fbpx – Senk skuldrene. Velkommen skal du være, tredjeårsstudent Hopp til hovedinnhold

– Senk skuldrene. Velkommen skal du være, tredjeårsstudent

Bildet viser en sykepleier som rekker frem hånden for å hilse
ER DU KLAR?: – Om det blir for mye for deg, så si det, sett ord på det. Du vil bli overrasket over støtten du får av kolleger. Stress over tid er ikke sunt, det vet du, skriver Tonje Malene Ruud Thomassen. Illustrasjonsfoto: Gabby Baldrocco / Mostphotos

– For nesten ti år siden var jeg i dine sko, og det er et par ting jeg skulle ønske jeg visste da. Derfor vil jeg dele det sykepleieryrket har lært meg – med deg, skriver innleggsforfatteren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Før du søker jobb, vaksiner deg. Jeg tenker ikke nødvendigvis på influensa- eller pneumokokk-vaksine. Jeg tenker på stivkrampe og hepatitt. Stikkskader er kjedelig, men det skjer. Det er lurt å være vaksinert i forkant. Da reduserer du risikoen for å pådra deg sykdommer om det skulle skje et uhell.

Videre kan det være lurt å tenke på referanser til jobbsøking. Noen har mange referanser, men det også mulig å spørre om praksisveileder kan være en referanse for deg. Nøkkelordet er «spør».

Når du søker jobb

De fleste stillingene lyses ut, og du må søke elektronisk. Du kan bli ansatt allerede nå, med forbehold om at du består eksamenen og får autorisasjon. Vitnemålet må de ha, men det er ingen som ser så nøye på karakterer. Autorisasjonen er det viktigste.

Du blir innkalt til intervju, og på intervjuet vil en tillitsvalgt være til stede. Den tillitsvalgte skal sørge for at intervjuet går riktig for seg og at du ikke blir stilt spørsmål som, for eksempel, «skal du ha barn?»

Du får forhåpentligvis stillingen du har søkt på. Og da skal du forhandle om lønn. Husk også at om du ønsker å ta en videreutdanning, så kan også det forhandles om slik at du får det med i kontrakten den. Det er ikke farlig å spørre. Det verste som kan skje, er at de sier «nei».

Når du er nyansatt

Når du begynner å arbeide et et nytt sted, så er du ny. Det er lov å være ny, og det kan være at du må minne dine kolleger på at du er ny. Om du raskt sklir inn i arbeidsmiljøet, så kan det være at de glemmer det. Ta det i så fall som et kompliment – at de er trygge på deg.

Om det blir for mye for deg, så si det, sett ord på det. Du vil bli overrasket over støtten du får av kolleger. Stress over tid er ikke sunt, det vet du. De fleste arbeidsplasser er tilknyttet en bedriftshelsetjeneste. Der kan du få gratis timer hos psykolog som kan hjelpe deg med å håndtere stresset. Det er jo heller ikke sikkert at det er der du skal jobbe for alltid. Og det er greit.

Kommunikasjon er essensielt, og du er sikkert lei av å høre om det. Kommunikasjon med pasienter, pårørende og kolleger er viktig for pasientsikkerheten og arbeidsmiljøet. Reflekter over dine egne kommunikasjonsmønstre. Det kan være at mye løser seg bare ved å tenke over det.

Når du er usikker?

Du kan alltid ringe en venn. Om denne vennen er lege, legevakt eller AMK er ikke så farlig. Ring heller en gang for mye enn en gang for lite, og sett ord på hva det er du er ute etter, eller hva du er usikker på.

Trenger du råd? De hjelper deg med det du trenger og er overraskende tålmodige. Det er i hvert fall min erfaring med legevakta i Drammen kommune (takk for mange gode råd og hjelp). Er det noen prosedyrer eller rutiner på arbeidsplassen du føler deg utrygg på, så tren på det og gjerne sammen med kolleger. For før du vet ordet av det så må du gjøre det alene, og da er det greit å ha øvd.

Jo flere ganger du gjør en ting, dess lettere er det. Jeg lover deg. Om du tror en pasient er dårlig, så stol på magefølelsen. Du har magefølelse fordi du har kunnskap. Du hadde ikke reagert om det ikke stemte. Vitale målinger kan si sitt, men om de er fine og du likevel mener at noe er galt, så stol på magefølelsen. Det kalles et «klinisk blikk». Prøv å sette ord på hva det er du ser, lukter og føler.

Du kommer aldri til å være helt utlært, så jobb med det du ser, hører og føler. Snakk med kolleger som kjenner pasienten og ikke nødvendigvis sykepleieren. Det er hjelpepleiere eller helsefagarbeider som har lært sykepleierne en ting eller to. Selv har jeg lært mye av en ufaglært jeg jobbet sammen med når jeg var student. Blant annet lærte jeg å si ifra om ting som ikke var greit.

Alt handler ikke om jobb

Det er lov å si nei til ting det være seg ekstra kveldsvakter eller ekstra helgejobbing. Leder styrer visse ting, som for eksempel ferie. Men du kan si nei til andre ting, for du er ikke uerstattelig. Det er kjedelig å høre det, men sånn skal det være. Helsevesenet kan ikke være avhengig av et spesifikt menneske.

Husk å ta vare på deg selv. Du kan kanskje erstattes i helsevesenet, men ikke i ditt eget liv. Behold kontakten med familie og venner. Turnus kan være tøft i begynnelsen, men det er viktig å beholde ditt sosiale nettverk utenom jobb.

Det er viktig å snakke om andre ting enn jobb. Lær deg hvem som er din tillitsvalgt og hvem som er verneombud. De er alltid greie å snakke med om det er noe du lurer på med hensyn til lønn, arbeidsvilkår og helse, miljø og sikkerhet.

Og husk én viktig ting før du forsvinner inn i sykepleiefagets mange oppgaver: Du får aldri gjort så gode observasjoner av en pasient som i en dusj. Du kan heller ikke vite hvordan pasienten mestrer måltidssituasjon uten å være til stede i situasjonen.

Du er klar! Senk skuldrene, og velkommen skal du være.

Les også:

– Er det sykepleieren som har rett og pasienten som lyver?

Bildet viser en pasient som tilkaller helsepersonell fra sykesengen.
MÅ TAS PÅ ALVOR: – Pasientene skal ikke være usikre på om de blir trodd, hørt eller behandlet? For er det ikke pasientene vi jobber for da? spør Karina Synnøve Karlsen. Illustrasjonsfoto: Mostphoto

Studenten mente at pasienten hadde smerter. Sykepleieren mente at pasienten bedrev skuespill og kun klagde når de var hos ham. Det viste seg at studenten hadde rett.

Hva kan man gjøre for å fremme tanken om at et klinisk blikk, faglig kompetanse og etikk kan gå hånd i hånd? Til det beste for pasient og arbeidsmiljø! Jeg stiller meg disse spørsmålene etter fortellinger fra sykepleierstudenter i praksis.

En av fortellingene handler om en pasient som uttrykte sterke smerter. Pasienten fikk smertestillende uten at det hadde effekt. Pasienten klagde konstant over smerter, men fikk ikke gehør fra sykepleierne.

Når sykepleiere vet best

Studenten hadde observert at pasienten var smertepåvirket og skjønte ikke hvorfor han ikke fikk hjelp. Studenten tok opp sine observasjoner på vaktrommet og fikk til svar at pasienten kun klagde når de var på rommet. De trodde at pasienten ikke hadde smerter og drev med skuespill.

Studenten sa at det kliniske bildet tilsa sterke smerter og fikk til svar at de hadde jobbet der lengre og at de visste hva de snakket om. Studenten hadde ingen rett til å fortelle dem hva de skulle se etter, eller hvordan de skulle gjøre jobben sin. Studenten følte avmakt i situasjonen.

Hierarkiet på sengeposten ble tydelig for studenten.

Hierarkiet på sengeposten ble tydelig for studenten. Studenten gikk lenge og kjente på hvordan observasjonene hadde blitt mottatt og hvordan pasienten hadde det. Studenten var ofte inne hos pasienten for å gi omsorg. Etter denne opplevelsen valgte studenten å fullføre praksisperioden ved kun å gjøre det som sykepleierne krevde.

En dag ble pasienten sendt til undersøkelse. Det viste seg at pasienten fikk en diagnose som tilsa sterke smerter. De smertene pasienten hadde gitt uttrykk for, var reelle. Studenten hadde hatt rett i sine observasjoner. I etterkant kom det aldri en beklagelse eller innrømmelse av feil fra sykepleierne.

Hierarki versus pasient

Er det sykepleieren som har rett og pasienten som lyver?

Hva er det som gjør at vi sykepleiere er så redde for å innrømme feil? Oppfatter vi kunnskap som makt? Jo mer kunnskap, jo sterkere og større sosial rangstige har vi? Er det slik at helsevesenet har et hierarkisystem som plasserer pasientene nederst? Om det er slik, lurer jeg på hvor vi kjørte feil. Er det ikke pasienten som skal stå i sentrum?

Pasientene skal ikke være usikre på om de blir trodd, hørt eller behandlet. Er det ikke pasientene vi jobber for da? Det snakkes sjelden om feil man har begått, og vi innrømmer vel sjelden våre feil.

Helsepersonell vil ikke tape ansikt eller miste vennskap blant sine kolleger ved å si dem imot. Resultatet av et slikt hierarki blir at pasienten er prisgitt den hjelpen som gis. Realiteten er nok dessverre slik at det finnes flere liknende historier i det norske helsevesenet hvor verken student eller pasient blir trodd.

På bekostning av oppgaver

Arbeidsdagen til helsepersonell er utfordrende og kompleks. Ikke bare med hensyn til tid, kunnskap og stress. Men fra et etisk ståsted er det også svært utfordrende.

Vi skal gjennomføre prosedyrer, gi medisiner, gjøre administrative oppgaver, servere mat, re senger samtidig som vi skal ivareta pasienter og deres pårørende. Vi skal lytte til pasienten, og vi skal «se» pasienten.

Hvilke oppgaver kutter vi ned på i en hektisk og utfordrende hverdag?

Hvilke oppgaver kutter vi ned på i en hektisk og utfordrende hverdag? Jo, kanskje de som går på bekostning av de elementære oppgavene som å se og lytte til pasientene.

Ved å bruke vår kunnskap og vårt kliniske blikk – ved å sette sammen informasjonen vi får gjennom å lytte og se – kan vi utøve mer effektive prosesser når vi skal hjelpe pasientene. Blir pasientene hørt, sett og behandlet kan et sykehusopphold bli kortere og oppleves som mer positivt enn om pasienten føler seg som en byrde for sykepleierne.

Vi må endre holdninger

Hva med holdningene til sykepleiere? Hva gjør at vi som helsepersonell legger det meste som vi har lært i om etikk, verdier og holdninger til side og inntar holdninger som går ut over pasienten?

Stress kan være svaret. Aldeous Huxley sa en gang følgende: «Fakta slutter ikke å eksistere selv om vi overser dem». Overser vi det faktum at slike ting, som i det nevnte eksempelet med studenten, forekommer i det norske helsevesen, så kan det gå hardt utover kvaliteten på helsevesenet. Er dette en bra holdning å videreføre til sykepleierstudentene?

Sykepleiere som lærer opp studenter, er idealer for mange av studentene. I mitt eksempel blir verken pasient eller sykepleierstudent ivaretatt. Det gjør meg tankefull og bekymret. Er det et slikt helsevesen vi vil utvikle? Er det slik vi vil ha det hvis vi blir syke? Vi er nødt til å løfte en slik debatt og snakke om etiske problemstillinger slik at pasientene ikke blir skadelidende.

Etikk og handling går hånd i hånd

Kompetanse rundt etikk bør heves, og i takt med kliniske kunnskap. Intet menneske blir friskt av bare å bli hørt og sett. Man må også behandle både kropp og sjel. Først da behandler man hele mennesket på best mulig måte.

Om vi lar denne type holdninger få fortsette, risikerer vi å forme et helsevesen som verken ser pasientene eller behandler pasientene med respekt og verdighet.

Vi må jobbe for at etikk og handling går hånd i hånd. Svaret på hvordan, er nok ikke enkelt, men om vi er oppmerksomme på dette, kan vi hindre hendelser som dette.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.