– Vi brettet opp ermene og feiret at høsten var på vei

Plutselig ble alt stengt, og pasienter ble avskåret fra sine nære og kjære. Det oppsto en slags lammende frykt hos alle … Hva er dette? Og hvor vondt kommer det til å bli? I den alle første akuttfasen var det stor forståelse for ord som isolering, omflytting, stengte avdelinger, låste dører og kaos. Og dugnadsånden var formidabel.

Åse helsehus skulle klargjøres til å stå stand by for et potensielt storinnrykk av dårlige pasienter som trengte en helt annen form for pleie enn hva man vanligvis gjerne ser i sykehjem, enten man snakker om smitte eller ei.

Men så har uker og måneder gått. Pandemien herjer der ute, men det er stille her inne. Veldig stille faktisk. Heldigvis har vi, så langt, vært skånet for et utbrudd. Det vil derimot ikke si det samme som at det ikke påvirker oss. For det gjør det! Pandemien har brakt med seg en knusende stillhet. En slags «vi sitter på vent»-stillhet.

Følelsen av å være avskåret

Jeg ser at tiden med covid-19 påvirker pasientene. Det påvirker pårørende, og det påvirker oss som jobber her. Både på min avdeling og generelt på huset føler vi på et stort savn. Og jeg vil tro det gjelder for alle helseinstitusjoner over det ganske land.

Den følelsen man har av å være avskåret. Avskåret fra verden og fra hverandre.

Vi har gått fra å være et aktivt hus – med åpne dører og mennesker fykende inn og ut nærmest døgnet rundt – til å være omgitt av en stillhet. All kontakt dreier seg om telefoner, FaceTime via velferdsteknologi i form av comp-bruk, og det jeg vil hevde er noen fåtalls korte minutter på tilvist besøkssted …. uten fysisk kontakt.

Det er klart dette tærer. På alle parter. Man savner hverandre, man savner kontakt og særlig den fysiske kontakten. Det å se at man får et spontant smil i retur fordi ektemannen din stryker deg ømt over kinnet, eller at ei barnehånd sniker seg inn i bestefars neve …

Nye roller å fylle

Å jobbe som sykepleier i denne perioden, har endret meg. Det har endret meg som medmenneske, som sykepleier og som observatør. Vi fyller stadig flere roller på jobb nå om dagen. Noen roller er enklere å fylle enn andre, mens andre roller i utgangspunktet tilhører de nærmeste. De kjæreste vi har. De pårørende.

Etter å ha tenkt lenge og vel og konferert med pasientene og legene på huset, fridde jeg og kokken til næringslivet. Alle trengte litt liv og røre igjen. Pasientene trengte påfyll på livsminnekontoen. Så da fikk vi heller feire at høsten var på vei. Altså en real høstfest. Og dere – næringslivet i Ålesund, eller faktisk i hele fylket – bidro til det. Det ble fest for alle sammen – 36 stykker. 

Fest på tre avdelinger

Vi holdt tre identiske fester på tre avdelinger samtidig. På denne måten klarte vi å overholde smittevernsregler samtidig som det ble skikkelig glad stemning. Trubadurene ble sluset inn på hver sin avdeling via forskjellig innganger på huset, og de satt i god avstand til pasientene. Vi ommøblerte avdelingene og fikk laget et langbord som var stort nok til at pasientene hadde korrekt avstand til hverandre.

Og til dere som er pårørende … jeg vet det er sårt. Vanligvis hadde dere vært her og deltatt. Og tro meg, jeg har forsøkt å finne en løsning. Jeg fikk det bare ikke til, men prøv å finne trøst i å se bildene og filmene på Facebook-siden vår.

Vi er ikke ferdig med å planlegge. Neimen om vi er. I mellomtiden skal jeg og de andre jeg jobber sammen med fortsette å fylle så mange roller vi kan. Det kan jeg i hvert fall love.