Intensivsykepleier­mangelen: – Hvorfor ble ingenting gjort?

«Intensivkapasitet». Før pandemiens inntog, for over ett år siden, var dette et fremmedord for mannen i gata. I dag er intensivpasienter og pårørende fullt klar over at intensivkapasitet er avgjørende for liv eller død.

Intensivkapasitet ble årets populærord 12. mars 2020. Fra å ha arbeidet bak lukkede dører ble intensivsykepleiere satt i medienes søkelys over natta. Det ble spådd at store deler av befolkningen ville trenge vår kompetanse – og det snart.

Pasientene kom i stort antall

Bak de stengte dørene inn til intensivavdelingene kjemper en ny pasientgruppe sitt livs kamp. Og ved deres side bruker intensivteamet all sin energi for å kunne gi den beste behandlingen mot et ukjent virus.

Intensivkapasitet og beredskap innebærer å være forberedt på uønskede hendelser, i ulik skala. Vi skal alltid være forberedt på å ta imot neste pasient, også under en pandemi. Kapasiteten utfordres stadig, og rapporter har vist at mange sykehus i flere år har hatt et pasientbelegg over 90 prosent. Kapasitet og beredskap var altså utfordret allerede før pandemien.

Intensivkapasiteten har lenge vært truet. Det har vært en trussel myndighetene har vært klar over og har blitt oppfordret til å forbedre. Nå står vi i alvoret – større og vondere enn vi kunne ha forestilt oss. Hvorfor ble ingenting gjort når denne utfordringen var varslet om i flere år?

Hvorfor var man ikke forberedt?

En rapport fra Statens helsetilsyn fra 1999 sier følgende: «Fokus bør i første omgang rettes mot mangelen på sykepleiere. Grunnbemanning av kompetente og erfarne sykepleiere må styrkes. Det må iverksettes nye tiltak for å rekruttere og beholde sykepleiere.» Man skulle da tro vi var forberedt på svineinfluensaen i 2009.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskaps (DSB) rapport om erfaringer fra svineinfluensaen (2010) sier i sin konklusjon at «intensivkapasiteten på sykehusene er begrenset, og selv om det vil være mulig å øke den gjennom bruk av alternative metoder og ved å utnytte kapasiteten i regionhelseforetakene maksimalt, er det lite sannsynlig at man vil kunne gi fullgod behandling til alle dem som vil ha behov for det.»

Det var også tydelighet i anbefalingen om at det var svært viktig å styrke pandemiberedskapen ytterligere. I det ligger det en forventning om forbedring av intensivkapasiteten.

Vi har kjent til problemet lenge

I 2009 hadde vi 290 intensivplasser i Norge. 13. mars 2020 hadde vi 250 intensivsenger. Regn det ut selv.

Samtlige rapporter viser til intensivsykepleiermangel. Da er det interessant at det ikke finnes et register som sier hvor mange intensivsykepleiere vi faktisk har i Norge, og det er heller ikke lagt nasjonal føring for grunnbemanning i norske intensivavdelinger. Det vi imidlertid vet, er at mange intensivsykepleiere slutter i jobben før endt karriere.

Med en presset økonomi og et utdatert finansieringssystem klarer ikke sykehusene å bemanne opp til det bemanningsnivået som fagfeltet anser som faglig forsvarlig. Utenlandske vikarer og arbeidsvillige intensivsykepleiere har dekket opp hull i turnus og bidratt til at hjulene har gått rundt i intensivavdelingene. Det gikk så vidt. Dette var utgangspunktet 12. mars 2020. Så ble vikarene borte. Intensivsykepleierne jobbet overtid og doble vakter og ble slitne. Mange ble utsatt for smitte og satt i karantene.

Vi mister intensivsykepleiere

Helseminister Bent Høie har tatt grep for å styrke intensivkapasiteten på kort sikt ved å bestille et opplæringsprogram for sykepleiere som skal kunne bistå intensivsykepleierne i behandling av covid-19-pasienter. Han har også gitt i oppdrag å opprette 100 flere utdanningsstillinger til fremtidige intensivsykepleiere og bedt sykehusene om å arbeide for å beholde og mobilisere intensivsykepleiere i klinikken.

Det er gode tiltak, men er det nok?

Helseministeren har i flere tilfeller nevnt at heltidskultur vil løse mange problemer, noe som nok stemmer. Da er det underlig at ministeren ikke griper inn mot sykehus som går til sak mot egne intensivsykepleiere fordi de krevde å få full stilling.

Hvorfor synes myndighetene at det er greit at tjenestene mister intensivsykepleiere i større grad enn de klarer å rekruttere? Intensivsykepleiere forteller om en fornemmelse av at deres kompetanse betyr lite når de sier ifra om overbelastning og for stort ansvar.

Vi vil bidra med løsninger

Norge investerer flere milliarder i å utdanne sykepleiere og intensivsykepleiere, men klarer verken å beholde eller mobilisere tilgjengelig kompetanse. Vi trenger både tilgjengelig kompetanse og den nye rekrutteringen. Det kan være den viktigste investeringen for å imøtekomme eksisterende og økende sykepleiermangel.

Dette krever ulike løsninger hvor politikerne trenger både faglig ekspertise og evnen til å tenke nytt. Norsk Sykepleierforbund representerer, sammen med 36 faggrupper, en faglig bredde, kunnskap og erfaring som er helt nødvendig for utvikling av helsetjenestene. Faggruppen for intensivsykepleiere er en av disse.

Vi bidrar svært gjerne med vår kunnskap og erfaring i samarbeid med myndigheter og sykehus for å finne gode løsninger både korte og langsiktige. Invitasjonen er herved offisiell. Intensivsykepleiere blir værende om det legges til rette for det, og vi vil bidra med å finne løsningene.

Vi trenger alle intensivsykepleierne vi har. Vi har ingen å miste.

Innlegget ble først publisert av Dagbladet.