– Vet samfunnet å verdsette innsatsen?

I VG 6. september beskriver sykepleier Renee Rokstad ved Oslo universitetssykehus (OUS) en alarmerende utvikling. Hun mener arbeidsforholdene for sykepleiere er forverret de siste årene. Situasjonen er så ille at det rett og slett kan gå utover pasientsikkerheten. Hun er langt ifra den første som sier ifra. Men hva skjer?

Må ikke underslå kompetansen

Det er en kjensgjerning at tidspress og manglende ressurser kan gå utover fagligheten. Resultatet blir – ikke sjelden – utbrente helsearbeidere. Derfra kan veien være kort til sykemelding. En yrkesrolle kan være sammensatt. Ikke minst gjelder det for helserelaterte yrker.

Du skal yte, takle stort tidspress, holde deg faglig oppdatert, forholde deg til ofte nye arbeidsoppgaver og samtidig ivareta den menneskelige siden overfor pasientene. Mennesker trenger andre mennesker. Nettopp innen helsevesenet skal vi ikke underslå den kompetansen det er å se, støtte og forstå dem man jobber med.

Styres av stramme budsjetter

Byråkratene som forvalter stor makt og innflytelse i helseforetakene, sitter langt fra helsearbeidere som kjenner virkeligheten nært på kroppen. Sykepleiere som daglig ser, og kjenner, konsekvensene av for lav bemanning. De som kjenner den dårlige samvittigheten når det er for lite av det meste.

Dette skyldes at politikken som føres i hovedsak styres av stramme budsjett. Det resulterer i en «skrivebords-politikk» hvor det ofte kreves at den enkelte helsearbeider må yte mer. Man risikerer at kompetente fagfolk ramler ut av arbeidslivet. Eller velger seg bort fra yrket. 

Regnestykket går ikke opp

Siden 1980-tallet har det vært en systematisk nedskjæring på antallet sengeplasser ved sykehusene. Det sier seg selv at en slik politikk gjør oss mer sårbare ved eksempelvis en pandemi. Samtidig som det i arbeidshverdagen til sykepleierne skapes stort trykk på avdelingene. Det kan være små marginer å gå på i utgangspunktet.

Jeg tror det er et regnestykke mange føler ikke alltid går opp. Og en evig spiral hvor dårlig samvittighet gnager overfor dem man skal hjelpe. Det kan være krevende å være hjelper. Pasienter og deres pårørende har en grunnleggende forventning om hjelp. Uansett sykdomsbilde. Det forventes gjerne at sykepleieren har en kur for å lindre eller helbrede. I beste fall går det slik. I verste fall ikke.

Avhengig av tilstrekkelig med sykepleiere

Det er stor mangel på sykepleiere. Ikke minst dem med spesialkompetanse. Og vi går en dyster fremtid i møte om det ikke nå utvises større politisk vilje og handlekraft. I verste fall vil det mangle 25 000 årsverk i 2030, ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB).

Men det finnes grep. Noe som kan innebære å gjøre yrket mer attraktivt. Faktorer som lønn, diverse tillegg, arbeidsvilkår, tilstrekkelig bemanning, stillingsprosent og gode muligheter for etterutdanning kan være avgjørende i så måte.

Den enkelte helsearbeider må føle seg verdsatt. Innen psykiatrien har det vært en betenkelig utvikling hvor fagpersonell erstattes med mye ekstravakter uten noen helsefaglig utdanning eller bakgrunn. Det er grunn til å spørre: Er det slik et moderne helsevesen skal drives?

Samtidig ble pandemien som rammet landet en alvorlig vekker. Samfunnet er helt avhengig av tilstrekkelig med sykepleiere. Helsebyråkratene ser det nok nå. Men hva når virusutbruddet dør hen? Vil da debatten om Helse-Norge lide samme skjebne?