– Vi må være der for dem som har mistet håpet

Dette er historien til et menneske som aldri har kjent på det mange tar så for gitt; å føle på omsorg og trygghet. La oss kalle ham Ole. Han ble født inn i en verden av rusmisbruk, og han har selv hatt et utstrakt rusmisbruk siden han var tidlig i tenårene.

Barndommen hans var svært turbulent og bar preg av tap og brutte relasjoner, og for Ole ble rusen en måte å håndtere alle de vonde følelsene og minnene på. Gjennom rusen kunne han kjenne på ro, mestringsfølelse og glimt av glede.

En god venn av meg har alltid sagt at vi starter med å bygge mennesket og følelse av egenverd allerede ved stellebordet. Mangel på omsorg og kjærlig kommunikasjon med barnet, skaper sår senere i livet, og da bygger vi ikke lenger mennesket. Da reparerer vi.

Alle har møtt en som Ole

Ole viste seg etter hvert å være en av dem som tåler rus dårlig og som etter hvert fikk psykotiske gjennombrudd. Opp gjennom årene har Ole blitt innlagt med alvorlige tilfeller av rusutløst psykose.

Vi som jobber i psykiatrien, har alle møtt en som Ole. En som livet aldri ga en sjanse, og som benyttet seg av de små mulighetene han kom over, for å komme seg gjennom dagene; ofte gjennom å stjele, noe som igjen førte til hyppig kontakt med politiet.

Unge Ole lærte tidlig at det å stole på andre mennesker ikke fører til annet enn skuffelser. Han lærte seg fort å tilpasse seg de ulike miljøene han havnet i, og kanskje kan en si at han endret seg så ofte og så mye at han til slutt mistet seg selv.

Ole har, de siste årene, hatt et stort funksjonsfall, tap av kognitive evner som hukommelse og evne til å gjennomføre helt dagligdagse gjøremål. Mange år med et stort misbruk av ulike rusmidler har satt sine spor.

Ikke lenger tro på hjelp

Når jeg møtte Ole for første gang, var det under en av hans utallige innleggelser ved psykiatrisk avdeling. En kveld forteller han meg at han har gitt opp. Han har ikke lenger troen på at helsevesenet har noe å tilby ham, og han tror ikke lenger at vi kan hjelpe ham.

Det har vært for mange nederlag. For mange ganger har han kjent på at «denne gangen klarer jeg å bli rusfri. Nå skal jeg gå i gang med skole, finne meg en jobb og ...», for så å, kort tid etter, være ute i rusmiljøet igjen og jage den neste store rusopplevelsen.

Ole forteller at skuffelsene og nedturene blir dypere for hver gang han mislykkes.

Hva sier jeg til ham for å kunne støtte ham denne kvelden? Først ble jeg stille. Vi ble sittende å se på hverandre. For meg handlet det om å ta ham på alvor og finne de rette ordene. Ikke komme med noen floskler om at «det vil gå bra denne gangen», for disse ordene har han hørt utallige ganger før.

Vi må være der

Jeg fant aldri de rette ordene, for jeg er ikke sikker på om de eksisterer. Jeg sa til Ole: «Om du har gitt opp, så har ikke vi her på avdelingen gitt deg opp. Vi har tro på deg, og vi skal jobbe videre».

Ole så opp med et ubestemmelig uttrykk. Mulig det var et forsiktig lite smil hos ham. Eller kanskje feiltolket jeg uttrykket hans. Kanskje så jeg et mer et oppgitt uttrykk. Kanskje så jeg det jeg ønsket å se; et smil. Etter denne samtalen med ham, har jeg tenkt at kanskje det viktigste for ham denne kvelden var å bli lyttet til, og at vi som hjelpere i helsevesenet ikke alltid trenger å komme med et svar.

Vi må være der og tåle å høre ordene fra dem som ikke lenger vil, fra de som har mistet håpet. Selv om det er vondt. Historien slutter ikke her, for jeg har troen på at noe eller noen vil kunne hjelpe Ole, om det bare så er for kortere perioder. Kanskje vil han oppleve glimt av glede og håp igjen.