– Helsepersonell må forstå oss som skader oss selv

Jeg vil si dette til deg som sliter: Jeg vet at du har det vondt. Følelsene er vanskelige, og de uutholdelig indre smertene vil ikke bort.

Tankekjøret starter, og du henter noe skarpt og trykker det hardt mot huden din. Du tar opp telefonen og ringer etter hjelp. Hjelpen kommer, og du blir tatt med på legevakten.

Du kommer på legevakten og kan nesten høre legenes sukk. Der kommer du igjen … Du må gjennom standard undersøkelse og behandling, og legen snakker med deg. Er det fare for at du tar ditt eget liv?

«Nei», svarer du og angrer. Du unnskylder deg – for at du er til bry og for at du kom.

Skyld, anger og skam

Legen skriver og noterer. I notatet står det at selvmordsfaren er liten, at pasienten ikke ønsker å ta sitt eget liv. Men hvordan kan en lege – der og da – mene at vi er i stand til å ta ansvar for hva vi egentlig vil?

Selvfølgelig svarer vi «nei» på spørsmål om det er fare for at vi tar vårt eget liv. For vi vet hva som skjer om vi svarer «ja». Da blir følelsen av lettelse erstattet med skyld, anger og skam.

Så til deg som skal hjelpe sånne som oss: Jeg mener at akkurat der og da – på akuttpsykiatrisk legevakt – er vi ikke emosjonelt tilgjengelig. Vi er slitne, og vi vil hjem. Vi kan ikke ta fornuftige valg selv.

Jeg har også vært syk

Mange blir sendt hjem. Skammen blir overveldende. Samme metode som vi brukte for litt siden, blir brukt til å dempe disse følelsene også. Hvorfor? Jo, fordi vi vet ikke om annet enn den uutholdelige indre smerten vi har i oss. Kanskje har vi ikke lært det godt nok – hvordan vi skal håndtere følelser.

«Du gjør det for å få oppmerksomhet», er en vanlig kommentar vi som skader oss selv får høre. Men her har folk misforstått. Vi skader oss for å, på en eller annen måte, dempe et ubehag i kroppen. Jeg vet det fordi jeg har vært der selv.

Jeg har blitt hentet av ambulanse 4–5 ganger i uken. Jeg har blitt sydd, lappet sammen og sendt hjem igjen. Jeg har også hatt mange runder hos flere behandlere, men til ingen nytte.

Jeg fikk konkrete verktøy

Nå har jeg vært fri for selvskading i snart seks år, men de seks årene har ikke alltid vært enkle. Behandling virker jo forskjellig, så det er ikke sikkert at det som hjalp meg, hjelper deg.

For meg var det hjelp i å lære om følelser og hvorfor vi reagerer slik vi gjør. Jeg fikk verktøy – konkrete verktøy – jeg kunne bruke istedenfor å skade meg selv.

Jeg måtte få en plan – min egen plan – punkt for punkt om hva jeg skal gjøre om følelsene tar overhånd. Det har tatt mange år med jobbing og nye prøvelser, men jeg kan nå si at ingen av mine arr er nye.

Arr representerer smerte

Arrene representerer en smerte jeg har hatt. Mitt ønske for deg er at du aldri gir opp. Det er ikke feil å reagere. Det er bare måten vi gjør det på som ikke er bra. Du må finne verktøy som hjelper for deg.

Det finnes folk der ute som vil hjelpe og som vil heie på deg helt frem til mål.

Helsepersonell må forstå oss som skader oss selv. Når dere sitter der med oss, to timer etter selvskadingen, så vit at vi ikke er følelsesmessig klare til selv å vite hva som er best for oss. Jeg skulle ønske dere kunne lære å se bakom selvskadingen.

Det er mange som kan hjelpe

Om rusmisbrukere sier man ofte, i behandling, at man må behandle årsaken og det som ligger bak. Det samme gjelder ved selvskading. Selve kuttingen er et symptom, noe som ligger dypere. For å klare å slutte med den måten vi regulerer våre følelser på, må vi få hjelp og verktøy for å bli kvitt det som utløser det.

Jeg vil si til deg som sitter der og føler at du ikke har noe annet valg: Jo kjære deg, det har du. Du har bare ikke funnet metoden som hjelper deg. Og, det er mange som kan hjelpe deg. Uavhengig om du er 14 eller 50 år – håpet er der. 

Jeg vet at du kan klare det! Du har en indre «kjempe». La den komme frem. Jeg heier på deg!

Innleggsforfatteren ønsker å være anonym, men Sykepleien kjenner vedkommendes identitet.