– Vi ønsker løsninger og ikke glansbilder

I et av de mange møtene vi har hatt med politikere og arbeidsgivere kom det en skarp pekefinger og følgende kommentar fra den andre siden av bordet: «Når skal dere ta ansvar for å fremstille sykepleieryrket på en mer attraktiv måte?»

Pekefingeren provoserte meg.

Men kanskje har de et poeng? Det kan kanskje tenkes at det er vanskelig å rekruttere sykepleiere til et yrke som fremstilles som underbetalt og overarbeidet?

Rekruttering er ikke et problem

Å være sykepleier er dypt meningsfullt. Det er få yrker som gir så mange muligheter til å gjøre noe som virkelig betyr noe for andre. Sykepleie er fylt av gylne øyeblikk, av faglig fellesskap og mulighet for å gjøre en reell forskjell i enkeltmenneskers liv.

Dessverre endrer ikke de fine historiene om yrket de grunnleggende utfordringene. Vi løser ikke verdensproblemer bare ved å fortelle om alt det fine ved å leve.

Det ville vært en unnlatelsessynd av dimensjoner om sykepleierens egen fagforening og profesjonsorganisasjon ikke fortalte om de store utfordringene sykepleierne og helsetjenesten står midt i.

Realiteten er at sykepleiere elsker jobben sin, men likevel forlater så mange som én av fem sykepleiere yrket før det har gått ti år. Fine historier endrer ikke fakta.

Rekruttering til sykepleieyrket er ikke problemet. Faktisk er det flere søkere til sykepleiestudiet enn på lenge. Det virkelig store problemet er å beholde sykepleierkompetansen.

Sykepleiere er drittlei høy vaktbelastning, stort ansvar, liten innflytelse og styring på egen arbeidsdag, dårlig betalt, bemanningsutfordringer og manglende faglig fellesskap.

Vi må finne løsninger

Det er ikke vår historiefortelling om et helsevesen på bristepunktet som er problemet. Problemet er at historien faktisk er sann, men at ingen ser ut til å ville ta grep for å gjøre noe med det.

Vi mangler i dag nesten 6000 sykepleieren. Innen 14 år vil tallet være 30 000. Uførepensjonsalderen for en sykepleier er 58 år, sykehus og kommuner bruker nesten 1,7 milliarder kroner hvert eneste år på vikarer og sykefraværet i helsesektoren er stabilt på om lag 11 prosent!

Det ville vært rart å ikke nevne det i møte med dem som har makt til å gjøre noe med det.

Jeg kan forstå ønsket om å høre det som er bra og de gode historiene. Vi deler gjerne de gode historiene – også. De er det heldigvis mange av.

Men viktigst av alt er forslag til løsninger. Hvordan sørger vi for at skipet ikke synker? Hvordan får vi sykepleierne til å bruke kompetansen sin i vårt felles offentlige helsevesen i hele sin yrkeskarriere?

Vi må beskriver utfordringene

Å investere i helsevesenet og sykepleiere er en livsviktig investering i livsnødvendig kompetanse. Vi kommer ikke utenom det. Derfor må vi beskrive utfordringsbilde og komme med forslag til løsninger.

Løsningen er blant annet bedre bemanning, større faglige fellesskap, hele stillinger, betalt spesialutdanning, mer helsefremmende arbeidstidsordninger, beslutningsmyndighet og rammevilkår for sykepleierledere for å kunne utøve faglig og administrativ ledelse og en finansiering av helsetjenestene som sikrer likeverdig behandling og omsorgsfull hjelp.

Men ingen er interessert i å finne løsninger på et problem de ikke mener eksisterer. Derfor må vi bruke tid på å forklare, eksemplifisere og realitetsorientere dem som har makt til å endre rammevilkårene. De må kjenne på det samme hastverket som vi gjør.

Dette handler jo ikke først og fremst om oss sykepleiere. Det handler om pasientene. Det handler om hva slags samfunn vi ønsker oss, hvilket arbeidsliv vi skal ha og hvordan vi sikrer best mulig bruk av de offentlige midlene.

Balansegang er en kunst. Vi må beskrive virkeligheten uten filter, men vi skal selvfølgelig ikke skape mismot. Det er alltid håp om at det kan bli bedre..

Sykepleie er nemlig verdens beste yrke – når rammebetingelsene ligger til rette for det.