– Du trenger ikke å grue deg til å komme på et livsgledehjem

Kanskje er man redd for å ikke bli sett som den personen man har vært før og den personen man har blitt? Må vi plutselig like alle disse aktivitetene de tilbyr på sykehjemmet bare fordi vi har fått en demenssykdom?

Vi har hørt om personsentrert omsorg i eldreomsorgen. Er det et ønske, eller en selvfølge? Selvfølge, sier lovverket. Ønske, sier praksisen, eller?

Behov kan endre seg

La oss si at jeg får en demenssykdom. La oss si at jeg kommer på et sykehjem. Det er konsert på sykehjemmet. Allsang liker de fleste, men ikke jeg. Det står i min livshistoriekartlegging som ble fylt ut den gangen jeg kom på sykehjemmet. Jeg sitter på stuen inne på avdelingen, og musikken når så vidt ørene mine. Jeg nynner og beveger meg fra side til side.

Sto det ikke i min livshistorie at jeg ikke likte allsang? Det er helt riktig. Men hvordan vet dere at jeg ikke liker det nå? Kan demenssykdom ha endret min personlighet og mine interesser? Eller vil dere tenke: «Så bra at jeg ikke ble utsatt for det jeg aldri har likt».

Personsentrert omsorg

Heldigvis er sykehjemmet jeg bor på, et livsgledehjem. Ansatte her jobber med personsentrert omsorg. De har lært hvordan de skal ivareta personsentrert omsorg ved å bruke livsgledesirkelen.

Da jeg kom på sykehjemmet, ble min livshistorie kartlagt sammen med meg og mine pårørende: mine interesser, hobbyer og fritidssysler, mitt forhold til dyr, mat, musikk, mine psykososiale og åndelige behov og så videre. Med andre ord – det som gir meg livsglede.

På bakgrunn av denne kartleggingen har min primærkontakt, sammen med meg og mine pårørende, laget en månedsplan for meg (individuell kalender) med minst en individuell aktivitet i løpet av uken. Det er også planlagt at jeg skal komme ut i frisk luft minst en gang i uken.

Min kalender inneholder også en idébank med andre aktiviteter jeg kan ha glede av, eller det jeg ikke ønsker å være med på, med utgangspunkt i min livshistorie. De har et godt system på livsgledehjemmet som sørger for at jeg får tilbud om min planlagte aktivitet uansett hvem som er på jobb.

Observerer og dokumenterer

Mine dager er ikke alltid lett å planlegge, men systemet deres ivaretar også dette. Ansatte er flinke til å dokumentere min opplevelse av aktiviteter jeg har vært med på. De er også flinke til å observere om det er andre aktiviteter jeg har vist interesse for, noe de har tilbudt meg, men som ikke står i min kalender.

De ansatte tør å prøve seg frem fordi de vet at min demenssykdom kan ha forandret mine interesser. De gangene jeg takker nei til tilbudet, respekterer de det. Jeg får tilbud om en annen aktivitet, noe som står i min idébank. Enkelte dager trenger jeg ro og fred, men jeg klarer ikke å finne det selv. Disse gangene handler min aktivitet om å legge til rette så jeg kan finne roen.

Å høre på klassisk musikk eller bare nyte lyden av naturen gir meg ro. Det er noe som står i min kartlegging, og den blir brukt av alle ansatte daglig.

Blir vurdert jevnlig

Primærkontakten min sørger for at aktivitetene, både de planlagte og de spontane, blir evaluert månedlig, og på bakgrunn av dette oppdaterer hun min livshistoriekartlegging. Da blir min neste månedskalender planlagt på bakgrunn av den oppdaterte livshistorien. Min livshistoriekartlegging blir brukt og lever videre så lenge jeg lever.

Derfor blir jeg tatt med på allsang nå. Ansatte har observert at jeg synger med og beveger meg til musikken. Men jeg blir ikke tatt med på andakt lenger, for det står også tydelig i min kalender.

Ansatte er ikke opptatt av at vi må være mange som deltar på andakt for «å tilfredsstille» presten. Presten vet at vi er et livsgledehjem og at det er vi beboere som er viktig. Det kaller jeg personsentrert omsorg – og det finner du på et livsgledehjem.

Riktig folk på riktig sted

Å ivareta personsentrert omsorg trenger ikke å kreve mye ekstra arbeid, men det krever at arbeidet blir satt i system og at alle ansatte kjenner til – og bruker – systemet. Det trenger ikke å kreve mange flere ekstra ressurser, men det krever at vi har riktig folk på riktig sted.

Ansatte må like å jobbe med eldre. De må ha nødvendig kompetanse. De må kunne tilegne seg kunnskap og følge med på utviklingen. De må også kunne sette seg inn i hverdagen min og være der. Det er dem jeg trenger når jeg kommer på sykehjem.

Det er ikke alltid flere hender som er løsningen hvis hendene er i lomma. Det er ikke alltid flere hoder vi trenger, om de hodene er helt annet sted enn sammen med den eldre. På et livsgledehjem sørger systemer for at både hender og hoder er der de skal være.

Du trenger ikke å grue deg til å komme på et livsgledehjem!