fbpx – Du trenger ikke å grue deg til å komme på et livsgledehjem Hopp til hovedinnhold

– Du trenger ikke å grue deg til å komme på et livsgledehjem

ENGSTELIGE: Noen er kanskje redde for å bli tatt med på aktiviteter som ikke gir dem glede, eller som de ikke mestrer lenger? Og noen er kanskje engstelige for  ikke å få ro og fred når de kommer på sykehjem, skriver innleggsforfatteren. Foto: Livsglede for Eldre

– Hvorfor gruer de fleste av oss seg til å komme på sykehjem? Hva er det som er så skummelt ved det? spør innleggsforfatteren.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Kanskje er man redd for å ikke bli sett som den personen man har vært før og den personen man har blitt? Må vi plutselig like alle disse aktivitetene de tilbyr på sykehjemmet bare fordi vi har fått en demenssykdom?

Vi har hørt om personsentrert omsorg i eldreomsorgen. Er det et ønske, eller en selvfølge? Selvfølge, sier lovverket. Ønske, sier praksisen, eller?

Behov kan endre seg

La oss si at jeg får en demenssykdom. La oss si at jeg kommer på et sykehjem. Det er konsert på sykehjemmet. Allsang liker de fleste, men ikke jeg. Det står i min livshistoriekartlegging som ble fylt ut den gangen jeg kom på sykehjemmet. Jeg sitter på stuen inne på avdelingen, og musikken når så vidt ørene mine. Jeg nynner og beveger meg fra side til side.

Sto det ikke i min livshistorie at jeg ikke likte allsang? Det er helt riktig. Men hvordan vet dere at jeg ikke liker det nå? Kan demenssykdom ha endret min personlighet og mine interesser? Eller vil dere tenke: «Så bra at jeg ikke ble utsatt for det jeg aldri har likt».

Personsentrert omsorg

Heldigvis er sykehjemmet jeg bor på, et livsgledehjem. Ansatte her jobber med personsentrert omsorg. De har lært hvordan de skal ivareta personsentrert omsorg ved å bruke livsgledesirkelen.

Da jeg kom på sykehjemmet, ble min livshistorie kartlagt sammen med meg og mine pårørende: mine interesser, hobbyer og fritidssysler, mitt forhold til dyr, mat, musikk, mine psykososiale og åndelige behov og så videre. Med andre ord – det som gir meg livsglede.

På bakgrunn av denne kartleggingen har min primærkontakt, sammen med meg og mine pårørende, laget en månedsplan for meg (individuell kalender) med minst en individuell aktivitet i løpet av uken. Det er også planlagt at jeg skal komme ut i frisk luft minst en gang i uken.

Min kalender inneholder også en idébank med andre aktiviteter jeg kan ha glede av, eller det jeg ikke ønsker å være med på, med utgangspunkt i min livshistorie. De har et godt system på livsgledehjemmet som sørger for at jeg får tilbud om min planlagte aktivitet uansett hvem som er på jobb.

Observerer og dokumenterer

Mine dager er ikke alltid lett å planlegge, men systemet deres ivaretar også dette. Ansatte er flinke til å dokumentere min opplevelse av aktiviteter jeg har vært med på. De er også flinke til å observere om det er andre aktiviteter jeg har vist interesse for, noe de har tilbudt meg, men som ikke står i min kalender.

De ansatte tør å prøve seg frem fordi de vet at min demenssykdom kan ha forandret mine interesser. De gangene jeg takker nei til tilbudet, respekterer de det. Jeg får tilbud om en annen aktivitet, noe som står i min idébank. Enkelte dager trenger jeg ro og fred, men jeg klarer ikke å finne det selv. Disse gangene handler min aktivitet om å legge til rette så jeg kan finne roen.

Å høre på klassisk musikk eller bare nyte lyden av naturen gir meg ro. Det er noe som står i min kartlegging, og den blir brukt av alle ansatte daglig.

Blir vurdert jevnlig

Primærkontakten min sørger for at aktivitetene, både de planlagte og de spontane, blir evaluert månedlig, og på bakgrunn av dette oppdaterer hun min livshistoriekartlegging. Da blir min neste månedskalender planlagt på bakgrunn av den oppdaterte livshistorien. Min livshistoriekartlegging blir brukt og lever videre så lenge jeg lever.

Derfor blir jeg tatt med på allsang nå. Ansatte har observert at jeg synger med og beveger meg til musikken. Men jeg blir ikke tatt med på andakt lenger, for det står også tydelig i min kalender.

Ansatte er ikke opptatt av at vi må være mange som deltar på andakt for «å tilfredsstille» presten. Presten vet at vi er et livsgledehjem og at det er vi beboere som er viktig. Det kaller jeg personsentrert omsorg – og det finner du på et livsgledehjem.

Riktig folk på riktig sted

Å ivareta personsentrert omsorg trenger ikke å kreve mye ekstra arbeid, men det krever at arbeidet blir satt i system og at alle ansatte kjenner til – og bruker – systemet. Det trenger ikke å kreve mange flere ekstra ressurser, men det krever at vi har riktig folk på riktig sted.

Ansatte må like å jobbe med eldre. De må ha nødvendig kompetanse. De må kunne tilegne seg kunnskap og følge med på utviklingen. De må også kunne sette seg inn i hverdagen min og være der. Det er dem jeg trenger når jeg kommer på sykehjem.

Det er ikke alltid flere hender som er løsningen hvis hendene er i lomma. Det er ikke alltid flere hoder vi trenger, om de hodene er helt annet sted enn sammen med den eldre. På et livsgledehjem sørger systemer for at både hender og hoder er der de skal være.

Du trenger ikke å grue deg til å komme på et livsgledehjem!

Les også:

– Hva vil du bli når du blir stor?

PÅ EGNE PREMISSER: – Noen ønsker å være i fred, mens andre vil være en del av fellesskapet – på livsgledehjemmet: alltid på egne premisser. Det handler om å ta utgangspunkt i de ressursene og interessene hver enkelt har, skriver innleggsforfatteren. Foto: Scott Griessel / Mostphotos

– Eller, hva vil du bli når du blir gammel? Hva man ønsker eller ikke ønsker hvis man kommer på sykehjem, har vært et diskutert tema i det siste, skriver Renate Koen.

Kari Nymo skriver i en kronikk at hun ønsker å være i fred når hun blir gammel. Hun vil ikke underholdes med ballspill, karneval eller ha unødvendig pynt på brødskiva.

Generalsekretær i Nasjonalforeningen for folkehelse, Mina Gerhardsen, skriver på bloggen sin at vi må se mennesker som individer med alle våre ulikheter. Hun skriver:

«Vi kommer inn i alderdom og demenssykdom med et levd liv. […] Likte vi allsang, spill og lek, dyr eller andakt før i livet, er det fint å få det med videre. Hvis ikke, må det legges til rette for det den enkelte har satt pris på, framfor å tenke at de er en del av en gruppe som pleier å like noe bestemt. Det er nettopp dette personsentrert omsorg dreier seg om.»

Videre skriver Gerhardsen: «Tiltak og aktiviteter må være tilpasset personens behov, ønsker og personlighet. Skal vi få til det, er det viktig at personalet kjenner historien til beboerne. De må ha kunnskap om hvem de var, er, og hva de likte før de flyttet inn på sykehjemmet.»

Personsentrert omsorg

Det er musikk i mine ører! Bemanningen i eldreomsorgen er lav, og det kommer nok ikke til å endre seg med det første. Derfor er det godt å vite at lederverktøyet «Livsgledehjem» er en ressurs og ikke et middel for å påtvinge eldre ballspill og karneval.

Hva som gir mening og glede for ulike mennesker, er forskjellig, og det må vi alltid respektere. Livsgledehjem er personsentrert omsorg i praksis. På livsgledehjemmene blir de ansatte kjent med hvem beboerne har vært og hvem de er i dag gjennom en livshistoriekartlegging. Det handler ikke om å skape mest mulig liv og røre i hverdagen, men nettopp om å se den enkelte.

Livsgledehjemmene legger til rette for aktivitet tilpasset individuelle interesser og ressurser. De som bor der, skal få være en del av samfunnet, ta del i dagligdagse aktiviteter og beholde tradisjoner. Å trekke årstidene inn i hverdagen er et eget kriterium, og mange sykehjem feirer ulike merkedager gjennom året – slik som karneval.

Karnevalet har blitt feiret om senvinteren i Norge helt siden 1800-tallet. Årstidsmarkeringene kan bidra til realitetsorientering, reminisensarbeid og være med på å ta vare på egenverdet til den enkelte – noe som er en viktig del av å jobbe personsentrert. De som har glede av å kle seg ut og være med på festen, får være med. Og de som ikke har lyst, skal så klart få slippe.

Lettere å oppdage endringer

Beboerne på et livsgledehjem får tilbud om aktiviteter basert på egne ønsker, behov og ressurser. Kanskje har en beboer drevet med – eller vært lidenskapelig opptatt av – ballspill, og ønsker å få holde på med det, også på sykehjemmet. På livsgledehjemmet vet de ansatte det og kan legge til rette for at vedkommende får mulighet til å beskjeftige seg med ballspill – tilpasset eget funksjonsnivå.

Livsgledehjem er et system som sikrer personsentrert omsorg, uavhengig av hvem som er på jobb. Og det hjelper ikke hvor mange som er på vakt hvis man ikke har et system for dette i bunnen.

Kjenner man hver enkelt beboer, er det også lettere å oppdage eventuelle endringer. Sosial tilbaketrekning og et ønske om å isolere seg kan være et tegn på depresjon – den vanligste psykiske lidelsen blant eldre, ifølge Aldring og helse.

Et godt tiltak for behandling eller forebygging av depresjon er ifølge NHI miljøterapi. Denne kan forekomme i form av planlagte aktiviteter, eller samtaler på bakgrunn av beboerens ønsker og behov.

Omsorg satt i system

Jeg har selv jobbet på sykehjem i ti år og hatt vakter med både lav og høy bemanning. Det er fantastisk mange flotte, pliktoppfyllende og dyktige mennesker som jobber i eldreomsorgen. De springer så svetten renner for å rekke dagens oppgaver og gjøremål. Og det er nettopp da livsgledehjem er så viktig, fordi den personsentrerte omsorgen er satt i et system.

Jeg har sett effekten av det i praksis da jeg jobbet på et livsgledehjem. Rutiner, prosedyrer og organisering gjør at hver enkelt beboer får tilbud om turer ut i frisk luft og aktiviteter etter individuelle ønsker og behov. Hver uke, ikke bare når det er litt tid til overs. Vi ansatte flyttet fokuset fra oppgavene over til beboerne.

Vi begynte å jobbe personsentrert, ikke oppgaveorientert. Vi så mennesket, ikke diagnosen. Jeg sang meg gjennom stell fremfor å bruke beroligende medisin fordi jeg kjente beboeren godt og visste at hun gjennom sang ville få en bedre opplevelse. Og ikke minst, jeg visste hvilken sang jeg skulle synge.

Kartlegger interesser og behov

Vi hadde mange rutiner også før vi ble et livsgledehjem. Men så begynte vi å kartlegge beboerne mer detaljert. Det viste seg at en av beboerne mine elsket pinnekjøtt og mandelpotet. Hun hadde ikke spist dette på mange år fordi pinnekjøtt ikke ble servert på sykehjemmet, og ikke hadde hun nære pårørende som kunne ordne det.

En dag fikk jeg gleden av å servere et pinnekjøttmåltid til henne. Hun gråt av glede og sparte mandelpoteten til slutt og spiste den sakte i tynne skiver. For en glede for oss begge, takket være livshistoriekartleggingen.

Ikke alle som bor på sykehjem føler for å danse polka eller høre trekkspillmusikk. Noen vil bare ha ro. Men er det ikke da betryggende å vite at dersom noen sitter alene på rommet, så er det fordi de selv vil det; fordi hans eller hennes interesser er kartlagt og ligger til grunn for omsorgstilbudet?

Vi har forskjellige behov

Noen ønsker å være i fred, mens andre vil være en del av fellesskapet – på livsgledehjemmet: alltid på egne premisser. Det handler om å ta utgangspunkt i de ressursene og interessene hver enkelt har. Hvilken musikk liker du, hva liker du å se på TV, hva slags dyr liker du, hva liker du å spise, eller hva liker du å gjøre ute? Og livsgledehjemmet skal legge til rette for at du skal få leve livet ditt – livet ut.

Ingen vet hva fremtiden bringer, hvilke interesser eller ønsker man kommer til å ha når man blir eldre. Men hvis jeg havner på sykehjem når jeg blir gammel, så håper jeg det er et livsgledehjem som kartlegger akkurat hva jeg ønsker og trenger. Og hvis Kari Nymo havner på sykehjem når hun blir gammel, så håper jeg hun får være i fred.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.