fbpx – Pasientmøter kan være fine, men vanskelige Hopp til hovedinnhold

– Pasientmøter kan være fine, men vanskelige

Bildet viser en mann som sitter alene på en benk og ser utover fjorden
UTFORDRENDE: – Hvordan gi god og omsorgsfull hjelp til et menneske som ikke føler behov for hjelp? Det er ett av spørsmålene jeg stiller meg selv daglig, skriver sykepleieren. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Det å skulle hjelpe mennesker som ikke opplever seg selv som syk, og som tidvis mangler en grunnleggende sykdomsinnsikt, kan oppleves krevende og tungt, skriver Wendelbo.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

The past is never dead. It´s not even past.

William Faulkner

Sitatet ovenfor av den amerikanske romanforfatteren William Faulkner, tenker jeg fanger essensen i en rekke menneskemøter i psykiatrien. For mange av pasientene jeg møter er fortiden høyst levende. Fortiden er ikke noe de har lagt bak seg, og kanskje kommer de heller aldri dit hen, men de må finne en måte å leve med sin historie.

Ikke én rett linje

Å jobbe i psykiatrien synes jeg er interessant og veldig givende. Jeg opplever ofte at jeg går hjem fra jobb med en følelse av at jeg er tett på noe menneskelig og viktig, samtidig noe komplekst som er som et puslespill å finne ut av.

Enkelte dager kan jeg kjenne at noe har løsnet på vegne av pasienten – at de er i en driv fremover mot livet utenfor og livet de skal leve der ute. Men, så neste dag kan det ha skjedd noe inni eller rundt pasienten som destabiliserer. Det er sykdommen og livet som manifesterer seg.

Dagene er ikke like, og utviklingen går ikke i én rett linje fremover. Og kanskje det viktigste av alt; vi som helsepersonell har ikke tilgang på alt som rører seg i pasienten. Enkelte dager tar både pasienten, og innimellom jeg med, noen skritt tilbake.

Hvordan gi verdig omsorg?

Det å skulle hjelpe mennesker som ikke opplever seg selv som syk, og som tidvis mangler en grunnleggende sykdomsinnsikt, kan oppleves krevende og tungt.

Hvordan gi verdighetsbevarende omsorg til mennesker innlagt på tvang?

Hvordan gi god og omsorgsfull hjelp til et menneske som ikke føler behov for hjelp? Hvordan gi verdighetsbevarende omsorg til mennesker innlagt på tvang? Eller, hvordan hjelpe et menneske som har mistet alt håp, og som ser på rusen som den beste og eneste trøst?

Dette er spørsmål og problemstillinger jeg står i daglig. Jeg har møtt meg selv i døren mer enn én gang. Tanken om å skulle hjelpe har vært velmenende, men jeg har tidvis manglet kunnskap og agert på de umiddelbare følelsene pasientene har vekket i meg.

En følelse av å være på feil spor

Ved enkelte pasientmøter kan jeg ha gått for tett på og vært for involvert i pasienten til at jeg har sett hva pasienten egentlig trenger. Kanskje har jeg ikke lyttet godt nok til hva pasienten faktisk har sagt. Andre ganger har jeg kanskje vært for distansert fordi jeg ikke har forstått hva pasienten trenger.

Jeg har gjort det som har vært forventet av meg som sykepleier. Jeg har dekket de grunnleggende behov pasienten har hatt, men jeg har heller ikke gjort mer enn akkurat det. Dette har ført til kognitiv dissonans – en følelse i meg som sykepleier av at jeg er på feil spor.

Pasientmøtene har vekket så mye i meg som person at jeg kan ha mistet det distanserte, profesjonelle blikket og tillagt følelser til pasienten som kanskje var mer mine egne. I disse situasjonene har jeg savnet noen holdepunkter, rett og slett mer kunnskap å støtte meg til.

Pasientene vekker følelser

Men, for noen dager siden var jeg på fagdag ved Psykiatrisk klinikk i Bergen. Denne dagen var et kjærkomment tilskudd i en ellers travel jobbhverdag på klinikken, og jeg er så takknemlig for at ledelsen ønsket å prioritere å gi miljøpersonellet en slik dag med faglig påfyll, og for mitt vedkommende ny giv og pågangsmot.

Motoverføringer i psykiatrien er de følelsene pasientene vekker i deg.

Et av hovedtemaene var motoverføringer. Sagt på en enkel måte er motoverføringer i psykiatrien de følelsene pasientene vekker i deg som behandler og miljøpersonell.

«Ofte kan man snakke om motoverføringer idet pasientens væremåte «smitter over på» sykepleieren. Dette kan føre til at sykepleieren kan si eller gjøre ting som ikke gagner behandlingssituasjonen», skriver Kathrine Benedikte Larsen i en fagartikkel i Sykepleien

Pasientmøter er krevende

Innimellom har jeg kjent på frustrasjon, motløshet, resignasjon, avvisning og egen tilkortkommenhet i møte med enkelte pasienter. Slike møter kan også vekke en tomhet i meg som er ubehagelig å kjenne på, og da melder fort enkelte tanker og spørsmål seg som: Hva har jeg gjort galt? Hva sa jeg feil? Hvorfor responderer ikke hun på hjelpen og omsorgen jeg og kollegene mine ønsker å gi henne?

På fagdagen lærte jeg noe viktig som jeg forhåpentligvis tar med meg videre i jobben som sykepleier i psykiatrien og som jeg vil huske på når enkelte pasientmøter blir krevende.

Jeg har lært noe som jeg egentlig visste, men som jeg trengte å bli påminnet om, og det er den enkle sannheten om at andre mennesker påvirker oss både på godt og vondt. Pasienter påvirker oss. Det som er viktig er å være bevisst dette og makte å se det tydelig når pasientmøtene krever så mye av deg og du kjenner at du vakler i profesjonaliteten.

Min oppgave som sykepleier

Jeg vet hva som kan være til støtte og hjelp og har kjent det så mange ganger. Det er støtte fra kolleger, og det er de gode samtalene som tydeliggjør, setter situasjonen i perspektiv og får deg til å se pasientens behov klarere.

Min oppgave blir å være støttende og vise at jeg rommer og tåler dem.

Flere pasienter jeg møter, har opplevd mye vondt, og enkelte av dem har ikke lenger tilgang til minner og opplevelser, så smerten kommer ut på en mer selvdestruktiv og kaotisk måte. Min oppgave blir da som sykepleier å være støttende og vise at jeg rommer og tåler dem.

Pasientene har kanskje gitt opp, de har kanskje mistet håpet for en periode, men jeg som skal være til støtte og hjelp må vise tydelig at jeg ikke har gitt dem opp. Jeg velger å avslutte denne teksten med Hans Børli sine sterke linjer om å tåle seg selv.

Det vanskeligste

Det vanskeligste er
å holde ut med seg selv.
Holde ut med seg selv
og bære over når
det lukter sure strømper
av din sjel.

Men prøv med det gode! Husk
du skal bo i hus med deg selv
så lenge lyset brenner
i øynene dine. Hver morgen
skal speilet hviske til deg der du står
innsydd i ditt eget skrukne skinn
og med såpe rundt øreknutene.
– Dette er Du, Du, Du … Men prøv
med litt vennlighet, et strøk
over det glisne håret kanskje:
– Det går nok bra, kamerat.
Det går nok bra …

For mye av hatet og kulden i verden
kommer av menneskets
tærende selvhat.

Hans Børli (23.10.2018)

Les også:

– Sykepleie er et variert og meningsfylt yrke

Bildet viser en sykepleier som holder et lite hjerte mellom fingrene.
VIKTIG ROLLE: – Vår rolle blir å skape tillit, trygge og gradvis forsøke å gjenopprette en stabilitet og ro for pasientene. I tillegg til å kjenne seg fremmed i verden, kjenner også flere av pasientene på en stor ensomhet, skriver Wendelbo. Illustrasjonsfoto: Mostphotos

– Mediene tegner ofte et skremmende bilde av sykepleieryrket. Stort sett vinkles det i retning av dårlig lønn og arbeidsforhold. Derfor bør vi heller løfte mer frem de gode sidene ved yrket vårt, skriver sykepleieren.

Jeg er sykepleier og brenner for min jobb i psykiatrien. Det var ikke tilfeldig at jeg endte opp i helsevesenet. Det var ikke sted jeg havnet ved et rent lykketreff. Det var et bevisst valg jeg tok midt i livet, og jeg er stolt over yrkesvalget.

Tidligere har jeg jobbet med de humanistiske fagene som litteraturvitenskap og filosofi i møte med elever i videregående skole.

Nå er jeg nyutdannet sykepleier (uteksaminert juni 2020), og jeg har med interesse fulgt Sykepleien de siste årene. Her er det mange etiske komplekse problemstillinger som blir diskutert grundig og presentert i en mer formidlende debattform. Det setter jeg stor pris på.

Lokke, ikke skremme

Men, noe som har slått meg de siste årene er at vi – som gruppe og profesjon – burde løfte mer frem de gode sidene ved yrket vårt. Mediene tegner ofte et skremselsbilde, stort sett, vinklet i retning av dårlig lønn og arbeidsforhold.

Kanskje det er på tide å løfte frem de fine beretningene fra sykepleieyrket? Å vise frem at vi er stolt over rollen vår og at vi ikke er et offer og en brikke i et høyere hierarki? Jeg vil tro det kan styrke rekrutteringen fremfor å skremme vekk de unge fra å søke seg til sykepleiestudiet.

Vi har valgt dette yrket, og flere har stått i yrket gjennom et langt yrkesaktivt liv. Hvorfor det? Hvilke beretninger har ikke sykepleierne i dette landet gjennom sine mange møter med mennesker som trenger dem?

Som sykepleier oppstår det helt unike møter med mennesker som trenger at vi er til stede for dem og observerer, lytter og tar dem på alvor. I dette møtet hviler det også et stort ansvar som vi kan forvalte på en tilstedeværende og trygg måte, eller i verste fall velge å lukke øynene for.

En apell til sykepleiere

Hvor vil jeg med dette leserinnlegget kan flere spørre seg. Jo, jeg har en appell til dem som har vært i sykepleieyrket i en årrekke om å vise frem og formidle den viktige rollen vi har. At det er tøft og vanskelig til tider, er det ingen tvil om, og det har det siste året med pandemi vist oss til det fulle.

Respekt og all ære til dere som har jobbet lange dager med slitsomme skift og med stadige endringer med hensyn til smitterestriksjoner. Flere har også opplevd dødsfall på arbeidsplassen relatert til covid-19, noe som kan oppleves svært tøft og som skal bearbeides på en god måte. Men til tross for dette, er kanskje tiden er inne for å løfte frem mer av de fine beretningene fra yrket?

Jeg kjenner daglig på at jeg er med på noe viktig.

Fra mitt ståsted – i psykiatrien – opplever jeg og kjenner daglig på at jeg er med på noe viktig. Pasientene på min arbeidsplass opplever tidvis at verden er kaotisk og ikke lenger henger sammen. Vår rolle blir å skape tillit, trygge og gradvis forsøke å gjenopprette en stabilitet og ro for pasientene. I tillegg til å kjenne seg fremmed i verden, kjenner også flere av pasientene på en stor ensomhet.

Det er krevende, men nydelig

Vår kjente norske lyriker Gunvor Hofmo var i lengre perioder av livet innlagt på psykiatrisk sykehus med psykose. Fra et av hennes tidlige dikt «Fra en annen virkelighet» kan vi ane denne ensomheten som jeg så ofte har sett hos mennesker med alvorlige psykoser. Hun skriver:

Jeg holder et menneskes hånd,
ser inn i et menneskes øyne,
men jeg er på den andre siden
der mennesket er en tåke av ensomhet og angst.

(Gunvor Hofmo, 1948)

Jeg synes Hofmo setter vemodig ord på det å stå utenfor fellesskapet med andre mennesker. Hun beskriver hvordan det oppleves å være fysisk til stede i verden, men som en fremmed og observatør.

Som sykepleier kan jeg kanskje være med å lindre noe av denne smerten som disse pasientene opplever. Kanskje kan jeg være med på å gi dem en god dag innimellom alle de vonde dagene.

Jeg kan følge dem gjennom deres sykdomsprosess og se at de blir bedre og får livsgnisten tilbake og følelsen av å høre til i verden. For meg oppleves dette uhyre meningsfullt, og det minner meg på at sykepleieyrket er et krevende, men et nydelig yrke.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.