– Jeg takker for dansen

Leder for Rådet for sykepleieetikk, Mildrid Haugrønning Søndbø, etterspør i sin kronikk 21.06.21 hvorfor det ikke er noen ledere som tar spalteplass og formidler hvordan det er å inneha et lederansvar de verken har budsjett eller sykepleiere til å kunne ivareta.

Jeg kan ikke svare for alle sykepleieledere, men jeg kan svare for meg selv etter mange år som leder i kommunehelsetjenesten og hva jeg tror årsaken til dette er.

Ikke mer kapasitet

Vi orker det ikke i tillegg til alt annet. Som sykepleieleder skal jeg sjonglere mellom å sikre en daglig forsvarlig drift, sikre kvalitet i tjenestene som gis, sikre kompetanseutvikling, sikre rekruttering, sikre et forsvarlig og trygt arbeidsmiljø sammen med mine medarbeidere, sikre tjenesteutvikling, forebygge og følge opp sykefravær og sørge for at medarbeidere blir sett, bekreftet og får tilbakemeldinger.

Og jeg skal sørge for å drifte tjenesten innenfor de gitte økonomiske rammer og budsjetter.

Jeg er ikke sikker på om det da er igjen så mye kapasitet og overskudd til å ta spalteplass, men det er igjen en stor innebygd lojalitet. En lojalitet overfor pasientene, overfor arbeidsgiver og overfor sykepleiefaget som vi en gang i tiden valgte.

Og det er en lojalitet overfor arbeidsgiver som innebærer at vi er «dressert» til å gå tjenestevei når vi har ønsker, krav eller har behov for å formidle noe om budsjett og rekruttering, eller drift av tjenesten generelt.

Helhetlig lederansvar

Sykepleierledere er lojale, og vi lar oss skvise. Jeg tør påstå at vi lar oss skvise for mye uten å gi motstand.

Hvem er vi lojale overfor? Vi er lojale overfor en arbeidsgiver som vi gjør vårt beste for – hver eneste dag.

Vi er ansvarlige i vårt lederskap med de redskapene vi har fått utdelt og ut ifra de forutsetningene vi har og som de så flott kaller et «helhetlig lederansvar». Det burde innebære at jeg som leder har full råderett over tjenestens økonomiske ressurser, menneskelige ressurser og for kvalitet-, tjeneste- og kompetanseutviklingen. Det tror kanskje de fleste at jeg har, men det stemmer ikke ut ifra min erfaring.

Det helhetlige lederansvaret innebærer at jeg ikke kan vurdere å fastsette lønnskrav ved en ny rekruttering for å sikre meg kompetanse, eller at jeg kan prioritere og investere i kompetanseutvikling overfor, for eksempel, en femårsperiode fordi jeg ikke har myndighet til å forvalte kompetansemidler for tjenesten eller medarbeiderne jeg leder.

Jeg har ikke myndighet til å planlegge strategisk, viktig og riktig rekruttering- og kompetanseutvikling i tjenesten over tid fordi jeg har et årsbudsjett å forholde meg til. Det er realiteten av det som defineres som et helhetlig lederansvar.

Realistiske rammebetingelser

Det er blitt snakket mye om at vi er klappet for og om lønnsforhandlingene og den gjennomførte streiken.

I dette ligger det også et krav fra meg som sykepleieleder om å ha realistiske rammebetingelser jeg skal forholde meg til. At jeg kan drifte en tjeneste forsvarlig, og med realistiske budsjetter og ikke inneha et «Donald Duck budsjett» som en lederkollega av meg omtalte årets budsjett som. «Det ser fint ut på papiret for resultatet er satt til null ved årsslutt, men alle vet at dette ikke er realistisk å holde, eller å jobbe ut ifra».

Allerede der er vi som sykepleieledere nødt til å sette ned foten. For ingen andre kommer til å gjøre det for oss om vi ikke sier fra. Vi trenger bemanningsnormer som sikrer at vi skal ha de ressursene som kreves for at vi skal kunne gi forsvarlige tjenester med god nok kvalitet, kompetent, og nok, helsepersonell til å utføre tjenestene.

Vi er så forbanna «flinke» og vant til å trikse og mikse i hverdagen for at alt skal gå rundt til det beste for alle til enhver tid med minst mulige negative konsekvenser for alle andre – utenom oss selv. Det er en ond sirkel som gir en slitasje og som vi må slutte med.

Det får konsekvenser som gjør at du, jeg og mange av oss slutter som sykepleieledere og sykepleiere. Samt at andre som jobber som helsepersonell går tomme og ikke orker å stå i alle urealistiske krav over tid. Vi får rett og slett redusert helse av det, og mange utvikler, blant annet, stressrelaterte sykdommer.

Kvalitet og kompetanse koster

Hvem mener det er greit å jobbe for knapper og glansbilder, eller for applaus for den del? Jeg har til gode å møte den som mener det, men det er det som er realiteten i dag.

Kvalitet og kompetanse koster, og våre arbeidsgivere må og skal være villige til å investere i oss og tenke langsiktig. For der vi er nå, har vi vært for lenge, og noe må gjøres. Og vi som sykepleieledere er vårt lederansvar bevisst, og vi vet hva slags kompetanse og ressurser vi trenger og hvor og hvem som skal ha den.

Vi tenger arbeidsgivere som er villig til å investere og prioritere og la oss sykepleieledere faktisk lede arbeidet med et helhetlig lederansvar i ordets rette forstand. Det ligger i vårt mandat som ledere og som jeg påtok meg den dagen jeg valgte å bli sykepleieleder.

Vi forventer politikere som har mer enn én valgperiode som sitt prioriterte mål. Vi trenger politikere som på tross av valgløfter og egne ønsker om gjenvalg, er sitt arbeidsgiveransvar bevisst og som evner å ta de riktige valgene og beslutningene –på vegne av innbyggere og på vegne av oss som deres medarbeidere.

Sykepleier og leder

Da jeg takket ja til å bli leder, ble jeg spurt om jeg var sykepleier eller leder. Det kan synes som om det er en forventning om at de to rollene ikke kan forenes og at jeg som leder ikke skal være sykepleier lenger. Men jeg er sykepleier, og jeg er leder.

Forskning viser at det å inneha en profesjon og være leder oppleves som en indre konflikt som bør håndteres av den enkelte – som sykepleier, som leder og menneske. For vi står i en skvis, og den skvisen ble valgt for oss den dagen vi valgte å bli sykepleieledere.

Men det betyr ikke at vi ikke kan eller skal si ifra når nok er nok om at vi ikke får utøvd vårt helhetlige lederskap, eller at vi må forholde oss til urealistiske rammebetingelser som ikke lar seg forene med å ha riktig kompetanse, nok ressurser, eller god nok kvalitet til pasientene våre og tjenestene de mottar.

Jeg har danset for lenge

Jeg er helt enig med Haugrønning Søndbø i at etikken er med i alt det vi sier, er og gjør. Den er også med i alt vi ikke sier, ikke er og ikke gjør. Etikken skal være i holdningene, meningene, verdiene, kunnskapen og i kompetansen vi forvalter – som sykepleieledere med et helhetlig lederansvar.

Kanskje har det vært en blind ærbødighet for reglene og lojaliteten? Ja, jeg tror det. Kanskje har vi vært lojale lenge nok med å gå tjenesteveien som arbeidsgiver forventer og krever av oss?

Det er på tide at vi krever vår spalteplass i den offentlige debatten så vi bedre kan vise hva dette faktisk handler om – med en vilje og handlekraft til å agere.

Det er på tide –om det skal være et håp om å få en tid til å danse. Jeg har danset for lenge alene, og takker derfor som så mange andre av for dansen.