– Hvis jeg havner på gamlehjem, vil jeg få være i fred

Vi er forskjellige mennesker hele livet. Helt til vi havner på gamlehjem. Da skal vi bli like. Alle skal ha samme behov. Du har aldri valgt dem du skal bo med. Kanskje er det en gammel nabo som du egentlig aldri har likt.

Så skal vi spise sammen, for det er så koselig. Og de ansatte gjør det alltid i beste mening.

Er det så koselig å spise med folk som smatter og søler? Som sitter der med store smekker, og til og med noen som blir mata?

Så skal man høre på folk som er ganske bortreist og snakker om det samme hele tida. Kanskje har man elendig appetitt, men skal pent være sulten når de andre er det.

Jeg hater trekkspill

Så skal vi ha lekker mat med pynt og grønt. Jeg har sett det så ofte: Det første de gjør er å plukke bort pynten. Eller det er lasagne og pizza og annen festlig mat som ingen har vært vant til å spise.

Vi vil ha de gamle smakene som vi er vant med!

Så skal vi underholdes med musikk vi ikke har valgt. Jeg hater trekkspill. Sikkert bra for dem som liker det, men jeg vil slippe. Eller vi skal synge, for det er så koselig. Som tidligere sopran i kor skal jeg altså sitte der og synge når jeg selv er smertelig klar over at stemmen ikke bærer lenger. Enda en påminnelse om alt en har mista.

Min største skrekk er at det blir arrangert karneval.

Så skal vi aktiviseres fysisk. Kaste ball må da være morsomt! Jeg har aldri likt ballspill, og man kaster ball med småbarn, ikke med gamle.

Min største skrekk er at det blir arrangert karneval. Jeg vil slett ikke ha på meg rød nese og parykk så alle kan le og fotografere. Er vi heldige, kommer lokalavisa og lager reportasje om hvor festlig de gamle har det.

Spar meg. Det blir bare trist. Selv om det er gjort i beste mening.

Aktiviteter et must

Jeg har lang arbeidserfaring blant annet som leder av et lite hjem for psykisk syke. Jeg jobbet der i 30 år, og i ettertid må jeg nok innrømme at vi gjorde mye tvilsomt for pasientene våre.

Fulle av ungdommelig entusiasme og pågangsmot satte vi i gang med aktiviteter vi trodde de ville ha glede av. Alt gjorde vi selvsagt i beste mening.

Vi trodde jo de likte det samme som oss. Vi leide hus i Danmark hver vår. Da var vi en mindre gruppe som reiste. Jeg forsto vel ikke at Kjell ikke ville være med før den gangen han rømte når vi skulle dra.

Vi gikk mye på tur. De ble jo med, men jeg kan sant å si ikke huske om vi fikk noen særlig positiv respons. Men aktiviteter var et must. Det hadde vi jo vi lært.

Sett i ettertid tror jeg ingen hadde særlig glede av det. Det er litt fælt å tenke på i dag.

Man ser det man vil se

Ofte er de så dårlige de som er i institusjon at det er vanskelig for mange å gi uttrykk for hva en faktisk ønsker.

Derfor må personalet først og fremst kunne se og forstå responsen de får fra pasientene. Det er ikke alltid så enkelt, for man ser gjerne det man vil se.

Derfor må det læres. I utdanningen og ikke minst gjennom erfaring.

Jeg har også jobbet mange år i hjemmetjenesten, og jeg så det samme der. Jeg var mye hos ei dame som var over 90 år og satt i rullestol. Hun fortalte at hun hadde vært venninne med ei som bodde i samme leilighetskompleks.

Det var selvfølgelig gjort i aller beste mening.

Vi skulle jo sørge for å aktivisere de eldre, så jeg fant ut at de måtte jo treffes. Jeg satte i gang og styra og arrangerte med kaker og kaffe, for det måtte da være så hyggelig å møtes. Kjørte bort med rullestol, og vi kom frem til Olga som var ganske dårlig. Surstoff og greier.

Jeg serverte kaffe og kaker. Der satt to gamle venninner og hadde ingen ting å snakke om, bare elendighet hos begge to. De var begge lettet da jeg kjørte Ruth hjem. Hun ba aldri om et nytt besøk.

Men det var selvfølgelig gjort i aller beste mening.

Jeg vil spise når jeg er sulten

Nå er jeg jo blitt gammel sjøl, og tenker annerledes om disse tingene. Noen av oss har vel en innsikt i hva som skjer og hvordan vi endrer oss med alderen, men sorgen over alt jeg ikke lenger kan gjøre er både stor og skremmende. Angsten for å bli hjelpeløs ligger i meg hele tida.

Så kommer kanskje den dagen da jeg ikke har noe valg og kommer på et gamlehjem. Det skremmer meg ikke, men det er mye jeg vil slippe å være med på, selv om det blir gjort i beste mening.

Mitt ønske, hvis jeg skulle havne på institusjon, er å få være i fred.

Jeg er ferdig underholdt. Jeg er ferdig aktivisert. Jeg vil ha den halve skiva på rommet mitt.

Og jeg vil ha den når jeg er sulten og ikke når det passer i timeplanen.

Dette innlegget ble først publisert av Ytring.