– Mener vi at oppgaveglidning løser sykepleierkrisen?

Nok en gang viser tall fra Nav sin årlige bedriftsundersøkelse at mangel på sykepleiere er størst. Et politisk problem, men helseminister Ingvild Kjerkol viser alltid galant til helsepersonellkommisjon når tema sykepleiermangel og konsekvensene av den kommer på dagsorden.

Forventningene til rapporten, som skal legges frem våren 2023, er store.

Ikke nok ressurser

Hvordan ser sykepleiermangelen ut i praksis? Vi vet at én av fem sykepleiere ikke jobber i helsetjenesten ti år etter fullført utdanning, og det finnes nok av rapporter som har utredet årsaker og pekt på løsninger.

De kommunale helse- og omsorgstjenestene har lenge varslet om at de har særdeles store utfordringer med å rekruttere og beholde sykepleiere, og nyutdannede sykepleiere foretrekker å jobbe i spesialisthelsetjenesten.

Ulike undersøkelser og statistikk gjennomført i de senere år viser at kommunehelsetjenesten ikke har fått tilført nok ressurser og kompetanse i takt med overføring av oppgaver fra spesialisthelsetjenesten på grunn av samhandlingsreformen.

Hva med kvalitet?

Vi vet også at det vanligvis settes inn personell med lavere kompetanse, eller assistenter/ufaglærte, på vakter for fravær som oppstår blant sykepleiere. Disse faktorene fører nødvendigvis til en forskyvning av oppgaver, eller oppgaveglidning – et fenomen som har eksistert lenge i helsetjenesten.

Oppgaveglidning har blitt et populært tiltak blant desperate ledere i helsetjenesten som tydeligvis mener at dette utelukkende løser sykepleierkrisen. Sykepleiefaglige oppgaver delegeres til personell med lavere kompetanse eller til ufaglærte. Men hvem spør etter observasjons- og vurderingskompetanse? Og hvordan påvirker dette sykepleieres arbeid og motivasjon, samt turnover? Hvordan brukes sykepleiekompetansen og hva med kvalitet i pleie og behandling?

Det er interessant at Legeforeningen allerede i 2013, i et notat om oppgaveglidning, skrev at mer av legenes arbeidstid må gå til pasientrettet arbeid, at det ikke må gå utover kvalitet og at effekten må evalueres ved hjelp av forskning samt systematisk bruk av kvalitetsparametere.

Diskusjonen går

Ikke alle ansatte vil ha endringer og er villige til å lære seg oppgaver som er utenfor utdanningen, og mange peker på kvalitet, etikk og kompetanse. Diskusjoner går for skjæringspunktet av oppgavefordeling mellom helsepersonellgrupper og særlig mellom sykepleiere og helsefagarbeidere.

Noen mener at sykepleiere skal få avlastning ved oppgaveglidning. Men en helsefagarbeider skal være i tillegg til og ikke istedenfor en sykepleier.

For en stund tilbake fulgte jeg med på en debatt om implementering av AKS-sykepleiere i helsetjenesten hvor noen snakket om å avlaste legene. Overlegen som var med i panelet, var snar til å avbryte diskusjonen og tok til orde for at AKS er – ja nettopp – i tillegg til og ikke istedenfor legene – til tross for utdanning på masternivå!

I fjor høst uttalte Marit Roxrud Leinhardt i KS følgende: «Vi er blitt mer oppmerksom på at sykepleierne ikke skal hogge ved og gjøre andre ting, og dette er veldig viktig for at vi skal kunne bruke ressursene på riktig måte».

Problemet vil øke

Hvordan skal egentlig ressursene brukes på riktig måte? Fordeling av oppgavene må være hensiktsmessig og følge kompetansenivået for at det skal være effektivt og forsvarlig. Sykepleiere har fått flere og flere administrative oppgaver med årene for å dokumentere, registrere, rapportere og kontrollere. Det blir derfor stadig mindre tid til pasientnært arbeid.

I tillegg spiller organisering av tjenesten, effektivisering og økonomiske rammer samt bemanningsplaner inn på hvordan sykepleierne brukes. Disse faktorene kamuflerer reell tilgang til sykepleierkompetanse i tjenestene. Sammen med «sykepleiermangel» – eller rett og slett bare utfordringer med å rekruttere og beholde sykepleiere, kanskje også selvforskyldt – brukes dette i argumentasjon for oppgaveglidning.

Men med stadig større oppmerksomhet på forskyving av tradisjonelt sett sykepleiefaglige oppgaver, vil problemet med å rekruttere og beholde sykepleiere i de kommunale helse- og omsorgstjenestene ikke bare i rurale, men også sentrale områder øke ytterligere i omfang. Vi vet også at sykepleiermangel er selvforsterkende.

Sykepleiere er generelt svært opptatt av fagkunnskap, og mange jeg har møtt og møter er stadig på jakt etter bedre arbeidsvilkår, lønn og særlig faglige utfordringer. Men dette finnes ikke utelukkende i papir- og medisinromsarbeid og oppgaver som har blitt fratatt.

Hvem tar ansvaret?

Jeg lurer på hvem som setter søkelyset på og tar ansvar for konsekvensene en slik – nærmest tilfeldig – forskyvning av oppgaver fører til? Kanskje er «sykepleierflukt» egentlig én av dem.

I Tromsø har kommunen laget sykepleierteam i hjemmesykepleien. Dette er et tiltak for å rekruttere sykepleiere og samtidig sikre riktig utnyttelse av kompetanse. Antall sykepleiere som søkte på disse stillingene, økte plutselig. Antakeligvis er det også ulemper med en slik organisering, men denne måten å organisere hjemmesykepleien på tvinges sikkert frem «for at vi skal kunne bruke ressursene på riktig måte» i fremtiden.

Det er mulig vi ser mer av såkalte hjemmesykehus fremover, eller at sykepleiere jobber på tvers av spesialist- og kommunehelsetjenesten. Tiden vil vise. Det blir spennende å følge med på hvordan fremtidens helsetjeneste organiseres, finansieres og hvordan mangelen på sykepleierne løses.