– Vi må ikke forske oss bort fra praksis
– Hvilke muligheter for videreutdanning har for eksempel en sykepleier på kirurgisk sengepost som ikke ønsker å ta steget videre til anestesi eller operasjonssykepleier? spør Carina Athelie Skredlund.
I 2019 var jeg på landsmøtet der Lill Sverresdatter Larsen ble forbundsleder med mottoet «faget i front». Vi sykepleiere skal kunne argumentere med fag, vi skal utøve fag og vi skal puste fag.
Som hovedtillitsvalgt på kirurgisk klinikk ved Lovisenberg sykehus, skjønte jeg fort at her får jeg mye å gjøre. «Vi må bygge en kultur», tenkte jeg. Og vi må starte med å gjøre faget tilgjengelig for alle som er nysgjerrige på en videreutdanning eller en master. Sykepleiere må i større grad våge å tenke at de kan ta en ph.d.
At en sykepleier tar ph.d. trenger ikke bety at hun forsvinner fra klinikken og pasientnært arbeid. Heller tvert imot. Klinikken trenger sykepleiere med ph.d. fordi de er kvalifisert til å utvikle og teste effekt av nye tiltak og helsetjenester som forbedrer behandlingen og omsorgen vi gir ved sykehuset.
Klinisk arbeid og forskning
Til daglig arbeider jeg i fag- og forskningsavdelingen på Lovisenberg, og her finnes det muligheter jeg ikke var klar over før jeg begynte. En kollega, Maren Falch Lindberg, er et godt eksempel. Hun vant årets sykepleierpris på Lovisenberg Diakonale Sykehus, blant annet, for måten hun viser oss hvordan klinisk arbeid kombinert med forskning kan bidra til å utvikle en kunnskapsbasert kultur og praksis på eget arbeidssted.
I den rykende ferske boken «Klinisk forskning innen helsefag» tar Maren oss gjennom reisen «Fra praksissykepleier til forsker i praksis». Hun beskriver hvordan nysgjerrighet for faget, som for henne var smertebehandling til ortopedisk opererte pasienter, endte med en kombinert stilling som fagutviklingssykepleier og forsker.
Maren, som i utgangspunktet ikke hadde tenkt å ta en master, var likevel opptatt av sitt fag og avdekket et behov for bedre smertelindring hos pasientgruppen hun arbeidet med. «Det er jo først og fremst erfaringer som gir inspirasjon og nye ideer til hypoteser og gode forskningsspørsmål», skriver hun. Gjennom søknader til Helse Sør-Øst RHF har Maren dratt inn flere millioner kroner i forskningsmidler til sykehuset. Det har gitt henne mulighet til å bygge opp en forskergruppe rundt seg og sin forskning og finansiere lønn til kollegaer som vil ta en doktorgrad.
Etterlyser system og struktur
Jeg skulle gjerne sett flere slike eksempler blant sykepleiere ute i praksis og etterlyser et system og en struktur i helsevesenet som etterspør mer enn de typiske videreutdanningene.
Det bør også finnes mulighet for kompetanseheving for sykepleiere som er nysgjerrig og interessert å løfte problemstillinger de møter på i sitt arbeid. Hvilke muligheter for videreutdanning har for eksempel en sykepleier på kirurgisk sengepost som ikke ønsker å ta steget videre til anestesi eller operasjonssykepleier?
Er vi tilfreds med at enkelte sengeposter er et springbrett for videreutdanninger og hvor den faglige utviklingen ofte stagnerer? Er i så fall dette i tråd med «faget i front»?
Oppdaterer seg i fritiden
Sykepleiere har tradisjonelt vært opptatt av en flat struktur. Samtidig bør sykepleiere ikke være redde for å løfte frem gode eksempler og suksesshistorier slik at flere kan bli inspirert og ta lærdom av prosessene. Å tie om det vi får til vil ikke hjelpe på verken rekruttering eller mobilisering av sykepleiere.
Vi har streiket i dagevis for kunnskap og trygghet – for livsviktig investering i en livsnødvendig kompetanse. Det er oss du møter idet du trekker ditt første åndedrag, og det er vi som følger deg gjennom livet til du trekker ditt siste.
Det er mye lærdom, mye endring og det er ikke alt som er som det en gang var. Sykepleiere er selv ansvarlig for å være faglig oppdatert. Dette er noe vi i stor grad gjør i vår fritid selv om funn i forskning tilsier at vi utvikler oss og lærer best i praksisfellesskapet med kollegaer hvor vi får rom for å reflektere over eget arbeid.
Bør kartlegge muligheter
Selv er jeg forskningssykepleier og samler blant annet inn pasientdata som flere yrkesgrupper skal benytte seg av. Derav løftes ulike problemstillinger frem ut ifra hvilke «profesjonsbriller» de har på.
Dette er en bærekraftig måte å arbeide på for mine medarbeidere som deltar i studien, men også sykehuset er tjent med dette tverrfaglige samarbeidet både med tanke på finansiering og et kunnskapsløft for sine ansatte.
Jeg har derfor tro på at avdelingene må starte med å kartlegge hvilke muligheter de har til å bygge kompetanse de har bruk for. Det er nødvendig for å tilrettelegge en karrierevei for sykepleiere, og det vil komme pasientene og sykehuset til gode. I stor grad tror jeg det også vil bidra til å beholde sykepleiere i avdelingen.
0 Kommentarer