fbpx Gratulerer – det er 12. mai! Dagen for feiring! Hopp til hovedinnhold

Gratulerer – det er 12. mai! Dagen for feiring!

NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen
FEIRER: Vi sykepleiere vet alt om problemene. Vi vet alt om lidelsen som pasient og pårørende står i. Vi kjenner lidelsen som lukt, klam hud, skrik, eller verre – som stillhet og når vi ser fallet vi ikke klarer å avverge, skriver NSF-leder Lill Sverresdatter Larsen i forbindelse med sykepleierdagen 12. mai.   Arkivfoto: Marit Fonn

Den internasjonale sykepleierdagen er dagen for feiring. Markering av Florence Nightingales fødselsdag. En markering av sykepleieres livsviktige kompetanse. Livsviktig for pasientene, men også for et samfunn det er mulig å leve gode liv i.

Dette er et innlegg fra NSF. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Dette er dagen vi skal manifestere «du er innmari bra». For vi sykepleiere får helsetjenestene til.

Dette er dagen da hele befolkningen bør applaudere verdien av sykepleiernes synlige og usynlige arbeid over hele landet.

Feiring i dag – handling alle andre dager

Dette er dagen for feiring, fine taler og fyndige ord. Alle andre dager i året er tid for handling.

Handling er helt nødvendig. Det er mer en nok av problemer som må tas tak i. NSF feirer 110 år i 2022. Vår tids kamp er å gjøre pleie, omsorg og etikk viktig og av verdi igjen. I kriser trengs verdier slik de er nedfelt i våre yrkesetiske retningslinjer enda mer.

LES OGSÅ: Florence Nightingale: – Jeg beundrer innsatsen, men ville ikke pleiet nær kontakt

Pandemi, nærhet til krig, etterslep av behandling, antibiotikaresistens, og en demografisk skremmende utvikling av befolkningens behov og ressurser avsatt til helsetjenestene. Vi sykepleiere vet alt om problemene. Vi vet alt om lidelsen som pasient og pårørende står i. Vi kjenner lidelsen som lukt, klam hud, skrik, eller verre – som stillhet og når vi ser fallet vi ikke klarer å avverge. Vi kjenner lidelsen, og noen pasientmøter blir med oss resten av livet.

Vi kjenner problemene

Vårt gnagende problem er at vi også kjenner til løsningene, men at vi er avhengige av andre med visjoner og myndighetsmakt til å handle stort.

Samfunnsøkonom Thorvald Grung Moe sa i et intervju med Samfunnsviterne nylig: «En sterk helsesektor skal også komme unge mennesker til gode. God helse bidrar til at flere kan delta i arbeidslivet, og stå lengre i jobb. Det er den neste generasjonen som danner framtidig skattegrunnlag. På den måten kan man si at helsesektoren er det mest produktive du kan investere i».

LES OGSÅ: – La jobben som sykepleier bli den festen du drømte om

Vi trenger en økt forståelse for at vårt arbeid som sykepleiere ikke bare er «nice to have». En hånd her og der. Et løft når det trengs. Vi trenger en samlende forståelse for at sykepleierne er avgjørende for fysisk og psykisk behandling, tilheling, mestring, og for å fremme helse.

Sykepleiere er nødvendig for verdiskapning

Sykepleiere i hele Norge er avgjørende for hvilke steder det er mulig å drive næring, bo og leve liv. Profesjonelt pleie- og omsorgsarbeid er vitenskapelig bevist som «hardcore» verdiskaping for samfunnet.

Men dagen i dag er ikke dagen for problemene. Dette er dagen for feiring.

Feiring med rød saft og flagg som når vi tar imot et nytt barn. Som når våre observasjoner fører til diagnose og behandling som betyr år med livskvalitet. Som når bandasjen skiftes og såret lukter friskt. Som når pulsen slår igjen.

Dette er dagen for feiring i takk til dem som har gått foran. Feiring. Løsninger som kommer fordi vi er sykepleiere og samfunnet trenger oss. Vi finner håp. Vi skaper mestring. Vi finner ut av det sammen. Sammen med pasient. Sammen med andre yrkesgrupper. Sammen med pårørende. Sammen med politikere, arbeidsgivere og næringsliv. Sykepleiere er sterkere sammen.

Gratulerer med dagen, sykepleiere og samfunn!
 

– La jobben som sykepleier bli den festen du drømte om

Bildet viser en smilende Christiane Wullner ute på tur. Hun tar en selfie på toppen av en trapp.
SNART PENSJONIST: –  Nå går jeg av med pensjon. Jeg gruegleder meg fordi følelsene er delt. Det har liksom alltid vært sykepleien, og jobben har styrt og preget min hverdag. Så hvem blir jeg nå? skriver Christiane Wullner. Foto: Privat

– Etter 44 år i yrket, har jeg følgende råd til dere unge, glødende og fremadstormende sykepleiere: Realiser drømmene deres, skriver sykepleieren som nå går av med pensjon.

Det er nok mange av dere som ikke kjenner til hva jeg har brukt mine aktive år som sykepleier til. Mange var ikke engang født da mitt sykepleiereventyr startet  i 1978.

Etter endt realskole, tok jeg et halvt års praktikum på sykehus. Jeg visste at det var sykepleier jeg ville bli.

Jeg var heldig og kom rett inn i sykepleien før jeg fylte 17 år, noe som var nederste aldersgrense i Tyskland i 1975. Et skolelys var jeg ikke, men jeg klarte å ta eksamenen før jeg fylte 20 år.

To år som definerte meg som sykepleier

Ved enden av utdanningen, tok jeg et sidesyn på antroposofi og søkte meg til en antroposofisk kreftklinikk i Sveits. Det var en svært tøff start for en 20-åring, men disse to årene definerte og formet meg som sykepleier. Det meste av mine verdier, etiske holdninger, omsorg og empati ble grunnlagt da og har fulgt meg gjennom hele yrkeslivet.

De påfølgende årene bodde jeg i Nord-Troms, på Vannøya i Karlsøy kommune. Her jobbet jeg de første årene først med å egne line og senere som hjelpepleier.

Norge godkjente ikke min tyske utdanning, og det kostet meg et ubetalt jobb-år i Harstad for å bli godkjent. Ubetalt fordi jeg jobbet gratis for sykehuset som sykepleier, men offisielt var jeg under utdanning og mottok studielån.

Når godkjenningen endelig var i boks, fikk jeg jeg jobb som hjemmesykepleier og etter hvert stilling som konstituert helsesøster i Karlsøy kommune. I 1985 var jeg ferdig utdannet helsesøster ved universitetet i Tromsø.

Går av med pensjon

I 1987 flyttet jeg til Kristiansund og jobbet mange år i full stilling på sykehusets barneavdeling. Jeg betjente i tillegg et vaksinasjonskontor i ett år i denne perioden. Fra 1995 hadde jeg delt stilling i barneavdelingen (50 prosent) og dialysen (50 prosent).

Århundreskiftet tilbrakte jeg på Røst. Her jobbet jeg både på sykehjem og i hjemmesykepleien før jeg satte nesen igjen sørover til Kristiansund der jeg fortsatte som før.

I 2011 flyttet jeg til Trondheim. Jeg ville ikke lenger jobbe på to avdelinger, men jeg hadde problemer med å velge side og var åpen for enten å jobbe på barnavdelingen eller på dialysen. Den første som kunne tilby meg fast jobb, skulle få meg. Her var avdelingslederen på dialysen raskest på banen, og siden har jeg jobbet på dialysen. Forresten mindre enn 100 prosent for første gang i alle disse årene.

Nå går jeg av med pensjon. Jeg gruegleder meg fordi følelsene er todelt. Det har liksom alltid vært sykepleien, og jobben har styrt og preget min hverdag. Så hvem blir jeg nå?

Jeg regner med at det ordner seg og at jeg, som alle andre før meg, må gjennom denne prosessen og etter hvert tilpasse meg.

Jeg tror jeg går av mens jeg ennå ikke befinner meg i nedoverbakken, men er på topp og i svært god fysisk form. Så nå sier jeg som Pippi Langstrømpe: «Det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert.» Fremtiden blir nok bra.

Realiser drømmene

Avslutningsvis har jeg lyst til å si noe. Opp gjennom årene har jeg hatt en del drømmer som jeg aldri fikk realisert. I dag er jeg irritert på meg selv for at jeg ikke våget å prøve noen av dem i det minste.

Det jeg gikk glipp av, var drømmen om å reise med Leger Uten Grenser. Ikke til krigsområder, men til katastrofer som oppstår av andre årsaker. Svalbard har jeg i det minste søkt på – men var aldri kvalifisert nok til å jobbe der. Og så var det offshore-jobbing som det heller ikke ble noe av.

Jeg søkte en gang på et misjonsskip som gikk langs Afrikas vestkyst og som tilbød øyeoperasjoner. Jeg er ikke spesielt sjøsterk, men søkte likevel. Men så måtte det betales for å jobbe der, så da ble det ikke noe av det heller.

Så, etter 44 år i yrket har jeg følgende råd til dere unge, glødende og fremadstormende sykepleiere: Realiser drømmene deres! La jobben som sykepleier bli den festen du drømte om For hverdager blir det nok av før du er der jeg er nå og går av med pensjon!

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.