fbpx – Vi må bekjempe høl-i-huet-oppgavene Hopp til hovedinnhold

– Vi må bekjempe høl-i-huet-oppgavene

TID FOR TILLIT: Vi må kvitte oss med oppfatningen om at det er nødvendig å kunne etterkontrollere alt. Noe må selvsagt kunne kontrolleres, men langt ifra alt, skriver innleggsforfatterne. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

Nordmenn slår seg gjerne på brystet og sier at tillit er et av våre fremste kjennetegn. Likevel er vi i ferd med å få et arbeidsliv med voldsom detaljstyring og dokumentasjonskrav ned til hvert minste nivå. Sånn kan vi faktisk ikke ha det, skriver Størkersen, Fyhn og Merakerås.

Begrepet bullshitjobber – unyttige, oppkonstruerte, men ofte ganske godt betalte jobber – ble introdusert av David Graeber i boka med samme navn. Som samfunnsforskere kan vi ikke stille oss bak begrepet bullshitjobb, men vi observerer og bekrefte at de fleste arbeidstakere opplever et økende tilfang av bullshit-oppgaver, altså oppgaver som ikke bringer noen verdi til kjernevirksomheten.

Hvorfor så mye bullshit?

Hvorfor blir det mer bullshit? Eller på norsk: Hvorfor må vi gjøre så mange høl-i-huet-oppgaver? Virksomheter styres i stadig større grad fra toppen og fra avstand av ledere og forvaltning uten samme fagkompetanse som sine ansatte. For at de skal kunne ha kontroll, eller en følelse av kontroll, må fagpersonen som gjør jobben dokumentere at oppgavene er utført slik at den kan vurderes av folk som ikke har peiling på faget.

Hensikten med å hente inn rapportering er å kunne vise at bedriften, bransjen, eller sektoren har kontroll. Men har vi kontroll hvis vi steller oss slik at bullshitoppgavene spiser opp arbeidstida til folk? Forskerforbundets – leder Guro Elisabeth Lind – hevet røsten 08.06.20 og fastslo at «Det beste for forskning og undervisning vil være å erstatte rapportering og kontroll med tillitsbasert styring og større faglig handlingsrom.»

Det overpresteres på kontrollsiden

I mangel på kunnskap og trygghet knyttet til hva vi egentlig har et reelt behov for å dokumentere, tar vi gjerne i litt ekstra når et nytt kontrollsystem skal lages. Når det først er implementert, beholder vi det fordi det koster for mye å endre det. I enkelte bransjer er det billig å kjøpe et nytt prefabrikkert system som garanterer å ha nok krav til å dekke ryggen til ledelsen i alle bedrifter.

Arbeidstakerne havner i det vi kaller «nedtrekksmenymaktens» eller avkryssingens vold.

Dagens arbeidsliv overpresterer på kontrollsiden. Det går på bekostning av egentlige kjerneoppgaver. Og med digitaliseringen blir problemet verre: Arbeidstakerne havner i det vi kaller «nedtrekksmenymaktens» eller avkryssingens vold. De kommer ikke videre i menyen før de har fylt ut alt, selv om de vet at opplysningene ikke er relevante for en godt utført jobb.

Dokumentasjon slår intensjon

«Endringen har vært snikende. Vi har nesten ikke rukket å reflektere over hvorfor vi enda en gang sa ja til å fylle ut nok et kontrollskjema. Og mens vi fyller ut skjema etter skjema, blir det blir stadig mindre tid til å snakke med pasienten», skriver psykolog Kari Lossius i en kronikk på nrk.no.

Vi hører samme frustrasjon fra en rekke sektorer. Lærere skal være gode fagpersoner og omsorgspersoner, og det innebærer å se elevene. For at vi skal stole på at de ser elevene, må de dokumentere et visst antall elevsamtaler som tar av tida de har til å følge opp elever som trenger det. Dokumentasjonen slår altså intensjonen.

Fagfolk får ikke gjort jobben sin

Vi jobber med sikkerhetsforskning og ser det samme der. I mange praktiske yrker skaper kravet om at sikkerhetsarbeidet skal kunne etterkontrolleres et behov for kompliserte og detaljerte prosedyrer som i verste fall motarbeider selve sikkerhetsarbeidet. Langs kysten har skipsførerne nå hendene fulle med å fylle dokumentasjonskrav fra myndigheter og arbeidsgivere samtidig som de skal navigere. Det ser ut til å bidra til grunnstøtinger og liknende ulykker.

Fagfolk ikke får gjort jobben sin skikkelig fordi de er opptatt med å dokumentere at de gjør jobben formelt riktig.

Tendensen er at fagfolk ikke får gjort jobben sin skikkelig fordi de er opptatt med å dokumentere at de gjør jobben formelt riktig. Det er lett å gå på grunn hvis vi lar dokumentasjonskravene overta styringa, spesielt når regler og systemet er mer tilpasset behovene til kontrollørene enn til fagfolkene. Og hvor ble det av tilliten i denne situasjonen? Tilliten til at folk gjør jobben sin?

Noe som er lett, gjøres vanskelig

Bullshitoppgavene dukker gjerne opp sammen med systemer som skal gjøre alt automatisk, lettvint og selvbetjent. Bestille rundstykker til et møte? Ved et ikke navngitt universitet må du logge deg inn i et bestillingssystem, legge inn en bestilling via en møysommelig nedtrekksmeny og klikke «send» slik at denne går til controlleren som skal godkjenne bestillinger (her er mistilliten bygget inn i systemet) før bestillingen endelig havner hos noen som har med cateringdriften å gjøre.

Altfor ofte sørger systemfeil eller vanskelige brukergrensesnitt for at systemet som skal gjøre ting mer lettvint ender opp med å gjøre det mye vanskeligere. Det spiser opp tida vår, og det oppleves som bullshit når vi sendes frem og tilbake mellom nedtrekksmenyer der vi egentlig bare skulle ha noen rundstykker.

Tillit erstattes av kontroll

De smarte systemene er bygd på en drøm om at jobben skal kunne styres uten mennesker, men teknologien får det ikke til, ennå. Det blir dobbeltarbeid når vi både må tilfredsstille systemet og gjøre kjerneoppgavene. Systemene er også bygget på en absolutt mistillit. Hvorfor må detaljene i jobben kunne kontrolleres av ikke-fagpersoner? Hvorfor må controlleren godkjenne bestilling av 20 rundstykker? Et misforstått kontrollbehov blir selvbekreftende fordi det er skrevet inn i store systemer.

«Når tillit erstattes av kontroll, øker faren for at ansatte blir mer opptatt av å ikke gjøre feil. Fokus kan endre seg fra hva som er klinisk nyttig til hva som er riktige prosedyrekodinger. Tiden som skulle gått til pasientbehandling blir brukt til å sjekke og sikre at koder blir satt på riktig plass til riktig tid», skriver Lossius. 

Det virker som det er viktigere at helsearbeideren har ryggen fri enn at pasienten har frie luftveier.

Lossius hevder at det virker som det er viktigere at helsearbeideren har ryggen fri enn at pasienten har frie luftveier.

I organisasjonsfaget snakker man om audit loop: Der vi egentlig mente å innføre kontroll (audit) av kjernearbeidet for å kontrollere at det blir gjort skikkelig, forandrer kontrollene istedenfor arbeidet ved å legge til flest mulig oppgaver som kan etterkontrolleres.

Tilliten må gjenreises

Utallige studier viser at du jobber bedre jo mer tillit du blir vist. Systemene med rigide dokumentasjonskrav er laget for at vi – eller noen – skal slippe å forholde seg til tillit som en faktor i arbeidslivet. Det er en skummel utvikling. Tillit forvitrer hvis vi over tid arbeider i et system uten tillit. Tillit må oppleves og brukes for å eksistere. Derfor må tilliten gjenreises som en bærende kraft i arbeidslivet.

Vi må kvitte oss med oppfatningen om at det er nødvendig å kunne etterkontrollere alt. Noe må selvsagt kunne kontrolleres, men langt, langt ifra alt. Kanskje er det på tide å innse at hver stilling er som ei trakt du heller sand i. Noen sandkorn er kjerneoppgaver. Som pasientbehandling, undervisning, brygging og navigering. Andre er dokumentasjon av at du gjør dette.

Etterlyser en tillitsrevolusjon

De fleste jobbene er fylt til randen med kjerneoppgaver, men opplever å få tilført stadig flere dokumentasjonsoppgaver. Putter vi for mye i trakta på én gang, stopper den seg til. Det er få yrker som i sin helhet driver med bullshit. Men vi står i fare for å rigge oss med så mange høl-i-huet-oppgaver at trakta stoppes til. Det trengs ei skikkelig utristing. Et nytt syn på saken.

Tillitsreformer har, som andre reformer, en tendens til å ende opp med sitt eget sett med krav til dokumentasjon og etterprøvbarhet. Det er derfor vi heller etterlyser revolusjon. En tillitsrevolusjon.

Les også:

Mener sykepleierne oversvømmes av ansvar

FOR MYE: Ole Jacob Thomassen mener at de organisatoriske rammene på et sykehus er en av hovedårsakene til at det blir et stort ansvar og mange oppgaver på den enkelte sykepleier. Foto: Mostphotos / Doug Olson

For å «overleve» i dagens organisering kan det hjelpe sykepleierne å betrakte yrket sitt som et håndverk heller enn omsorg, mener Ole Jacob Thomassen.

Den nye måten å organisere sykehus på har hatt betydning for sykepleiernes forhold til yrket, mener førsteamanuensis Ole Jacob Thomassen.

Med New Public Management, en modell hentet fra det private næringslivet, har organiseringen blitt fokusert på mer effektiv behandling for pengene.

– Ledelsen vil si at problemet er at sykepleiernes oppfatning av sitt yrke, og omsorgsutførelsen som gjaldt for 30 år siden, ikke passer inn i dagens struktur. Mens sykepleierne vil si at de ikke vil tilpasse seg en måte å gjøre omsorgsarbeid som skal passe inn i dagens organisatoriske rammer, sier Thomassen, som jobber ved Institutt for økonomi, historie og samfunnsvitenskap ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han har blant annet forsket på sykepleiernes arbeidsforhold, og skrev sin doktorgradsavhandling om integritet i arbeidslivet.

– Et av trekkene ved de organisatoriske rammene er at sykepleiere skal gjøre arbeidet ut ifra en mer avgrenset forståelse av hva sykepleie er, og ut fra mer spissede instrukser. Samtidig er det økt vekt på grundig rapportering for å sikre informasjon til det neste leddet som skal overta behandlingen av pasienten.

En sykehusavdeling kan få ansvar for å oppnå økonomiske mål, men den er ikke med på å definere hvilke måltall som skal gjelde.

Ole Jacob Thomassen, førsteamanuensis

En ansvarsoversvømmelse

Sykepleierne opplever i dagens organisering av helsevesenet det Thomassen kaller en ansvarsoversvømmelse. Dette innebærer at hver enkelt sykepleier får ansvaret for å påta seg stadig flere oppgaver. Både oppgaver som de ikke anser som sine egne, og oppgaver de mener er nødvendige å utføre, men som i dag ikke ligger innenfor rammen av det de skal gjøre i sykehuset.

Et trekk ved hvordan New Public Management generelt fungerer i offentlig sektor, er at ansvaret for å få jobben gjort delegeres nedover, mens arbeidstakerne påvirkningskraft over større rammebetingelser reduseres, påpeker Thomassen.

– Det betyr at en sykehusavdeling kan få ansvaret for å oppnå økonomiske mål, men at den ikke er med på å definere hvilke måltall som skal gjelde. Dermed ender ansvaret for å innfri krav ofte opp på den enkelte sykepleieren på avdelingen.

Les også: – Det er tøffere i dag enn på 50-tallet

Mange sykepleiere retter krav innover 

Sykepleieryrket er ifølge Thomassen preget av sterke moralske begrunnelser og har blant annet røtter i kristen barmhjertighetstradisjon. I tillegg spiller kjønn sterkt inn på ansvarsoversvømmelsen til sykepleiere.

– Fra et sosiologisk perspektiv kan man si at kvinner læres til ta et stort individuelt omsorgsansvar. Det er selvsagt ikke fordi kvinner er født slik, men på grunn av sterkt etablerte kjønnsroller som gir kvinner en selvforståelse knyttet til å være omsorgsgivere. Og at de skal strekke seg langt for dette, sier han.

Thomassen mener at dette kan forsterke ansvarsoversvømmelsen for mange sykepleiere:

– Kanskje vil sykepleiere, hvor majoriteten er kvinner, oftere rette kravene til å gjøre god pleie innover mot seg selv, fremfor utover og oppover, det vil si mot organisering og ledelse. Dette kan påvirke hvordan de jobber i pasientsituasjoner, mener han.

– Min forskning viser at sykepleiere med høy sannsynlighet velger å gjøre det de mener er riktig ut fra sin sykepleiefaglige integritet, og ofte presse seg selv hardt for å få gjort dette.

Mange sykepleiere opplever at ansvarsoversvømmelsen går utover den faglige integriteten.

– De opplever at de likevel ikke får gjort den jobben som de føler at de burde få gjort. Det oppleves alvorlig for mange. For sykepleiere, og annet helsepersonell, handler arbeid om mer enn bare å gå på jobb og få lønn.

Følelsen av utilstrekkelighet og å gå på akkord med arbeidet sitt og seg selv setter seg i kroppen, mener Thomassen.

– Det er en sterk sammenheng mellom psykisk belastning og kroppslig belastning. Spenning i hodet blir spenning i kroppen.

– En stille lidelse i arbeidslivet

Manglende muligheter for å ivareta integritet kan være en vesentlig bakenforliggende årsak til sykefravær.

– Jeg kaller det en stille lidelse i arbeidslivet. Integritet i arbeidsliv handler om betydningen av å ivareta det jeg kaller et profesjonelt yrkesansvar som rommer det å opprettholde nødvendige faglige standarder, sier han.

– For sykepleiere handler det i stor grad om å se og erfare at arbeidsplassen faktisk bidrar konstruktivt til pasienters bedring.

Han viser til at det høyeste sykefraværet er i helsesektoren.

– Mye av dette skyldes et sprik mellom det man ønsker å oppnå og det man faktisk oppnår i jobben, og hvordan dette kan belaste arbeidstakere.

For å gjøre noe med dette mener Thomassen at man må se det som et organisatorisk problem som må løses på riktig nivå. Han mener det ikke skal løses med individuelle løsningsstrategier, som han forteller at i utstrakt grad brukes for å håndtere problemer på arbeidsplasser.

– Dette gjøres for eksempel gjennom kurs i mindfulness. Det anser jeg får å være en taktikk for å gjøre mennesker mindre sårbare for omgivelsene og finne ro i seg selv. Problemet er at dette bidrar til mer ansvarsoversvømmelse da arbeidstaker i tillegg gjøres ansvarlig for å løse de utfordringene som organiseringen er med på å skape, sier han.

Les også om Sykepleiens ferske undersøkelse, der 6 av 10 sykepleiere sier at de daglig bruker tid på oppgaver andre burde utføre

En håndverksrasjonalitet

For at sykepleiere selv skal kunne bidra til å adressere problemet som et organisatorisk problem, mener han at det kan være viktig for sykepleiere å øve seg i å tenke på yrket som drevet av det han kaller for en håndverksrasjonalitet, og ikke bare en omsorgsrasjonalitet.

– Ved håndverksrasjonalitet kan sykepleiere se på jobben sin drevet av et sett av håndverksferdigheter, fremfor en jobb motivert av moralske prinsipper. Det betyr at utførelse av «godt arbeid» kanskje kan assosieres mer med å utføre yrkeshandlinger som rent praktisk bedrer pasientens helse. Eksempelvis er det viktig å være «tett på pasientene» for å få kunnskap om pasientens helse, og ikke bare for å utføre omsorg.

Ideen om håndverksrasjonalitet er ikke å snakke ned det moralske rundt omsorgen i yrket.

– Omsorgen er en viktig del av sykepleieprofesjonen. Ved også å tenke på sykepleie som håndverksrasjonalitet, kan man tydeligere adressere ansvarsoversvømmelsen som et organisatorisk problem.

En viktig side ved å bruke håndverkerrasjonalitet er å få frem at når sykepleiere opplever at de ikke får gjort jobben godt nok, er det ikke fordi de ikke er moralske nok, men at de mangler de organisatoriske rammene til å utføre sitt håndverk.

– Da tvinger man frem diskusjoner knyttet til hvordan man organiserer arbeidet på gode håndverksmessige måter. Som, for sykepleieres del, vil handle om de strukturelle forutsetningene for pasientenes bedring, sier Thomassen. 

Thomassen stiller i debattmøte om «Hva er (egentlig) sykepleie» i Kulturhuset i Oslo 11. mars, sammen med blant andre NSF-leder Eli Gunhild By og Nina Olsvold ved VID. Les mer om arrangementet her (ekstern lenke).