fbpx – Den prekære sykepleiermangelen er et etisk problem Hopp til hovedinnhold

– Den prekære sykepleiermangelen er et etisk problem

Bildet viser Rådet for sykepleieetikk
TILTAK: Hele stillinger og delegering av praktiske oppgaver til andre yrkesgrupper er to tiltak som vil styrke sykepleiekompetansen i vårt langstrakte land, skriver Rådet for sykepleieetikk (bildet). Fra venstre: Berit Støre Brinchmann, Terje Årsvoll Olsen, Lise Gram Dokka, Håkon Johansen, Berit Liland, Kurt Johan Lyngved, Mildrid H. Søndbø (leder), May-Lis Nerhus Bakken og Elin Sagbakken. Foto: Norsk Sykepleierforbund

Mangelen på sykepleiere er en viktig årsak til at ikke alle mottar likeverdige, faglig forsvarlige og omsorgsfulle helsetjenester, mener Rådet for sykepleieetikk.

Sykepleiere har sitt daglige virke i helsetjenestene i hele vårt langstrakte land. Vi har en spredt bosetting, og mange har lang vei til sykehus. I værharde Finnmark er det 50 mil mellom sykehusene i Kirkenes og Hammerfest.

Vi har rett til likeverdige, faglig forsvarlige og omsorgsfulle tjenester uansett hvor i landet vi bor. Likevel er det i dag store ulikheter i tilgangen på helsetjenester. Dette er et nasjonalt problem.

Rådet for sykepleieetikk mener at dette er en varslet krise. Vi ønsker å synliggjøre noen av problemene forårsaket av mangelen på sykepleiere og å fremme tiltak som kan bidra til mer riktig bruk av den kompetansen sykepleiere har.

Likeverdige tjenester forutsetter sykepleiekompetanse

Mangelen på sykepleiere er en viktig årsak til at ikke alle mottar likeverdige, faglig forsvarlige og omsorgsfulle helsetjenester. Mange steder i landet er det ikke tilfredsstillende sykepleiekompetanse på sykehjem, i hjemmetjenester og på enkelte sykehus. Og pandemien vi nå opplever, synliggjør med all mulig tydelighet behovet for sykepleiernes kompetanse i alle deler av helsevesenet.

I dag mangler vi mer enn 6000 sykepleiere, og sykepleiermangelen i Norge har økt til tross for at Norsk Sykepleierforbund har varslet om denne utviklingen gjennom lang tid.

Sykepleiernes yrkesetiske retningslinjer sier at «sykepleieren har ansvar for en sykepleiepraksis som fremmer helse og forebygger sykdom [og som] ivaretar den enkelte pasients behov for helhetlig omsorg.»

Dette er utgangspunktet for all praksis, uansett hvor faget utøves. Vi vet at hverdagens travelhet i stor grad hindrer sykepleierne i nettopp dette. Opplevelsen av en sykepleiepraksis hvor det ikke blir lagt til rette for å utøve helhetlig omsorg, kan føre til utmattelse og at flere forlater arbeidet i kommunene eller spesialisthelsetjenesten.

Det må altså settes inn tiltak som får sykepleiere til å velge å bli i yrket. Vi vet at frafallet er altfor stort. Det er nødvendig å rette søkelyset mot forhold som lønn, arbeidstid, jobbtilfredshet og opplevelsen av å kunne yte faglig forsvarlig sykepleie.

Stor merverdi av 100-prosentstillinger

Er samfunnet tjent med økonomiske rammer i helsevesenet som ikke tillater 100-prosentstillinger for sykepleiere og helsefagarbeidere? 

En høy andel deltidsstillinger fører til stor arbeidsbelastning og pulverisering av ansvar. Den utstrakte bruken av deltid i alle deler av helsetjenesten bidrar til den akutte sykepleiermangelen vi nå opplever.

Det har gjennom årene blitt inngått flere avtaler mellom Spekter, KS og Norsk Sykepleierforbund om strategier for å øke antallet 100-prosentstillinger. Likevel er resultatet så langt nedslående.

Det er på høy tid med nytt tankegods som treffer behovet. Forutsetningen for å lykkes med heltid er at alle må få tilbud om 100-prosentstillinger i avdelingen hvor de har sitt daglige arbeid og sin kompetanse.

Deltidsstillinger fører til stor arbeidsbelastning og pulverisering av ansvar.

Vi tror at deltidskulturen vil endres over tid når både arbeidsgivere og arbeidstakere opplever fordelene med 100-prosentstillinger og en større kontinuitet og sikkerhet i møte med pasientene. 100-prosentstillinger vil styrke rekrutteringen til sykepleieryrket og heve kompetansen og kvaliteten. I det lange løp vil det også bli rimeligere for arbeidsgiverne.

Kompetente medarbeidere og færre vikarer gir tryggere arbeidsmiljøer og mer tilfredse pasienter og pårørende. Vår erfaring er at kontinuitet og forutsigbarhet i personalgruppen bidrar til mer effektivitet, meningsfulle vakter og stolthet over yrket vårt.

Mange sykepleiere reduserer sine stillinger eller forlater arbeidsplassen sin fordi arbeidsbelastningen er altfor stor. Vi vet at gjennomsnittsalderen for sykepleiernes avslutning i arbeidslivet er 57 år, fordi mange blir uførepensjonert før de fyller 65. 

Dette er ikke Helse-Norge tjent med. Det må legges til rette for at alle skal kunne ha arbeidsdager som står i forhold til kapasitet og opplevelse av mestring, og en god ivaretakelse av pasientene.

Oppgaver for andre enn sykepleiere

I dag må sykepleiere utføre mange oppgaver som ikke krever sykepleiekompetanse, som for eksempel portørtjeneste, renhold og tilberedelse av måltider. Det er på høy tid å endre organiseringen til det beste for både brukere, pasienter og sykepleiere.

Det etiske aspektet er sammensatt, da sykepleiere skal ha tid til å ivareta den enkelte pasientens behov for helhetlig omsorg. Vi vet at det er mange sykepleiere som føler avmakt og et moralsk stress i arbeidshverdagen.

Portørtjenesten er viktig for flyten, hele døgnet. Det bør forventes at det ansettes tilstrekkelig med medarbeidere for å ta hånd om de oppdragene portørene får. Det blir feil å lene seg på dem som arbeider pasientnært. Spesielt om kvelden og natten er det sårbart å forlate sin avdeling, da det er færre som kan ta hånd om pasientene.

Mange sykepleiere føler avmakt og et moralsk stress i arbeidshverdagen.

Renhold er et fag som skal utføres forskriftsmessig, og dette er renholdernes domene. Et forbilde kan være hoteller, hvor organiseringen virker helt suveren. De ansatte som har ansvaret for renhold og oppredde senger, har et totalansvar. Det skal skinne når gjestene kommer!

I sykehus og i kommunehelsetjenesten er denne yrkesgruppen pålagt mange begrensninger – for eksempel er det forutbestemt hva som skal utføres daglig, ukentlig og sjeldnere. Dette gjøres for å tilfredsstille marginale budsjetter.

Ved synlig blod, oppkast, urin eller avføring blir en sykepleier eller helsefagarbeider bedt om først å gjøre rent før renholderen kan fortsette. Det er kanskje tid for en endring, hvor renholderne blir en del av avdelingens arbeidsmiljø og ikke organiseres for seg selv. Det skal skinne – noe som også er smitteforebyggende og skaper trivsel.

Det er mange viktige oppdrag i løpet av dagen, og ikke minst bør også måltider være innbydende og godt planlagt. Men det tar mye tid og kan derfor løftes til medarbeidere som har mulighet til å gjøre dette samvittighetsfullt og gjennomført.

Tiltak som monner

Vi mener at den prekære sykepleiermangelen også er et etisk problem som truer pasientens eller brukerens rett til å motta faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp.

Vanskelige etiske dilemmaer, valg og prioriteringer fører til moralsk stress. Det må være harmoni mellom oppgaver og ressurser, da det er det viktigste insitamentet for at sykepleierne skal bli ved sitt fag.

Vi har pekt på noen forhold som kan iverksettes umiddelbart:

  • Det må tilbys 100-prosentstillinger der hvor sykepleiere og helsefagarbeidere har sin kompetanse, og det må utlyses deltidsstillinger bare for studenter.
  • Praktiske oppgaver som stjeler tid fra pasientrettet arbeid, må delegeres til andre medarbeidere.

Rådet for sykepleieetikk mener at sykepleiekompetansen må styrkes i hele vårt langstrakte land. Trygge og ansvarsbevisste sykepleiere som trives med utøvelsen av sitt fag, er en helt grunnleggende forutsetning for at alle skal kunne motta den helsehjelpen de trenger og har krav på. Dette er en forutsetning for god pasientsikkerhet.

– Den kommunale fattigdommen truer sykepleiefaget

FLERE OG FLERE OPPGAVER: Men ressurser følger ikke med, påpeker Silje Naustvik i dette innlegget. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Fortvilelsen blant sykepleiere er massiv, skriver NSFs nestleder Silje Naustvik.

Rett før koronakrisen slo til for fullt, var forbundsledelsen på et medlemsmøte med sykepleiere fra både kommune, sykehus og akademia. Jeg noterte masse gode tanker og bekymringer.

Blant notatene mine står en prioritert liste over ting vi skal følge opp. Og helt på topp av den lista står det: «Den kommunale fattigdommen truer sykepleiefaget».

Tygg litt på den.

Truer tjenesten, etikken og faget

Fortvilelsen blant sykepleieren over det de omtalte som «kommunal fattigdom» var massiv. De beskrev en helse- og omsorgstjeneste så skåret ned til beinet at det truet kvaliteten på tjenesten, etikken og sykepleiefaget. Over det ganske land forteller sykepleiere om kommunale helse- og omsorgstjenester som får flere og flere oppgaver, men uten at det følger med ressurser.

Også kommunenes egne interesseorganisasjon, KS, deler bekymringen over stramme kommunebudsjetter. I deres egne budsjettundersøkelse fra 2019, kan vi lese at økonomien er krevende, og at det vil bli behov for innstramminger. En litt finere måte å si at vi må enten kutte tjenester eller løpe fortere.

Dyrt å være fattig

Noen mener vi blir mer effektive og innovative av stramme budsjetter. Noen mener sågar at budsjettene ikke er stramme i det hele tatt. Vi jobber rett og slett for tregt – og gammeldags.

De som mener det, kan neppe ha vært med en sykepleier på vakt i den kommunale helse- og omsorgstjenesten.

Sannheten er at kommunal fattigdom rett og slett svekker våre muligheter til å gi god sykepleie!

Jeg slites mellom å ønske å fremsnakke kommunen som spennende arbeidsplass for sykepleiere (for det er jo det!), og mellom å fortelle historien om en underfinansiert og underbemannet sektor.

Jeg ønsker ikke å skremme folk vekk fra en spennende, utfordrende og viktig tjeneste. Men debatten MÅ løftes. Derfor har jeg kommet til at jeg må prøve på begge deler.

Fordi det er veldig dyrt å være fattig.

Så kom korona

Fattigdom, også kommunal fattigdom, gir få valgmuligheter. Det tvinger deg til å velge billige løsninger som får hjulene til å gå rundt på kort sikt. I stedet for de gode løsningene, som ville vært lønnsomme på lang sikt.

Jeg har flere ganger skrevet om samhandlingsreform (Helsetjenestene er ikke så sømløse som samhandlingsreformen la opp til) og sykepleiemangel (Sykepleiermangel: En lenge varslet krise).

Alt som står i de innleggene, gjelder fortsatt.

Det er fortsatt sykepleiemangel (faktisk er den større), og fortsatt er ikke det sentrale premisset i samhandlingsreformen innfridd. Nemlig at veksten i de kommunale helse- og omsorgstjenestene skulle være høyere enn i spesialisthelsetjenesten, og at en større del av helsetjenestene skulle ytes i kommunene, forutsatt at kvaliteten var like god eller bedre.

Kommunene har over år haltet etter, og forsøkt så godt det lar seg gjøre å bøte på manglende rammebetingelser gjennom løsninger som ikke er bærekraftige. Det er på mange måter blitt kronisk.

Så kom korona.

Ansvaret har politikerne

Sykehusene avlyste det som kunne avlyses. En kvart million pasienter har fått sykehusavtalene sine satt på vent den siste tiden. Men ingenting settes på vent i kommunen.

I tillegg til å gjøre alle de oppgavene som allerede skal løses i sykehjem og hjemmesykepleie, på legevakter og kommunale øyeblikkelig hjelp-avdelinger, – skal kommunen håndtere alle som ikke får sin planlagte behandling og oppfølging på sykehus. Flere skal dø hjemme, få øyeblikkelig og døgnkontinuerlig hjelp i kommunen, og færre kritisk syke skal flyttes til sykehus. Alt dette innenfor allerede veldige stamme økonomiske rammer.

Ansvaret for en underfinansiert kommunal helse- og omsorgstjeneste ligger hos regjering og storting. Nå deles det ut krisepakker i milliardklassen ukentlig. Da er det viktig å huske at verdiskapningen skjer ikke i privat sektor alene. Uten gode offentlige tjenester, som de kommunale helse- og omsorgstjenestene, vil også rammevilkårene for de private bli forverret.

Det er også betydelig verdi(skapning) i god sykepleie!

Nå er det på tide at de kommunale helse og omsorgstjenestene rustes opp, både i form av penger, kompetanse og kompetansestøtte. For å håndtere konsekvensene av pandemien, men også for å sikre en velferdsstat for alle også i fremtiden!