggende behov når de ikke har ressurser til å dekke dem selv. Målet er egenomsorg, at pasientene skal bli uavhengige av hjelp. Det å skape en relasjon mellom pasienten og sykepleieren er avgjørende i omsorg. Relasjonen skal være preget av respekt og anerkjennelse.

Sykepleiernes funksjon er avhengig av den kompetanse de besitter. Grimen (7) hevder at det som særpreger profesjoner, er at de velger kunnskapsgrunnlaget sitt ut fra oppgavene som skal utføres. Det er de praktiske oppgavene som peker på hvilke kunnskaper som er nødvendige i de ulike situasjonene.

Den tidligere rammeplanen for sykepleierutdanningen beskriver faginnholdet i sykepleierutdanningen gjennom medisinske, sykepleiefaglige og samfunnsvitenskapelige emner, inklusive faget psykologi (8). Dette innebærer at sykepleiere har en kompetanse som er sammensatt av de ulike fagene som kreves i TSB, noe som kan skape uklarheter overfor de andre gruppene, hvor legene innehar kompetanse i medisinske fag, psykologene i psykologi og sosionomene i samfunnsvitenskap. Yrkesgruppene har dessuten overordnede og overlappende beskrivelser.

Ifølge de nylig vedtatte nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfaglige utdanninger (5, 9–12) skal legene utrede, diagnostisere, behandle, følge opp og forebygge sykdom hos den enkelte pasienten. Psykologene skal forstå, utrede, diagnostisere, behandle og evaluere psykologiske problemer hos individer, familier og grupper samt drive helsefremmende og forebyggende arbeid.

Sosionomene skal bistå enkeltpersoner, familier eller grupper med å forebygge, redusere og mestre sosiale og helsemessige problemer. Vernepleiernes spesifikke kompetanse beskrives innen miljøterapeutisk arbeid, habilitering og rehabilitering, helsefremming og helsehjelp.

Tverrfaglige team består av disse yrkesgruppene, og her skal sykepleieren finne sin rolle og særegne plass. Tverrfaglig samarbeid krever gjensidig respekt og anerkjennelse, og de ulike yrkesgruppenes fagspesifikke kompetanse bør tydeliggjøres (15). At man stoler på og respekterer sin egen kompetanse, bidrar til respekt fra kolleger. Felles forståelse for hverandres roller i pasientarbeidet leder til respekt for andre yrkesgrupper (14). Sykepleiere og andre yrkesgrupper kan ha ulike oppfatninger og forventninger til samarbeid. En sykepleier kan ha andre krav til hva som definerer et godt samarbeid, enn en lege (15).

Vår studie foregikk i døgnbehandling, hvor det var behandlingspersonale til stede hele døgnet (1). Tidligere studier av sykepleiere i rusfeltet beskriver sykepleierrollen som uklar, at det er vanskelig å definere sykepleierens særegne kompetanse (16–18).

Karlsson og Kims (16) studie om sykepleie i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid trekker frem at sykepleierne opplever sitt mandat som fritt, og deres roller og funksjoner som delvis flytende og overlappende med andre yrkesgrupper.

Melby og medarbeidere (17) fant i sin studie om sykepleiere i psykisk helsevern og TSB at sykepleiere strever med å definere hva som er deres fagspesifikke bidrag i det tverrfaglige samarbeidet.

Olsvold (19) beskriver sykepleiernes ansvar på sengepostene som organisatorisk uavgrenset, og fant at sykepleierne tok ansvar for uformelt delegerte og uspesifikke oppgaver i tillegg til etablerte sykepleieoppgaver. Noe tilsvarende fant Kleiveland (20), som studerte sykepleiernes rolle på akuttmottak.

Det syntes å være et behov for å utforske nærmere hva sykepleieres fagspesifikke bidrag er i TSB.

Hensikten med studien

Hensikten med studien var å utforske forventninger til og erfaringer med sykepleierens funksjon i tverrfaglig samarbeid i TSB. Tidligere studier har hovedsakelig satt søkelyset på sykepleiernes egne erfaringer og i mindre grad erfaringene til deres samarbeidspartnere. Derfor vil vi i denne studien øke forståelsen for sykepleierens funksjon gjennom å intervjue også sykepleiernes kolleger for å utforske hvilke oppfatninger og forventninger de ulike yrkesgruppene har.

Forskningsspørsmål

«Hvilke erfaringer og forventninger har sykepleierne selv og de andre yrkesgruppene i TSB til sykepleiernes funksjon i tverrfaglig spesialisert rusbehandling?»

Metode

Studien har et eksplorerende design med en induktiv tilnærming, hvor målet var å utforske og beskrive et fenomen, nemlig sykepleierens funksjon i TSB. Datainnsamlingen er basert på semistrukturerte individuelle intervjuer med fem sykepleiere og seks informanter fra andre yrkesgrupper i TSB.

Utvalg og rekruttering

Ansatte ved to døgnenheter for behandling innen TSB ble forespurt om å delta. Informantene ble rekruttert gjennom e-postforespørsel fra lederen i to runder samt et informasjonsmøte. Utvalget var strategisk, ikke representativt (21). Inklusjonskriteriet var at informantene skulle være ansatt helsepersonell med utdanning som sosionom, lege, vernepleier, psykolog eller sykepleier for å belyse problemstillingen fra et tverrfaglig perspektiv.

I alt 14 personer takket ja til å delta. For å oppnå jevn fordeling mellom yrkesgruppene trakk vi lodd om hvem som skulle delta i de yrkesgruppene mange hadde meldt seg fra. Informantene hadde en yrkeserfaring på mellom 1 og 15 år.

Intervjuer

Vi gjennomførte individuelle intervjuer i perioden november 2018 til januar 2019 på informantenes arbeidsplass. Intervjuene var semistrukturerte, og intervjuguiden besto av tre overordnede emner med sju spørsmål (22).

Hovedtemaet var erfaringer og forventninger til sykepleierens funksjon, kunnskap og oppgaver. Spørsmålene i intervjuguiden var inspirert av spørsmålene som er benyttet i studien til Melby og medarbeidere om sykepleierens funksjon i TSB og psykisk helsevern (17), og Kleivelands studie om sykepleierens rolle i akuttmottak (20). Intervjuene hadde en lengde på mellom 16 og 65 minutter. Vi gjorde lydopptak.

Analyse av dataene

Intervjuene ble transkribert, og dataene ble analysert i henhold til Malteruds systematiske tekstkondensering (23) etter følgende trinn: helhetsinntrykk, meningsbærende enheter, kondensering og syntese. Analysen var ingen lineær prosess. Vi har beveget oss frem og tilbake mellom ulike deler av det empiriske materialet for å fange opp nye sider (23).

Ulike fagpersoner legger merke til forskjellige aspekter i materialet, noe som skaper rom for flere tolkninger og tilnærminger. Tekstkondenseringsprosessen ble derfor drøftet i forskningsgrupper, med veiledere og medstudenter for å validere analysen.

I analysen har vi delt informantene i to grupper: sykepleiergruppen og øvrig helsepersonell, heretter kalt informanter fra helsepersonellgruppen. Under prosjektet arbeidet førsteforfatteren selv i TSB, noe som kan ha påvirket resultatet. På den andre siden hadde andreforfatteren ingen erfaring fra TSB.

Personvern og forskningsetikk

Studien ble meldt til og godkjent av Norsk senter for forskningsdata (NSD), referansenummer 691269. Vi har fulgt retningslinjer for risiko- og sårbarhetsanalyse i henhold til GDPR (generel data protection regulation). Alle informantene har signert for informert samtykke og frivillig deltakelse. Transkripsjoner ble anonymisert og oppbevart på kryptert minnebrikke, og lydopptak ble slettet etter transkripsjon.

Resultater

I analysen kom det frem fire hovedtemaer: «Forventninger til sykepleiernes somatiske kompetanse» (kroppslige fenomener og fysiske sykdommer og behandling av disse), «Forventninger til å kombinere somatikk og miljøterapi», «Samarbeidet med de andre yrkesgruppene» og «Sykepleierne ønsker en felles faglig plattform». Se eksempel på analyseprosessen i tabell 1.

Tabell 1. Eksempel på analyse

Forventninger til sykepleiernes somatiske kompetanse

Alle informantene var enige i at kunnskap om fysiske symptomer, medikamenter og grunnleggende behov er en viktig del av sykepleierens kompetansebidrag i det tverrfaglige samarbeidet. Det forventes at sykepleierne har kunnskap om anatomi, fysiologi, sykdomslære, legemidler, rus, abstinenser, overdoser og akuttmedisin.

Oppgaver som ble trukket frem, var mottak av pasienter, legemiddelhåndtering, observasjon, dokumentasjon, oppfølging og vurdering, igangsetting av relevante tiltak og samarbeid med de andre yrkesgruppene, spesielt legene. Sykepleierinformant 10 sa dette om observasjoner av rus og medikamenter: «Og så har vi jo observasjoner i forhold til eventuelt rusinntak og observasjoner i forhold til medisiner som blir gitt.»

Sykepleierne påpekte varierende somatisk kompetanse i sykepleiergruppen og at det er behov for mengdetrening på oppgaver og prosedyrer.

Sykepleierne påpekte varierende somatisk kompetanse i sykepleiergruppen og at det er behov for mengdetrening på oppgaver og prosedyrer. Sykepleierinformant 9 understreket viktigheten av å ha somatisk kompetanse: «Det er jo dette med EKG og passe på helt andre ting som også kan oppstå, som man skal være forberedt på. Folk her kan få hjertestans av helt andre ting enn opiater.»

Informant 4 fra helsepersonellgruppen formulerte det slik: «Hvis jeg lurer på noe i forhold til det medisinske, så kan jeg ofte gå og spørre sykepleierne.»

Informant 2 fra helsepersonellgruppen trakk frem at en av sykepleierne påpekte følgende til pasienten: «‘Du har hovne ben.’ Det er sånne ting jeg ikke tenker på. Sykepleierne har mer av det, en sånn grunnpakke med seg. At de har mye mer det somatiske blikket på pasientene. Det viktigste som jeg tenker gjør oss til et mer tverrfaglig team, er at sykepleierne er mye flinkere på somatikken. Fordi de har hatt mer utdannelse om det, rett og slett.» De andre yrkesgruppene forventet altså at sykepleierne delte disse kunnskapene med dem.

Sykepleierne hjelper pasientene med å dekke grunnleggende behov. Søvn, ernæring og trygghet ble trukket frem av nesten alle informantene. Også personlig hygiene ble nevnt. Sykepleierne selv la vekt på at pasientene har mange utfordringer og behov, og at sykepleierne ikke har tid til å følge opp alt. Informanter fra helsepersonellgruppen beskrev at sykepleierne har et stort behov for å hjelpe pasientene, kanskje litt mer enn hva som er nødvendig.

Forventninger til å kombinere somatikk og miljøterapi

Det var forventet at sykepleierne deltok i det miljøterapeutiske arbeidet. Informant 1 fra helsepersonellgruppen poengterte at sykepleierne må være tilgjengelige: «Hvis jeg ikke er tilgjengelig for å løse en oppgave, så må jo sykepleieren i enda større grad forsøke miljøterapi eller samtaleterapi for å dempe trykket.»

Flere av informantene fra helsepersonellgruppen beskrev sykepleierne som trygge på de utfordringene som kan oppstå i behandlingshverdagen. Informant 7 fra helsepersonellgruppen sa følgende: «Men jeg har ganske høye forventninger i forhold til både rus og psykiske lidelser, det har jeg. Og det føler jeg ofte jeg har rett til å ha, for jeg synes de kan veldig mye.»

Flere av informantene fra helsepersonellgruppen beskrev sykepleierne som trygge på de utfordringene som kan oppstå i behandlingshverdagen.

Sykepleierne var opptatt av at det å arbeide med pasienter i miljøet handler om mer enn å ha det hyggelig: «Men når man sitter i miljøet, så kan man faktisk fange opp ting. At det ikke bare er hyggelig å sitte der. Ja, at du oppdager ting som kanskje er gjentakende», sa sykepleierinformant 3.

Informantene fra begge gruppene nevnte flere sykepleieroppgaver i miljøet som observasjoner og kartlegging av pasientenes atferd, pasientens psykiske og fysiske helse, veiledning i hverdagslige situasjoner, å skape interesse for nye rusfrie aktiviteter og å følge pasientene til alt fra hjem til rettssaker.

God miljøterapi kan bidra til at pasientene trives i behandling og til å lindre blant annet angst, uro og russug. Begrepet «omsorg» ble nevnt flere ganger av de fleste informantene i studien når de beskrev sykepleierne.

Sammenhengen mellom somatikk og miljøterapi så ut til å være en utfordring. Informant 8 fra helsepersonellgruppen beskrev følgende: «[Det er] medisinering, oppfølging av pasienten og alt som foregår i miljøet, all miljøterapi som er det fundamentale her. Så sykepleiere er jo involvert i alt fra A til Å. Og tilbake igjen.»

Oppgaver kunne gå på bekostning av hverandre. Flere av sykepleierinformantene påpekte at de kan bli stående lenge på medisinrommet og ikke har tid til å jobbe med miljøterapi. Sykepleierinformant 11 poengterte imidlertid at det kan være lett å glemme det somatiske blikket når det er miljøterapi som er i søkelyset: «Men det har jo vært mye miljøterapi, så jeg har jo gjerne ikke hatt så stort fokus på det somatiske, da.»

Likevel fremhevet spesielt sykepleierne hvor viktig sykepleierkompetansen er i miljøet. De må ha kunnskap om alle områdene og kunne se dem i sammenheng. En sykepleier trakk frem en episode med en pasient, der det ble avdekket at et angstanfall viste seg å være hjerteproblemer. En annen vektla tiltak som å tilby en pasient en tur istedenfor medisiner.

Samarbeid med de andre yrkesgruppene

Det var bred enighet blant informantene fra helsepersonellgruppen om at de er avhengige av sykepleiernes tilbakemeldinger om pasientene for å gjøre jobben sin: «Det er jo de som er tettest på pasientene i hverdagen, så jeg er helt avhengig av å snakke ofte med dem», understreket informant 7 fra helsepersonellgruppen.

Det handler om observasjoner i miljøet, spesifikke situasjoner og hvordan pasienten har det: «Og så diskuterer vi ofte tilnærming til pasienten hvis det er noe jeg lurer på som jeg har lest i journal», sa informant 4 fra helsepersonellgruppen.

Tilbakemeldingene skjer via samtaler, dokumentasjon, møter og interne meldinger. Sykepleierne omtalte samarbeidet som godt. Det er flat struktur og lite hierarki. Sykepleierinformant 3 beskrev samarbeidet slik: «Man kjenner dem jo godt. Og de er på huset, man kan bare stikke bortom.»

Noen beskrev at de av og til får delegert oppgaver som ikke er sykepleieroppgaver, fra andre – i hovedsak fra psykologene. En sykepleier påpekte imidlertid at dette er noe sykepleierne selv må sette grenser for. Flere beskrev relasjonen mellom sykepleierne og legene som spesielt god. De poengterte at de kommer fra samme tradisjon i sykehuset, jobber godt som et lag, utveksler kunnskap og forstår hverandre godt.

Sykepleiere ønsker en felles faglig plattform

Til tross for at begge deltakergruppene tilsynelatende hadde klare tanker om sine erfaringer og forventninger til sykepleierne, etterlyste sykepleierinformantene en felles faglig plattform. Sykepleierinformant 6 sa som følger: «Jeg savner ofte en sånn felles grunnmur. En felles plattform hvor alle må stå på sammen og har tydelige rammer.»

De fremhevet store individuelle forskjeller ut fra hvem som er på jobb, og hva som blir prioritert av oppgaver. Sykepleierinformant 11 sa dette: «Av og til er det litt sånn ulik oppfatning av hvordan vi skal jobbe i miljø. Fordi vi ikke driver helt likt. Vi gjør liksom egne vurderinger. Så blir det litt forskjellig ut fra hvem som er på jobb.»

Flere informanter fra helsepersonellgruppen var enig i dette. To av sykepleierne understreket at deres arbeidsoppgaver varierer ut fra hvem de jobber i team med, og at de savner å jobbe mer kunnskapsbasert. Sykepleierinformant 6 sa følgende: «Teamet har veldig mye å si, så det blir litt utflytende grenser. Og lederen kan ikke ha oversikt over hvert team, da må man jo bare stole på teamet til slutt.»

Sykepleierne understreket at de har et godt samarbeid og lærer mye av hverandre, og at det er trygt å være så mange fra samme yrkesgruppe. En av informantene fra helsepersonellgruppen poengterte at alle kan bli flinkere til å følge allerede eksisterende rutiner.

Diskusjon

Studien tyder på at sykepleiernes funksjon og kompetanse innebærer å vurdere og handle ut fra pasientens fysiske tilstand i TSB, noe som vektlegges og verdsettes i et tverrfaglig samarbeid. Dette innebærer ikke at sykepleierens oppgaver knyttet til pasientens psykiske tilstand og miljøterapi settes til side.

Miljøterapi benyttes til å fange opp fysiske symptomer fra pasientene i tillegg til de psykiske. Studien tyder også på at sykepleierne er gode til å samarbeide med andre yrkesgrupper. Imidlertid etterspør de en felles sykepleiefaglig plattform.

Somatikken i høysetet

Alle informantene beskrev sykepleierens somatiske kompetanse, å kunne vurdere pasientenes fysiske tilstand, som deres kanskje viktigste kunnskapsområde av alle informantene. Sykepleierens funksjon i TSB synes å være at de fanger opp og vurderer pasientenes fysiske tilstand i tillegg til de relasjonelle og terapeutiske oppgavene de har i TSB.

Våre funn om sykepleierens somatiske kompetanse samsvarer med studien til Karlsen, som fremhever sykepleierens vekt på kunnskap om kroppen (18). I hans studie og andre studier formidler imidlertid sykepleiere at deres kompetanse ikke alltid anerkjennes (17, 18), mens i vår studie blir sykepleiernes somatiske kompetanse fremstilt som anerkjent og etterspurt.

At sykepleiernes kompetanse varierer, og at det etterlyses mer oppmerksomhet på somatiske oppgaver og prosedyrer, er noe som understrekes også i andre studier (17, 18). De tverrfaglige videreutdanningene i psykisk helse og rus får kritikk for manglende fordypning i sykepleie, noe som fører til at skillet mellom sykepleierne og de andre høyskoleutdanningene viskes ut (18, 24, 25).

Vår studie kan indikere at sykepleierne kan være i stand til å møte kravene til økt somatisk kompetanse som stilles i forbindelse med nasjonale retningslinjer og pakkeforløp, der hovedmålene blant annet er bedre ivaretakelse av pasientenes somatiske helse og levevaner (1, 2).

Somatikk og miljøterapi behøver ikke være noen motsetning

Miljøterapi har blitt anklaget for å ta plassen til tradisjonell grunnleggende sykepleie og andre sykepleiefaglige oppgaver (25). I vår studie kom det imidlertid frem at mye av det sykepleiefaglige skjer nettopp i det miljøterapeutiske arbeidet når sykepleierne er til stede i det daglige samspillet med pasientene. Her skaper de relasjoner med pasientene, som danner grunnlaget for omsorg.

Verdifulle observasjoner av fysisk og psykisk art, støtte til å ivareta grunnleggende behov og sammenhengen mellom disse er eksempler på oppgaver sykepleierne har i miljøterapien. Også i andre studier understrekes viktigheten av å jobbe med det somatiske og det psykiske samtidig (17, 18).

Mye av det sykepleiefaglige skjer nettopp i det miljøterapeutiske arbeidet når sykepleierne er til stede i det daglige samspillet med pasientene.

Karlsen (18) fremhever at fordi sykepleierne har kunnskap om kroppen, ser de etter noe annet hos pasientene enn andre yrkesgrupper, og de er opplært til å observere tegn og symptomer (18). Eksempelet om pasienten med symptomer som minnet om angst, men som viste seg å være hjerteproblemer, illustrerer dette poenget.

Disse nyansene er i tråd med det Kirkevoll skriver om muligheten til å bygge bro mellom de filosofiske omsorgsteoriene og de mer praksisorienterte sykepleieteoriene (6). Sykepleiere må forholde seg til kroppslige og biologiske fenomener i tillegg til humane fenomener samt kompleksiteten i møtet mellom dem. Som sykepleier kan man ikke skille skarpt mellom disse fenomenene (6).

Sykepleierne understreket at de fokuserer på faget sitt når de jobber med miljøterapi. Det behøver altså ikke å være noen motsetning mellom det å jobbe med miljøterapi og det å være oppmerksom på det fysiske og somatiske.

Et godt samarbeid med lite hierarki

Felles forståelse for hverandres roller i pasientarbeidet leder til respekt for hverandres yrkesgrupper (15). De ulike informantenes beskrivelse av sykepleierne samsvarte i stor grad, og informantene fra helsepersonellgruppen påpekte at sykepleiernes vurderinger og observasjoner er viktige.

Sykepleierne beskrev et godt samarbeid med de andre yrkesgruppene, med lite hierarki.

Disse funnene står i kontrast til andre studier, der sykepleiere forteller at flere kolleger i liten grad vektlegger deres observasjoner over sine egne inntrykk av pasientene (17). Sykepleierne beskrev et godt samarbeid med de andre yrkesgruppene, med lite hierarki. Det er lett å stikke innom, og de opplever å bli sett og hørt.

De andre yrkesgruppene på sin side beskrev at de hadde et godt samarbeid med sykepleierne ved at de er tilgjengelige for spørsmål, hjelper til med oppgaver og samarbeider tett med pasientene. Tverrfaglig samarbeid krever nettopp de ovennevnte faktorene: gjensidig respekt og anerkjennelse, fagkunnskap og trygg fagidentitet og tydeliggjøring av yrkesgruppens særegne kompetanse (13). Oppgavefordelingen mellom de forskjellige yrkesgruppene ble beskrevet som tydelig.

Behov for felles faglig plattform i sykepleie

I sykepleie diskuteres kunnskapsbasert praksis opp mot faglig skjønn samt individuell og situasjonsbasert sykepleie (26). I studien vår fremtrådte sykepleierens rolle som klar, men sykepleierinformantene etterlyste likevel en felles faglig plattform. Om det i vår sammenheng handler om mangel på prosedyrer eller at gjeldende prosedyrer ikke blir fulgt, kommer ikke frem av datamaterialet.

En tolkning kan være at sykepleierne ønsker et felles tilbud til pasientene, og at deres prioriteringer i mindre grad skal være personavhengige. Faren er at det faglige skjønnet kan reduseres. Både denne og tidligere studier viser at sykepleiere har lett for å påta seg mange oppgaver (16, 27).

Informantene understreket at noen oppgaver går på bekostning av kvaliteten i arbeidet. Selv om sykepleiernes kompetanse og funksjon virker klar, har de et relativt fritt mandat til å velge hvordan oppgavene skal prioriteres og gjennomføres. Behovet for en felles faglig plattform kan dermed bidra til at pasientene får et mer likeverdig tilbud.

Svakheter ved studien

Studien har få informanter, med kun én til to informanter fra hver yrkesgruppe i TSB, med unntak av sykepleiernes seks informanter. Utvalget var kun basert på utdanning og ingen andre kvaliteter ved informantene.

Konklusjon

Informantene i studien hadde tydelige forventninger til sykepleierne. De trakk frem kunnskap om somatikk, miljøterapi og kombinasjonen av disse samt observasjoner, vurderinger og tilbakemeldinger til kolleger. Sykepleierne er diskusjonspartnere og rådgivere. Informantene fra helsepersonellgruppen trakk frem det sykepleiefaglige arbeidet som et verdifullt bidrag i det tverrfaglige samarbeidet.

I denne studien er sykepleierens funksjon i TSB tydeliggjort ved at sykepleierne og deres kolleger vektla somatisk kompetanse i pasientbehandlingen i tillegg til miljøterapeutiske oppgaver.

Hva studien tilfører av ny kunnskap
  • Tidligere forskning viser at sykepleiernes funksjon og særegne kompetanse i det tverrfaglige samarbeidet er utydelig. I disse studiene har det vært kun sykepleiere som informanter, og i liten grad samarbeidspartnere fra andre yrkesgrupper.
  • Vi intervjuet sykepleiere og deres kolleger i Tverrfaglig spesialisert rusbehandling (TSB). Informantene i denne studien var helsepersonell med utdanning som lege, vernepleier, sosionom og psykolog i tillegg til sykepleier. Vi utførte tematisk analyse av intervjuene.
  • Sykepleierne og deres samarbeidspartnere har felles oppfatninger om sykepleierens funksjon i TSB. Kunnskapen som kom frem i studien, kan bidra til å bevisstgjøre sykepleiere selv, deres kolleger og ledere til å se det store potensialet som ligger i utøvelsen av god helhetlig sykepleie til personer som opplever psykiske lidelser eller ruslidelser. I et felt hvor nasjonale retningslinjer og pakkeforløp peker mot en mer somatisk tilnærming til pasientene, kan man se til sykepleiergruppen som viktige aktører å spille på i denne sammenhengen.

Referanser

1.       Helsedirektoratet. Rusbehandling (TSB) pakkeforløp. Oslo: Helsedirektoratet; 2018. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/rusbehandling-tsb-pakkeforlop (nedlastet 30.04.2019).

2.       Helsedirektoratet. Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet. Oslo: Helsedirektoratet; 2016. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/behandling-og-rehabilitering-av-rusmiddelproblemer-og-avhengighet (nedlastet 30.04.2019).

3.       Fredheim KN. Implementering av kognitiv miljøterapi i akuttpost i psykisk helsevern. Tidsskrift for Norsk psykologforening. 2009;46(2):161–7.

4.       Lillevik OG, Øien L. Hva er miljøterapi? Sykepleien. 2015;103(5):60. DOI: 10.4220/Sykepleiens.2015.54066

5.       Forskrift 15. mars 2019 nr. 412 om nasjonal retningslinje for sykepleierutdanning. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-15-412 (nedlastet 20.09.2020).

6.       Kirkevold M. Er det på tide å bygge bro over kunnskapskløften i sykepleiefaget? I: Alvsvåg H, Bergland Å, Frøland O. Nødvendige omveier. En vitenskapelig antologi til Kari Martinsens 70-årsdag. Oslo: Cappelen Damm; 2013.

7.       Grimen H. Profesjon og kunnskap. I: Molander A, Terum LI, red. Profesjonsstudier. Oslo: Universitetsforlaget; 2008. s. 71–86.

8.       Kunnskapsdepartementet. Rammeplan for sykepleierutdanning. Oslo: Kunnskapsdepartementet; 2008. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/kd/vedlegg/uh/rammeplaner/helse/rammeplan_sykepleierutdanning_08.pdf (nedlastet 10.05.2019).

9.       Forskrift 3. januar 2020 nr. 21 om nasjonal retningslinje for medisinutdanning. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2020-01-03-21 (nedlastet 20.09.2020).

10.     Forskrift 3. januar 2020 nr. 16 om nasjonal retningslinje for psykologutdanning. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/LTI/forskrift/2020-01-03-16 (nedlastet 20.09.2020).

11.     Forskrift 15. mars 2019 nr. 409 om nasjonal retningslinje for sosionomutdanning. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-15-409 (nedlastet 20.09.2020).

12.     Forskrift 15. mars 2019 nr. 411 om nasjonal retningslinje for vernepleierutdanning. Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2019-03-15-411 (nedlastet 20.09.2020).

13.     Sosial- og helsedirektoratet. Psykisk helsearbeid for voksne i kommunene. Oslo: Sosial- og helsedirektoratet; 2005. Rapport IS-1332.

14.     Pullon S. Competence, respect and trust: key features of successful interprofessional nurse-doctor relationships. Journal of Interprofessional Care. 2008;22(2):133–47.

15.     House S, Havens D. Nurses’ and physicians’ perceptions of nurse-physician collaboration: a systematic review. JONA: The Journal of Nursing Administration. 2017;47(3):165–71.

16.     Karlsson B, Kim SH. Sykepleie i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid: en studie om sykepleieres rolle, funksjon og faglighet i kommunalt psykisk helse- og rusarbeid. Senter for psykisk helse og rus, Høgskolen i Buskerud og Vestfold; 2015. SFPR-rapport; 16–2015.

17.     Melbye L, Ådnanes M, Kasteng F. Sykepleiere i psykisk helsevern for voksne og tverrfaglig spesialisert rusbehandling. Trondheim: Sintef; 2017. Sintef-rapport A28053.

18.     Karlsen R. Profesjonell kompetanse. Sykepleien Forskning. 2009;4(3):198–204. DOI: 10.4220/sykepleienf.2009.0099

19.     Olsvold N. Ansvar og yrkesrolle: om den sosiale organiseringen av ansvar i sykehus [doktoravhandling]. Oslo: Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet; 2010.

20.     Kleiveland K. Sykepleierens ansvar og rolle i akuttmottak [masteroppgave]. Høgskolen i Oslo og Akershus, Institutt for sykepleie og helsefremmende arbeid; 2014.

21.     Polit DF, Beck CT. Sampling in qualitative research. I: Essentials of nursing research: appraising evidence for nursing practice. Philadelphia: Lippincott Williams & Wilkins; 2017. s. 491–504.

22.     Kvale S, Brinkmann S: Det kvalitative forskningsintervju. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2015.

23.     Malterud K. Kvalitative forskningsmetoder for medisin og helsefag. 4. utg. Oslo: Universitetsforlaget; 2017.

24.     Norsk Sykepleierforbund (NSF). Politisk plattform for psykisk helse og rus 2017–2020. Oslo: NSF; 2017. Tilgjengelig fra: https://www.nsf.no/Content/2201713/cache=20171503104542/Revidert%20plattform%20psykisk%20helse%20og%20rus%202017-2020.pdf (nedlastet 15.04.2019).

25.     Fause Å. Hva er sykepleie i psykisk helse- og rustjenesten? Sykepleien. 2019;107(74841):(e-74841). DOI: 10.4220/Sykepleiens.2019.74841 

26.     Jensen KT, Knutstad U. Slik har sykepleieforskningen utviklet seg. Sykepleien Forskning. 2019;14(75607):(e-75607). DOI: 10.4220/Sykepleienf.2019.75607

27.     Hellesø R, Larsen LS, Obstfelder A, Olsvold N. Hva er sykepleie? Sykepleien. 2016;104(8):64–6. DOI: 10.4220/Sykepleiens.2016.58491

Les også:
Bildet viser en travel sykepleier på et medisinrom
SOMATIKK VERSUS MILJØTERAPI: Sykepleierinformantene fortalte at oppgaver kunne gå på bekostning av hverandre. De kunne bli stående lenge på medisinrommet uten å ha tid til å jobbe med miljøterapi. Illustrasjonsfoto: Michael Erhardsson / Mostphotos

Skriv ny kommentar

Kommenter artikkel

Slik kan sykepleiere motivere rusmisbrukere til et bedre liv

Sykepleier i samtale med pasient.
HJELP: Samtale med en sykepleier kan bidra til å dempe vonde følelser hos et menneske som er avhengig av rusmidler. Foto: Mostphotos

Rusmidler gir økt risiko for ustabilitet i følelsesregisteret til brukeren. Sykepleiere kan hjelpe brukeren til å få det bedre med seg selv, ved å bruke mentaliseringsbasert miljøterapi.

Rusavhengige har ofte redusert livskvalitet, hvilket kan innebære få eller ingen venner og ubalanse i kosthold og sosiale interaksjoner (1). Rusmidler gir økt risiko for ustabilitet i følelsesregisteret, slik at tristhet, angst, uro, sinne og aggresjon i større grad oppstår (2).

Jeg jobber med rusavhengige og blir ofte møtt med svært ulik grad av mentalisering hos bruker. Nederlagsfølelser kan føre til stadige tilbakefall hvor bruker velger å ruse seg vekk fra det vonde. Toleranse og forståelse for bruker er derfor viktig. Ettersom rusavhengige strever med impulskontroll og affektregulering, kan de lett miste besinnelsen og bli agiterte og truende. Dette kan lede til motoverføringer til personalet og være recovery-hemmende for bruker (2).

Artikkelen er basert på en fordypningsoppgave i rus og rusavhengighet. Egne erfaringer trekkes inn for å belyse forskjellige problemstillinger hos rusavhengige knyttet til mentaliseringssvikt. Litteratur er hentet fra blant andre Rydén og Wallroth om mentaliseringsbasert miljøterapi (3), Lossius’ teorier om rusbehandling (2) og Skårderud og Sommerfeldts miljøterapibok (4).

Mentalisering

Mentalisering beskrives som evnen til å se seg selv utenfra, og se andre innenfra. Hvilket omhandler å forstå ulike forhold mellom individer. For å forstå hvorfor en selv og andre tenker og handler som en gjør, er mentalisering en helt avgjørende sosialkompetanse (4). Manglende mentalisering kan ofte føre til svart-hvitt-tenkning , misforståelser og feiltolkning. Ubehaget av fenomenene dempes av ulike rusmidler (2). Miljøterapi derimot er en felles betegnelse på all samhandling som utføres av personalet sammen med bruker, i et trygt miljø med mulighet for endring (4). 

Recovery

Recovery omhandler hva som fremmer fysisk og psykisk helse hos bruker, samt brukers evne til å tilegne seg ny kunnskap for å håndtere nye livshendelser. Brukermedvirkning utøves for at individet skal mestre egne premisser og ressurser innenfor egne ønsker og behov (8). Recovery presenterer utvikling som endringer gjennom holdninger, følelser, mål, verdier, roller og ferdigheter, som en personlig prosess (9).

Miljøterapi

Mentaliseringsbasert miljøterapi (MBT-M) handler om å prøve å forstå hvordan bruker tenker og føler samtidig som personalet ikke skal tenke for bruker (2). Arbeidsformen omhandler holdninger og forståelser overfor bruker. Personalet har en vennlig tilnærming som er nysgjerrig og inviterer bruker til dialog, fremfor en «bedrevitende» holdning (4).

Jeg ser at MBT-M handler om forskjellige tenkemåter, og at fokus ligger på det fellesmenneskelige, her og nå, og interessen for hva som foregår i tankene hos bruker.

Når personalet er nysgjerrig og viser interesse for brukers tanker, følelser og ideer, kan det skape motivasjon som fremmer recovery. Å erkjenne brukers oppfatning av ulike situasjoner, men også brukers livshistorier, er viktig (4). Når jeg viser forståelse av ulik opplevelse, hva som er årsaken til brukers tale og atferd, opplever jeg at det fremmer recovery hos bruker.

Å skape trygghet

Profesjonell opptreden og kompetanse gir trygghet til bruker. Det kan redusere usikkerhet, misforståelser og negativ affekt (5). Et eksempel fra praksis er hvor bruker tolker kravet om å avbestille legetimen selv som en avvisning, og håndterer de vonde følelsene ved å kjefte høylytt. Når personalet har en avslappende kroppsholdning, bruker tid til å lytte og snakker med rolig stemme, gjør det at bruker føler seg trygg og ivaretatt. Sammen med personalet gjenskapes mentalisering. Årsaker til misforståelser, negativ atferd og rusinntak dempes, og recovery kan fremmes. Ved å mentalisere på denne måten kan brukers evne til å se egen, men også andres atferd øke, som følge av en indre motivasjon (6).

Erfaringer viser at mentaliseringsevnen hos bruker fremmes fordi forståelsen for andre aspekter er motivasjon nok i seg selv, som gjør at bruker tar andre valg. Dette gir recovery, ettersom mentalisering sammen med rusavhengige styrker mentaliseringsevnen hos bruker i form av bedre affektregulering, ruskontroll og sosial funksjon (7).

Sosiale interaksjoner med mennesker utenfor rusmiljøet er elementære faktorer knyttet til recovery hos rusavhengige (1).

Forskere trekker frem motivasjon som et viktig element.

Forskere trekker frem motivasjon som et viktig element, som gir stegvis bedring, følelse av mestring, selvbestemmelse og relasjonsbygging. Både indre og ytre ressurser påvirker motivasjonen. Begrepene i denne sammenheng kan blant annet handle om bemanning, budsjett, struktur og blanding av pasienter med ulike diagnoser på samme bolig (ytre ressurser). På den annen side kan det dreie seg om pasientens tilstand, personalets ulike syn på oppfølgingen, betydning av miljøet ved boligen, diskrepans mellom intensjon og handling hos personalet (indre ressurser). I tillegg handler det om brukerens erfaring med og innflytelse på helsehjelp (1).

Mine erfaringer ved å stille ulike spørsmål er at bruker gradvis reduserer sin mistenksomhet mot personalet, og gir personalet tillatelse til å utforske mer sammen med ham eller henne. Personalet kan dermed fremme recovery hos rusavhengige i lys av MBT-M, ettersom det gir trygge rammer, gode samtaler og relasjonsbygging. Og ikke minst blir bruker møtt på en vennlig og respektfull måte (5).

Økt motivasjon

Rusavhengige kan ha redusert livskvalitet som følge av dårlige levevilkår, redusert fysisk og psykisk helse og negativ effekt på nettverk. Å øke eller opprettholde motivasjon hos bruker, samt at personalet er tålmodige, empatiske og samarbeider om ulike intervensjoner, er derfor viktig (1).

Stendal påpeker bevisstheten rundt motoverføringer, at gode intensjoner kan skape irritasjon og frustrasjon hos bruker, som igjen kan smitte tilbake på personalet. Situasjonen kan dermed utvikle seg i negativ retning, fordi mentaliseringen svekkes hos både bruker og personalet (5).

Dette gjenspeiler egne erfaringer hvor bruker blir nektet sin metadon fordi han er synlig beruset. Bruker roper høylytt og er truende mot personalet. Personalet føler seg utrygg og kjefter tilbake. En klassisk mentaliseringssvikt, som hemmer recovery. Denne atferden er brukers måte å uttrykke seg på når det kommer til følelser. Det er her MBT-M kommer inn, som gjør at personalet kan forvalte denne informasjonen på en riktig måte i møte med bruker. Fokus vil da handle om riktig helsehjelp for å fremme recovery (1).

Bør det være nulltoleranse?

Sidemisbruk anbefales ikke ved legemiddelassistert rehabilitering (LAR), men kan null sidemisbruk forventes?

Recke påpeker faglige overveielser hva gjelder forutsetninger for forståelse og formidling av LAR og recovery, og legger til at forventningene bør endres til noe som er mer overkommelig for den rusavhengige (9). Forskere støtter riktignok dette og fremhever den gode relasjonen og samhandlingen mellom personalet og bruker som en viktig del av motivasjonen for recovery (1). Relasjonelle faktorer er viktig for bruker for å kunne identifisere affekter, stabilisere emosjoner og utveksle tanker og følelser (5). Og ikke minst styrke mentaliseringen, slik at fokus faller tilbake på recovery. Fokus på rusbruken har vist seg å være negativt for recovery (1, 9).

Rusavhengige har rettigheter

Arbeidet kvalitetssikres gjennom forskrifter, lovverk og andre retningslinjer, og omhandler blant annet normer, verdier og holdninger (10, 11). Rusavhengige har rettigheter på lik linje med andre, blant annet til å motta informasjon knyttet til behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet (12). Lov om kommunale helse- og omsorgstjenester viser til forsvarlige og nødvendige helse- og omsorgstjenester til bruker (13). Personalet og bruker må derfor samhandle, lære å kjenne og forstå hverandre.

Ut fra samme forståelse kan misforståelser forebygges og recovery fremmes, og det er her MBT-M kommer inn. Personalet skal med andre ord møte bruker ut fra hvor individet befinner seg her og nå, vise respekt og trekke inn autonomi (selvbestemmelse). Dette gir grunnlag for relasjonsbygging, god mentalisering og recovery (2, 3).

Avhengighet er komplekst

Rusavhengige kan være fra velfungerende til de aller dårligst fungerende brukerne. Personalet bør derfor tilby et mangfold av metoder og faglighet, nettopp fordi hvert enkelt individ skal behandles ut fra sin egen lidelse, problemer og behov (2).

Rusavhengige kan være fra velfungerende til de aller dårligst fungerende brukerne.

I den forbindelse kom rusreformen i 2004, som skulle etablere en tverrfaglig spesialisert behandling av rusavhengige. Reformen skulle gi et henblikk på blant annet rusbehandling i et recoveryperspektiv (14). Recovery i rusreformen omhandler å redusere eller slutte med rusmidler, men det praktiske rundt ideologien samsvarer ikke med virkeligheten, ettersom rusavhengige har utfordringer med abstinenser, skadereduksjon og LAR (9).

Min erfaring er at rusavhengighet er sammensatt og komplekst, slik at hva som er god og riktig behandling, kan være veldig forskjellig. Lovverket er bare normer og verdier som kan fungere som retningslinjer, og at problemløsningene vil komme i etterkant (15).

Et dilemma fra praksis er at rusbehandling tar lang tid, og det er vanskelig å få brukeren til å stå i situasjoner og gjennomføre endringer. Endringene kan omhandle redusering av rusinntak til å bli rusfri. Fokus på andre områder enn rusen, som kan skape motivasjon, vil da være viktig, noe også forskere peker på (7).

Noen er mer utsatt

Ingen er vaksinert mot å utvikle rusavhengighet. Hvem som helst kan bli rammet. Kompleksitet hva gjelder miljømessige, genetiske, fysiske og nevrologiske forhold, gjør at noen mennesker er mer sårbare. Eksempler på risikofaktorer som kan gjøre mennesker rusavhengige, er alvorlig angst hos barn, traumer, tilknytningsvansker, depresjoner, ubehandlet ADHD, mobbing, spiseforstyrrelser og relasjonsskader (2, 15, 16).

Ingen er vaksinert mot å utvikle rusavhengighet.

Et eksempel fra praksis er hvor bruker har lite tilgang på aktivitet, nettverk og trygghet etter omsorgssvikt fra tidlig barneår. Individet ruser seg for å unngå negativ affekt. Rusen fungerer dermed som en flukt fra hverdagen, for å kontrollere eller redusere smerter eller tomrom. Intervensjonen her kan være å tilføre bruker noe annet enn rusen, men som kan gi samme kontroll eller glede.

Forholdet til brukeren

Personalet kan også ha problemer med å forholde seg til den rusavhengige, hvilket kan omhandle fordommer, at de ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til situasjonen, eller når bruker får et tilbakefall (2). Har vi større toleranse og mer forståelse for andre sykdommer og lidelser enn rusavhengige?

Min erfaring er personalets frykt for misforståelser, sinne og aggresjon i møte med den rusavhengige. Andre føler maktesløshet over hvor lett tilgang det er på rus og usikkerhet knyttet til overdose, mens noen føler likegyldighet.

Likegyldighet og avvisning fra personalet kan bidra til blant annet økt overdose hos bruker. Likegyldighet omhandler at personalet er opptatt av at den rusavhengige skal forandre seg og slutte med rus, i motsetning til å få mulighet til å gjøre noe som er viktig for seg selv som kan skape nysgjerrighet, motivasjon og håp om et meningsfylt liv (17). Ifølge Stendal kan MBT-M bidra til at personalet står i situasjoner som kan være vanskelig og utfordrende, i tillegg til at bruker føler seg trygg og ivaretatt (5).

Affekt og selvregulering

Rusavhengige strever med impulskontroll og affektregulering, og kan lett miste besinnelsen, bli agiterte og truende. Mentaliseringen svekkes som følge av den høye temperaturen, også ovenfor personalets intensjon og handling (2). Hos noen mennesker er den bakenforliggende årsaken at de har vokst opp uten trygge og gode omsorgspersoner. Tilknytningsvansker kan resultere i hemmet mentaliseringsevne, ettersom individet ikke har fått tilstrekkelig opplæring i å regulere egne følelser (5). Økt mentaliseringsevne kan styrke affekt og selvreguleringen (2).

Rusutløste psykoselidelser og tilstander kan være forbundet med redusert kapasitet i affektregulering. Psykosen gjenkjennes ved at man opplever virkeligheten annerledes enn andre. Sansningen endres slik at man kan høre stemmer eller lyder og ser ting andre ikke opplever. Vrangforestillinger er et annet aspekt, hvilket innebærer at ytre stimuli feiltolkes ut fra indre overbevisning (8).

Et eksempel fra praksis er hvor bruker er overbevist om at personalet snakker nedlatende om ham, og tolker blikk og snakk mellom personalet som en bekreftelse på sin fortolkning. Mentaliseringsevnen reduseres og bruker får en sosial tilbaketrekning fordi verden oppleves kaotisk og uforutsigbar. Samtidig er bruker urolig, støyende og utagerende når personalet henvender seg til ham, og angrep blir det beste forsvar som følge av sterk angst. Å skjerme bruker fra omgivelser er derfor viktig (2).

Min erfaring fra å skjerme bruker fra inntrykk fra omgivelser er at det kan dempe og trygge samt beskytte bruker og personalet fra å bli skadet ved et kommende utbrudd. Når personalet involverer seg emosjonelt og utforsker relasjonen og kommunikasjonen, kan det fremme recovery (5).

Kan miste kontrollen

Følelser som usikkerhet, redsel, glede, sorg og savn er noe alle mennesker opplever. Hemmet mentaliseringsevne kan gi utfordringer ved at man tolker verden på måter som undergraver god affektregulering (18). Mine erfaringer er at bruker da kan miste kontrollen over følelsene sine, blir sint og ruse seg. Det i seg selv er et tegn på svekket mentalisering og påfølgende likegyldighet overfor destruktive konsekvenser. Rusmidler kan også bli brukt for å unngå mentalisering av andre for å avlede smertefulle følelser og tilstander ved å forhindre å ta inn over seg virkeligheten (2).

Gjennom ord og handlinger kan personalet gi en forståelse av å oppleve brukers smerte og fortvilelse.

For å bekrefte brukers emosjoner og utvikle større toleranse for sinne og aggresjon må personalet benytte sine empatiske evner for å kommunisere med individets emosjoner (4, 5). Gjennom ord og handlinger kan personalet gi en forståelse av å oppleve brukers smerte og fortvilelse. Å bli kjent med sine følelser og reaksjonsmønstre ved håndtering av vanskelige situasjoner vil gi brukeren mestringsfølelse og gjøre ham eller henne mer rustet til å håndtere liknende situasjoner. Entusiasme hos personalet kan også forstyrre mentalisering hos bruker fordi vedkommende føler seg usikker og utrygg (2).

Tidligere erfaringer

Mange rusavhengige har vokst opp i utrygge miljøer. Noen har opplevd mistillit fra nære relasjoner som gjør det vanskelig å stole på andre (2). For at bruker skal åpne seg overfor meg, med sine følelser og tanker, er det essensielt at individet opplever trygghet og tillit. Det motsatte viser seg ved at bruker lukker seg og holder fast ved negative erfaringer som maler verden utrygg. Brukers forsvarsmekanismer kan gjøre det utfordrende å mentalisere (4).

Språkbruk og atferd hos bruker må ikke tas personlig i slike situasjoner. Bruker kan da agere ut ifra symptomer som en måte å forsvare seg på. For å skape trygghet og dempe frykt hos individet er det viktig at personalet opptrer profesjonelt og innehar faglig kompetanse (5).

Dette sammenfaller med egen erfaring, hvor bruker har høyt angstnivå og utviser verbal aggresjon i en rusutløst psykose. Gjennom MBT-M møter jeg bruker med en vennlig tilnærming som gir bruker mulighet til trygghet og en god opplevelse av samhandling. Jeg ser at dette kan fremme recovery.

Legg vekt på ressurser

Rusavhengige ruser seg ofte bort fra vonde følelser. Skam og nederlagsfølelse over stadige tilbakefall kan føre til risiko for overdose. MBT-M har som mål å engasjere bruker til å skape endring på områder etter ønsker fra individet.

For å fremme recovery er det essensielt å øke mentaliseringsevnen hos bruker, hvilket innebærer å legge vekt på brukers ressurser, ønsker og behov ut fra de mentaliseringsvansker og andre utfordringer vedkommende står i. Gjennom en mentaliseringsbasert miljøterapeutisk holdning stimulerer personalet til å utforske og utdype tanker og følelser som kan lede til motivasjon, håp og mestringsfølelse. Recoveryprosessen vil dermed gradvis fremmes ved at personalet er støttende, empatisk og interessert i å opprettholde relasjonen og forebygge uhensiktsmessig atferd.

Erfaringsmessig har jeg opplevd MBT-M som stimulerende. På en måte er det hverdagslig og selvfølgelig, samtidig som det kan være vanskelig når russug, ambivalens, sinne og aggresjon er daglige utfordringer. Utfordringen ligger i å opprettholde mentaliseringen når motoverføring oppstår, altså når personalet responderer følelsesmessig på bruker. Likevel ser jeg hvordan MBT-M gjør at personalet kvalitetssikrer, systematisk samarbeider og veileder bruker med små steg som fremmer recovery.

Det ville vært spennende å se hvordan effekten arter seg i et større prosjekt, om MBT-M viser seg å være like fruktbar.

Referanser

1.    Brunelle N, Bertrand K, Landry M, Flores-Aranda J, Petenaude C, Brochu S. Recovery from substance use: Drug-dependent people's experiences with sources that motivate them to change. Drugs-education, prevention and policy. DOI: 10.3109/09687637.2015.1021665

2.    Lossius K. Håndbok i rusbehandling. Oslo: Gyldendal Akademisk; 2017.

3.    Rydén G, Wallroth P. Mentalisering. Oslo: Pax forlag; 2014.

4.    Skårderud F, Sommerfeldt B. Miljøterapiboken. Mentalisering som holdning og handling (MBT-M). Oslo: Gyldendal Akademisk; 2018.

5.    Stendal MB. Mentaliseringsbasert miljøterapi kan forebygge aggresjon og vold. Sykepleien. 2018;106(72152)(e-72152). Tilgjengelig fra: https://doi.org/10.4220/Sykepleiens.2018.72152 (nedlastet 04.06.2019).

6.    Karterud S. Emosjoner i mentaliseringsbasert terapi (MBT). Tidsskrift for Norsk psykologforening. 2013;50(8):759–64.

7.    Arefjord N, Karterud S, Lossius K. Mentalisering i rusklinikk. Tidsskrift for Norsk psykologforening. 2014;51(6):461–4.

8.    Hummelvoll JK. Helt – ikke stykkevis og delt: psykiatrisk sykepleie og psykisk helse. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2012.

9.    Recke L. Recoverybegrebet mellom mental sundhed og rus. Tidsskrift for psykisk helsearbeid. 2015;2:162–9.

10.    Lov 2. juli 1999 nr. 64 om helsepersonell (helsepersonelloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-64 (nedlastet 04.06.2019).

11.    Lov 2. juli 1999 nr. 63 om pasient- og brukerrettigheter (pasient- og brukerrettighetsloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-63 (nedlastet 04.06.2019).

12.    Helsedirektoratet. Behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet. Nasjonal faglig retningslinje for behandling og rehabilitering av rusmiddelproblemer og avhengighet. Oslo: Helsedirektoratet; 2016. Tilgjengelig fra: https://helsedirektoratet.no/retningslinjer/behandling-og-rehabilitering-av-rusmiddelproblemer-og-avhengighet (nedlastet 04.06.2019).

13.    Lov 24. juni 2011 nr. 30 om kommunale helse- og omsorgstjenester (helse- og omsorgstjenesteloven). Tilgjengelig fra: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2011-06-24-30 (nedlastet 04.06.2019).

14.    Rusreformen – pasientrettigheter og endringer i spesialisthelsetjenesteloven. Oslo: Helsedepartementet; 2004. Tilgjengelig fra: https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/i82004/id445634/ (nedlastet 04.06.2019).

15.    Fekjær HO. RUS. Bruk. Motiver. Skader. Behandling. Forebygging. Historikk. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag; 2016.

16.    Hauge R. Rus og rusmidler gjennom tidene. Oslo: Universitetsforlaget; 2009.

17.    Berg E. Likegyldighetens tvetydighet: overdosedødsfall etter rusmiddelbehandling. Nordic studies on Alcohol and Drugs. 2016;33(2):189–220.

18.    Madsen B. Mentalisering gir bedre samhandling. Sykepleien. 2014. DOI: 10.4220/sykepleiens.2014.0146 Tilgjengelig fra: https://sykepleien.no/forskning/2014/10/mentalisering-gir-bedre-samhandling (nedlastet 04.06.2019).

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.