Vaksiner dere nå!

Jeg provoserer kanskje noen, men likevel: Vær så snill å ta vaksinen for fellesskapet. Og ja, jeg tenker også at det er en god ting med frivillighet. At hver og en av oss må få velge om vi ønsker vaksine eller ikke.

Men det er for meg ganske umusikalsk å bare tenke på seg selv i en tid hvor det kommer stadig nye rapporter om at uvaksinerte har en betydelig økt risiko for alvorlig sykdom, sykehusinnleggelse, og for å havne i en respirator på en intensivavdeling. Og kommer de dit, blir de liggende lenger enn de vaksinerte. Faktum er at en liten andel uvaksinerte nå bidrar til et press på helsetjenesten generelt og intensivavdelingene spesielt, som kunne vært redusert.

Det er alvor

Nå er det på høy tid at vi sier det høyt. Det er på høy tid at sentrale helsemyndigheter virkelig tar alle tenkelige grep. Gråtende og slitne intensivsykepleiere er ikke et spill for galleriet. Det er ramme alvor. Nå er tiden inne for at de aller fleste uvaksinerte faktisk bidrar som alle oss andre.

LES OGSÅ: Gravide innlagt med korona – Jordmorforbundet oppfordrer til å ta vaksine

Det er en liten risiko for alvorlige bivirkninger ved vaksiner. Når vi alle skal ta stilling til om vi vil ha vaksine eller ikke, dreier det seg om hva som er minst farlig, vaksinen eller sykdommen. Svaret for de aller fleste av oss er vaksinen. For samfunnet og helsetjenesten er svaret åpenbart.

Rundt 90 prosent av befolkningen over 18 år har fått to vaksinedoser. Det er altså noe under 10 prosent av oss som er uvaksinerte. Noen har svært gode medisinske grunner til å ikke vaksinere seg. For dem er risikoen for alvorlige bivirkninger av vaksinen høyere enn risikoen for sykdom som uvaksinert.

Dette er i all vesentlighet mennesker med alvorlige og kroniske sykdommer. Mennesker som antakelig gjør hva de kan for å unngå smitte. De skal ikke på noen måte kjenne på dårlig samvittighet. De er allerede i en svært vanskelig situasjon og fortjener all den omsorg og støtte de kan få.

Tydelig statistikk

I den siste ukesrapporten fra Folkehelseinstituttet er tallenes tale klare: Blant 193 nye pasienter innlagt i sykehus i Norge med covid-19 som hovedårsak i uke 48, var 44 prosent uvaksinert og 52 prosent fullvaksinert. En studie fra FHI viser en vaksineeffekt på mer enn 90 prosent mot koronasykdom som er så alvorlig at det trengs sykehusbehandling, når de undersøker risikoen for fullvaksinerte sammenliknet med uvaksinerte. Tydeligere kan det ikke bli.

Vaksinering av den siste 10 prosentene av oss, og ikke minst en tredje dose for alle, løser selvfølgelig ikke alt. Langt ifra. Mye tyder på at den nye omikron-varianten ikke bryr seg særlig mye om vaksiner. Den sprer seg raskt, også blant vaksinerte. Men vaksiner ser ut til å beskytte godt mot alvorlig sykdom og behov for sykehusinnleggelse.

Vaksiner bare en del av løsningen

Det må betydelig innsats til for å sikre en bedre beredskap og kapasitet på kort og lang sikt. Det gjelder både i spesialisthelsetjenesten og i de kommunale helse- og omsorgstjenestene. Det er vel kjent at sykepleiermangelen er kritisk, at helsepersonell er utslitt, og at helsetjenesten nå er så på strekk at det kan gå på pasientsikkerheten løs.

Mange tiltak må iverksettes raskt, og det mangler ikke på gode råd om hva som skal til fra både Norsk Sykepleierforbund og andre. Det lar jeg ligge nå.

En vaksinedekning på tilnærmet 100 prosent er nærmest utopi. Men den kan bli høyere enn 90 prosent. Kan andre land, så kan vi i et land hvor tilliten til myndighetene er høy. Selv når den er på nedadgående slik vi ser nå.

Ikke bare den enkeltes ansvar

Flere vaksinerte vil redusere det presset hele helsetjenesten står i og har stått i over lang tid. For en helsetjeneste som er i ferd med å knele, og for alle som jobber der, kan flere fullvaksinerte utgjøre en liten forskjell. For samfunnet for øvrig kan det over tid bety litt færre begrensninger og kanskje til og med flere i arbeid.

Jeg innrømmer det gjerne. Jeg forstår ikke dem som sier nei til vaksiner nå. Og jeg klarer ikke å fri meg fra tanken på at det er ganske egoistisk. Jeg tror ikke jeg er alene om det. Samtidig er det ikke bare et individuelt ansvar. Ansvaret ligger også i stor grad på sentrale og lokale helsemyndigheter. Spørsmålet er om det gjøres nok for å nå dem som ikke møter frivillig til vaksinering så snart muligheten byr seg.

Bildet på hvem de uvaksinerte er, er sammensatt. Noen er bare motstandere av vaksiner. Punktum. Majoriteten av de uvaksinerte har kanskje ikke fått eller forstått informasjonen om vaksinering. Andre igjen er skeptiske til informasjonen fra myndighetene fordi de kommer fra land med lav tillit til regimer så fulle av korrupsjon at det ikke er grunn til å stole på myndighetene.

Det handler altså om å bygge tillit og om å finne frem til grupper som ikke uten videre fanger opp den generelle informasjonen som gis. Språk kan være et åpenbart hinder.

Det er heller ikke til å stikke under stol at også når det gjelder vaksinering så er det en sosial ulikhet som passer dårlig til våre verdier om et likeverdig samfunn. Det er kanskje dem som allerede sliter på mange fronter som også nå løper en høy risiko for alvorlig sykdom av covid-19. Også derfor er det så viktig å nå dem nå.

Ring meg!

Vaksinekapasiteten er mange steder for lav. En del kommuner mangler rett og slett sykepleiere som kan vaksinere folk som ønsker det. Konsekvensene kan bli at sykepleiere i andre viktige funksjoner i kommunen flyttes til vaksinestasjonen. Barn og unge som sliter, eldre med behov for pleie og omsorg må ofres til fordel for det viktige vaksinearbeidet. Det må forhindres så langt det er mulig.

Jeg kaller meg selv papirsykepleier. Det er mange som meg. Det er lenge siden jeg jobbet med pasienter. Jeg er i full jobb, med bruker gjerne noe av fritiden min på å bidra til fellesskapet. Noen kvelder, en lørdag og en søndag gir jeg gjerne bort for å avlaste dem som i to år har stått på som helter.

Jeg kan ikke ta vakter på intensivavdelinger. Det ville vært uansvarlig. Men jeg kan sette vaksiner.

Så min appell er enkel: Ring meg!