– Jeg føler meg urettferdig behandlet av det norske systemet

Historien jeg nå skal fortelle, fikk meg til å tenke. For en tid tilbake traff jeg en sykepleier fra et EØS-land. Det var vanskelig å forstå sykepleieren, og vedkommende hadde i tillegg problemer å forstå hva som blir sagt.

Sykepleieren hadde verken studert helsepersonelloven eller skrevet norsk bacheloroppgave slik jeg måtte gjøre da jeg kom til Norge.

Generelt opplever jeg at sykepleiere fra EU/EØS ikke har språkkrav for å få autorisasjon som sykepleier slik Norge krever fra meg og andre sykepleiere utenfor EØS. De er allerede autorisert før de kommer til Norge.

Måtte ta norskkurs

Jeg er fra Asia og har brukt åtte år for å få autorisasjon som sykepleier i Norge. Fra før har jeg også fireårs sykepleierutdanning fra mitt hjemland.

Jeg måtte gå på norskkurs, og jeg betalte alt selv, noe som kostet mye. Det er et resultat av at norske myndigheter krever høyt nivå (B2) på norsk når man er fra land utenfor EU/EØS. Jeg måtte også ta store deler av bachelor i sykepleie på ny på en norsk høyskole.

Dette er et valg jeg ikke angrer på, og det er noe jeg har fått godt utbytte av de årene jeg har tilbrakt på skole og på jobb for å bli en trygg norsk sykepleier. Det er også godt å vite tatt i betraktning at sykepleiermangel er et stort problem i Norge.

Alle bør snakke og forstå norsk

Jeg mener at alle som kommer fra land innen EU/EØS bør snakke og forstå godt norsk før de får autorisasjon og jobb som sykepleier og at samme krav bør gjelde for oss utenfor EU/EØS.

Alle bør kjenne til helsepersonelloven og pasient- og brukerrettighetsloven. Og alle bør ha praksis i det norske helsevesenet før man blir godkjent sykepleier. Dette er særs viktig for å opprettholde kvalitet i tjenestene.

Ifølge loven så skal alt helsepersonell ha en utdanning, og de skal ha lært å vurdere faglig forsvarlig praksis gjennom utdanningen i Norge. Det skal etablere et grunnlag slik at både helsepersonell, pasienter og hele samfunnet er trygge.

Helsepersonell har også plikt til å vise respekt og omtanke for pasienten. Det er eksempler på juridiske rammer vi er forpliktet til å følge. Det handler om å gi pasienten faglig forsvarlige tjenester og omsorgsfull hjelp.

Det er en urettferdig ordning

Det finnes mange kvalifiserte sykepleiere fra land utenfor EU/EØS som i dag jobber som ufaglærte assistenter.

Dersom norske myndigheter hadde lagt bedre til rette for denne gruppen som mangler norsk autorisasjon, så ville det garantert ha bidratt til å redusere sykepleiermangelen, samt at det ville ha økt kvaliteten på tjenestene vi gir våre innbyggere. 

Mitt poeng er at det er urettferdig, og det er lite logisk hvilke krav som stilles til borgere fra EU-/EØS-land i forhold til oss som kommer fra land utenfor EØS.

Jeg kjenner til mange fra, blant annet, Filippinene som har god utdannelse fra hjemlandet og som snakker relativt godt norsk, men som sliter med å få autorisasjon i Norge av ulike årsaker, blant annet høye språkkrav både skriftlig og muntlig.

Fortjener god kvalitet

B2 tilsvarer karakteren 4 på videregående skole. Ikke engang alle etniske nordmenn klarer disse kravene. Men for sykepleiere innen EØS stilles det derimot ingen spesifikke krav til språkkunnskaper eller kjennskap til norsk lovverk for den saks skyld.

Det burde vært likebehandling for sykepleiere enten de kommer fra et EU-/EØS-land eller ikke, både når det gjelder språkkrav, krav om kjennskap til det norske lovverket og så videre.

Jeg ønsker at norske myndigheter ser hvor viktig dette er. Og hvor viktig det er at regelverket gjelder for alle. Den norske befolkningen fortjener god kvalitet på omsorg og sykepleie.