fbpx – En «harpy» er en stormgudinne, intet mindre Hopp til hovedinnhold

– En «harpy» er en stormgudinne, intet mindre

SVARER: – Mitt innlegg ble ikke skrevet for å, nødvendigvis, skulle bli likt av absolutt alle. Noe den da heller ikke har blitt. Jeg påberoper meg heller ikke at min sansing av et situasjonsklima er lik alle andres, skriver innleggsforfatteren. Foto: Privat

– Både som sykepleiere og mennesker ser, og oppfatter, vi situasjoner og informasjon ulikt. Det mener jeg det skal være rom for, skriver sykepleier Leif Roger Nylenden.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

«… Men ord kan også ramme, skape frustrasjon og forvirring. Vi kan fort bli mistenksomme, og det er ingen god kilde til det overskuddet hverdagen krever. Det var dette jeg tenkte da jeg leste Nylendenes kronikk. Hva leder disse ordene til? For min del ble budskapet hans litt forvirrende», skriver lederen i Rådet for Sykepleieetikk, Mildrid Haugrønning Søndbø, i et innlegg i Sykepleien 08.01.22.

Haugrønning Søndbø viser her til mitt innlegg i Sykepleien 30.12.21. Jeg forsøker meg her på et tilsvar som forhåpentligvis kan lindre noe av forvirringen.

Ordenes mystiske makt

Nå ser jeg ikke på meg selv som noen stor profet, og det var derfor ikke noe annet budskap i den aktuelle teksten enn at «jo da, det er slitsomt, og det er tærer på. Selv for dem som kanskje ikke uttrykker det så veldig sterkt, eller kanskje ikke i det hele tatt.

Hvor vellykket det er, kan helt sikkert diskuteres.

Teksten ble skrevet, som jeg også påpeker i kommentarfeltet, etter en nattevakt. En meget travel sådan. Å grunne dypt over ordenes mystiske makt, halvskjelven og «kaffestein» er egentlig ikke så lett. Men det er ofte da jeg skriver. Hvor vellykket det er, kan helt sikkert diskuteres. Det er mulig ordvalgene med undertegnede i en annen tilstand ville vært annerledes. Noe jeg dog sterkt betviler.

Det er et skråblikk

Mitt innlegg ble nemlig ikke skrevet for å, nødvendigvis, skulle bli likt av absolutt alle. Noe den da heller ikke har blitt. Jeg påberoper meg heller ikke at min sansing av et situasjonsklima er lik alle andres.

Både som sykepleiere og mennesker ser, og oppfatter, vi situasjoner og informasjon ulikt. Det mener jeg det skal være rom for. Jeg hadde derimot trodd at teksten skulle forstås i sin helhet – som et skråblikk på den situasjonen vi er i, og ikke trenge fragmentering til en dypere analyse.

Haugrønning Søndbø frykter at hun skal oppfattes som blottet for humor i dette. Hun kan ta det med ro. Om hun leser teksten igjen, vil hun kanskje oppdage en gammel sykepleier som griner i dusjen. Dårlig med trim for lattermusklene der, altså.

Ikke meningen å støte

Når lederen i Rådet for sykepleieetikk støtes slik av bruken av ordet «jammer», er det litt underlig. Det er nemlig ikke et ord jeg reserverer for sykepleiernes beskrivelser av sin situasjon. Ei heller er det forbeholdt kvinner.

Jeg opplever her at Haugrønning Sundbø tillegger meg stemplingsbehov og sjåvinistiske motiver jeg ikke har. Jeg har nemlig aldeles frivillig jobbet i kvinnedominerte yrker i en mannsalder. Ja, også omgangskretsen fylles for det meste av kvinner.

'Jammer' er et ord som er flittig brukt i min dialekt.

«Jammer» er et ord som er flittig brukt i min dialekt som et annet ord for klaging; hvem som klager (han, hun eller hen) har ingen betydning for bruken av ordet. Ei heller her. Jeg kunne sikkert ha byttet ut «jammer» med «mange beskrivelser av slitsomme forhold», men det ville ikke ha stått seg med stilen jeg skriver i. Teksten var nemlig ikke ment å skulle være noen akademisk prestasjon heller.

Det var ment som et kompliment

Om nå vår utmerkede forbundsleder Sverresdatter Larsen finner det usmakelig (et ganske sterkt uttrykk) å ha bli kalt en «harpy», skal jeg være den første til å beklage ordvalget eller karakteristikken. Hun må gjerne sende meg en e-post eller ringe.

Det var ment som et kompliment til en tydelig, hardt arbeidende og svært dyktig leder. En som med nebb og klør kjemper for sine og andre. En stormgudinne intet mindre, Haugrønning Søndbø! Og en del av en allegori i teksten.

Ettersom harpyer er kvinnelige mytologiske vesener, ville det ikke vært naturlig for meg å kalle Bjørn Atle Bjørnbeth akkurat det. Men om han en dag viser seg like brennende engasjert i sykepleiernes vilkår som det Sverresdatter Larssen er, så skal jeg finne på noe til ham også.

«Sykepleiere som gruppe er nå inne i en positiv utvikling og det er stadig flere som ytrer seg. Endelig er det noen som tar bladet fra munnen, og det er ikke et øyeblikk for tidlig», skriver Haugrønning Søndbø. Jeg håper at jeg også kan få være en av disse. Selv med brillene litt langt nede på neseryggen.

Les også:

– Sykepleiere, er det så fælt da?

DET ER FÆLT: – Ja, det er i grunnen det. Sjøl er jeg så heldig at jeg får jobbe på kanskje verdens beste arbeidsplass: en litt bortgjemt intensivavdeling i et utrangert bygg, trangt og fylt til randen av gode kolleger, ledere og utstyr vi ikke har plass til, skriver Leif Roger Nylenden (avbildet). Foto: Privat

– For dem som orker å følge med, så er det et evig renn av jammer fra sykepleiere om dagen. Det gråtes, spys, grues og sluttes. Er det så fælt da? spør sykepleier Leif Roger Nylenden.

Kriseoppslag og alarmreportasjer fra den ene sykepleieren eller avdelingen etter den andre ruller over laptopen, mens Nakstad og Kjerkhol står stødige i stormen og forsikrer om bunnsolide forhold og kommende tiltak.

At vår egen lille harpy Sverresdatter Larssen pisker opp vindforholdene og kommer med nebb og klør, forstyrrer ikke øvrigheten som står til rors på det som til synes snart er Den flygende hollender.

Kapp det gode håp skal rundes om så himmel eller helvete skulle være imot! Litt som det evig planlagte, men lite påbegynte nye Oslo universitetssykehus.

Troverdigheten forringes

Er det så fælt da, lurer jeg på? Man kan jo begynne å lure når «skrekkforholdene» illustreres av intervjuobjektets snasne «instabilder» i diverse utstyr og positurer.

Istedenfor å posere for eget kamera, kanskje hun skulle vært med og skiftet og snudd på pasientene som en får fortalt man ikke har tid til? Det tenker jeg.

Troverdigheten forringes litt av sånt. I hvert fall hos en gammel gubbe som meg. Men det er jo klart: å forevige deliriøse pasienter og nedspydde senger er jo ikke helt «comme il faut» det heller.

Og litt av skylda får vi vel ta, alle sammen.

Og litt av skylda får vi vel ta, alle sammen. Sykepleierne har framstilt seg selv med englevinger, glorie og som kalls-kalt så lenge at det er nesten helt umulig å få folk til å skjønne at det er noe ganske annet som gjelder: beinhardt arbeid, kald klinisk kunnskap, erfaring og vurdering.

Jeg tenker med gru tilbake på noen av Sykepleierforbundets egne kampanjer; sukkersøtt og emment og svært langt unna nervesammenbrudd og doble bind og truende hydronefrose.

Det meste har vært i uvisse

Men er det så fælt? Ja, det er i grunnen det. Sjøl er jeg så heldig at jeg får jobbe på kanskje verdens beste arbeidsplass: en litt bortgjemt intensivavdeling i et utrangert bygg, trangt og fylt til randen av gode kolleger, ledere og utstyr vi ikke har plass til.

Det vil si: på kollegasiden har det vel vært heller noe luftig til tider. Og selv om det har vært «knapert» med folk, har vi under pandemien behandlet intensivtrengende koronapasienter og «vanlige» intensivpasienter på intet mindre enn fire forskjellige lokasjoner etter tur eller parvis, vår egen inkludert.

Det meste har vært i uvisse for sykepleierne og sikkert også legene, og drift/ledelse har mirakuløst nok ikke implodert i det svarte hullet av ledige vakter, fordelinger og nye påhitt fra oven. Folk hos oss er slitne og lei. Og en sliten sykepleier kan fort bli sittende med «stilling ledig»-siden oppe hvis det skulle være litt rolig.

De «nye» med krigeraura

På nattlige MIS-oppdrag ute har jeg møtt sykepleiere som gråter, er oppgitte, er redde, løper og som har så mange pasienter å ta seg av at de ikke vet hva som feiler den enkelte. Og som tidvis har noe manglende kompetanse. Skulle bare mangle, egentlig; mange er rykende ferske.

Som «gammel» kan man nemlig fort se hvem som er nye på sengepost. De har fortsatt en slags krigeraura over seg: lysende i blikket, gjerne utstyrt med de nyeste accessoirene på bringa samt oppbrettede kortermer og buksebein, og ei varmejakke knyttet i livet.

De nye er rake i ryggen og har taktfaste skritt. Jeg er sykepleier!

De nye er rake i ryggen og har taktfaste skritt. Jeg er sykepleier! Et trekvart år senere er pynten borte, buksebeina slenger rundt nedgåtte Birkenstock og varmejakka er på. Hurtignudler og kaffe er det man lever på, og du møter et blikk som er fast, men som har mistet den overjordiske gløden et sted på veien mellom utallige stell, ekstravakter, dødsfall, dokumentasjonstimer og visitter.

Blikket har ikke noe lys

Jeg er ikke den som griner så mye på jobb. Siden 2003 har jeg grått én gang: i stor sorg og en enorm følelse over å ha mislykkes. En god gråt egentlig.

Visst kan det bli litt blankt i øyekroken av og til når jeg står i helt spesielle situasjoner, men grining driver jeg altså ikke med. Eller?

Etter en særdeles travel vakt nylig skjelver underleppa, og jeg spør makker om jeg skal gå ytterligere overtid uten å egentlig vente på svaret. Jeg snur, går ut fra en heller hektisk situasjon, orker ikke å skifte og reiser hjem med privattøyet under armen.

Så går jeg rett i dusjen for da spiller det ingen rolle hva slags vann det er som renner nedover ansiktet mitt. Jeg har i hvert fall ikke grått. Blikket jeg møter i speilet har ikke noe lys. Jeg savner det.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.