fbpx – Det er en varslet katastrofe, så gjør noe! Hopp til hovedinnhold

– Det er en varslet katastrofe, så gjør noe!

Bildet viser Kjetil Næss ved sjøkanten
SYKEPLEIERMANGELEN: – Alle alarmer og sirener har for lengst gått, men i regjeringsbygningene må de sitte med store øreklokker, for det later ikke til at de hører noe som helst, skriver innleggsforfatteren (avbildet). Foto: Privat

– Jeg personlig er svært fornøyd med mitt møte med helsevesenet. Men det skyldes ikke helsevesenet som system, men kreftsykepleierne som løper beina av seg, skriver kreftpasient Kjetil Næss.

Dette er et debattinnlegg. Innholdet gir uttrykk for skribentens holdning.

Det sies at vi har verdens beste helsevesen. Det er lett å være enig i det, men det finnes også store systemfeil som kanskje ikke ses så lett med det blotte øyet, om man ikke sitter på innsiden og kan fortelle om det.

Sykepleier Hedda Wisløff hadde en «rant» på Instagram tidligere i sommer, og jeg er hjertens enig med henne.

For hvorfor velger så mange sykepleiere å si opp for å være sikret sommerferie? Hvorfor vurderer så mange som sju av ti å slutte? Og hvor mange flere må bli sykemeldt av utbrenthet før ledelsen og våre politikere skjønner tegninga?

Det handler om arbeidsoppgaver

Et punkt jeg selv har lagt merke til over tid, er arbeidsoppgaver sykepleiere blir satt til å gjøre, men som de burde sluppet. Andre journalister har også sett dette.

– Arbeidsgiverne er nødt til å tenke litt annerledes for å beholde flere i stillingene. Det handler om ledelse og trivsel, men ikke minst om arbeidsoppgaver. Sykepleierne må kunne konsentrere seg om å være nær pasientene. Så må det bygges et stort nok lag til å ta seg av logistikk, renhold og oppgaver som kan løses av andre faggrupper, skrev en kollega i en Amedia-avis for få uker siden.

Innertier!

Og for å få helseministeren til kanskje å lytte til meg nå, tar jeg en Petter Northug som den han tok mot svenskekongen for noen år siden:

INGVILD KJERKOL: CAN YOU HEAR ME NOW?

Det er for høy arbeidsbelastning

For nå skal jeg fortelle litt om hvorfor dette er så ekstremt viktig. Særlig innen faget kreftbehandling. Og det er noe jeg, i all beskjedenhet, vet litt om etter å ha vært gjennom 31 strålebehandlinger og 12 cellegiftkurer i løpet av halvannet år, fordelt på sykehusene Radiumhospitalet, Kalnes sykehus og Kreftsenteret på Ullevål sykehus.

Jeg har under flere opphold på nevnte sykehus observert hvordan tingenes tilstand er, og den største overraskelsen er denne: Hvorfor er de aller fleste kreftsykepleiere så unge? Og da kommer naturligvis oppfølgingsspørsmålet: Hvorfor er det så mange som ikke orker å stå i jobben lenger enn noen få år?

Det korte svaret er: Altfor høy arbeidsbelastning. Noe også Norsk Sykepleierforbund og Sykepleien har satt fingeren på i en rekke artikler.

Ingen verdens ting skjer

Mitt ankepunkt oppe i alt dette, og hva som gjør at jeg er forbannet på våre politikere, er at ingen verdens ting skjer. Sykepleiermangelen er en varslet katastrofe. Alle alarmer og sirener har for lengst gått, men i regjeringsbygningene må de sitte med store øreklokker, for det later ikke til at de hører noe som helst.

For å bruke meg selv som eksempel på tingenes tilstand: Når man ikke bare får én, men to alvorlige kreftdiagnoser på kort tid, skjer det mye i hodet. Såpass mye at det skal svært lite til før man bukker under.

Min redning, som jeg skrev om i min forrige kronikk «Når alt er som mest ræva, kommer hun på sin hvite hest og redder meg», var et fantastisk knippe kreftsykepleiere som tok seg tid til å prate, støtte, trøste og vise en omsorg jeg ikke har opplevd maken til.

Ofte var det kun et kvarters samtale på rommet fra spesielt en av kreftsykepleierne som skulle til, så fikk jeg hodet over vannet igjen.

Vi mister livsforlengende samtaler

Det jeg dessverre også har registrert, er at disse svært viktige samtalene nå kan gå på bekostning av andre oppgaver som må utføres og som ikke har noe med utdanningen deres å gjøre. Så svar meg derfor på disse spørsmålene, Kjerkol:

– Hvorfor må kreftsykepleiere gå ned i kjelleren på sykehuset for å hente senger, når det finnes portører?

– Hvorfor må kreftsykepleiere vaske ut rom og senger, når det finnes renholdsarbeidere?

– Hvorfor står det en kreftsykepleier og steker egg og bacon til meg når det finnes kjøkkenpersonale?

Disse tre eksemplene kan bety at kreftpasienter mister en livsforlengende samtale den dagen, fordi kreftsykepleieren var opptatt med helt andre ting. Og det var vel ikke meningen, var det vel?

Og ikke bare lemp all skyld på sykehusledelsen. De tar ordre og signaler fra ditt departement. Og sist jeg sjekket var det politikerne som bevilget midler til sykehusene.

Kreftsykepleierne er viktige

Det må samtidig nevnes at jeg personlig er svært fornøyd med mitt møte med helsevesenet og min behandling. Men det skyldes ikke helsevesenet som system, men kreftsykepleierne som løper beina av seg. Dette skrev jeg også om i min forrige kronikk.

Til slutt vil jeg nevne at til høsten starter et nytt kull på universitetet med sykepleiere som skal ta videreutdanning og kanskje en mastergrad innen kreftsykepleie. Dit er jeg invitert for å holde et kort foredrag om meg selv og min situasjon. En oppgave jeg både gleder – og gruer – meg til.

Gleder; fordi det å bli kreftsykepleier krever både dedikasjon og et brennende ønske om å hjelpe mennesker som trolig har fått den verste diagnose de kan forestille seg. Å kunne fortelle disse nye studentene om hvor fantastisk jobb de vil gjøre i fremtiden og hvor mye de kommer til å bety for alvorlig syke pasienter.

Vi mangler 7000 sykepleiere

Jeg gruer meg til å holde foredraget for hva skal jeg si når de noen ganger må forsake en viktig samtale, fordi de måtte løpe i kjelleren for å hente en seng? Eller hva skal jeg si til noen som tar en mastergrad innen kreftsykepleie, men som må vaske både rom og toalett, og at de ikke kommer til å holde ut mer enn 4–6 år før de bukker under?

Hva mener du jeg skal fortelle dem, Kjerkol? Dere var flinke til å kritisere Bent Høye når Arbeiderpartiet satt i opposisjon. Nå er dere i regjering med deg, Kjerkol, som helseminister, og dere mangler fremdeles rundt 7000 sykepleiere.

Gjør noe!

Les også:

Verdens kreftdag: – Takk til deg som utgjør en forskjell for kreftpasienter

Bildet viser en kvinne som holder armene i kors over hjertet som en gest for takknemlighet
BETYDNING: – Din innsats som frivillig betyr noe for andre. Det er som den berømte dråpen i havet og at den enkeltes innsats blir til noe mer, skriver Tanja Alme og Merete Kløvning på vegne av NSFs faggruppe for kreftsykepleie. Foto: Aleksandr Davydov / Mostphotos

– Verdens kreftdag markeres årlig den 4. februar. Denne dagen retter vi oppmerksomheten mot ulike temaer relatert til kreft, men også mot dem som setter andre mennesker foran seg selv, skriver NSFs faggruppe for kreftsykepleie.

Kreft er noe som berører alle, enten du rammes av en kreftsykdom selv, eller du er pårørende. Én av tre får en kreftdiagnose i løpet av livet. Heldigvis blir de aller fleste friske av sin kreftsykdom, og i dag regner en med at to av tre overlever kreft.

Så er det også slik at en del mennesker lever mange år med sin diagnose, og for noen av disse kan det oppstå senskader eller endringer som gjør at hverdagen ikke blir akkurat som før. Kreftrammede er dermed en mangfoldig gruppe, og mange kan trenge støtte og hjelp over lang tid.

Rett kompetanse på rett sted

Kreftsykepleiere arbeider både i kommune, helseforetak og andre områder der det er behov for vår spesifikke fagkompetanse. Som faggruppe er vi selvsagt svært opptatt av kvalitet og kompetanse i møte med pasienter og pårørende.

En kreftsykepleiers funksjons- og ansvarsområde omfatter forebygging, behandling, utredning, lindring og rehabilitering for pasienter. I tillegg kommer undervisning og veiledning, forsknings- og utviklingsarbeid, samt administrasjon av kreftsykepleierens fagområde.

Kreftsykepleiere har spesialisert kunnskap innen sykepleiens kjernekompetanseområder. Dette innebærer å utøve personsentrert og kunnskapsbasert sykepleie, samarbeide tverrfaglig, utvikle kunnskap til forbedring, ivareta pasientsikkerhet og å anvende informatikk.

Det er viktig for oss med rett kompetanse på rett sted og at kompetansen blir utnyttet på best mulig måte. Faggruppen for kreftsykepleiere mener det er helt avgjørende for å ivareta pasient og pårørende på en god måte.

Frivillighet er viktig

Så er det også slik at den offentlige helse- og omsorgstjenesten ikke klarer å dekke alle områder, eller alle behov til den som er syk.

2022 er frivillighetens år. Innsatsen til frivillige organisasjoner totalt tilsvarer hele 142 000 årsverk. Dette utgjør en formidabel innsats som vi som samfunn ikke kan klare oss uten. Frivilligheten jobber bredt og dekker mange ulike områder, og tilbud og tjenester rettet mot mennesker berørt av kreft utgjør en stor del av dette.

Vi kreftsykepleiere har virkelig sett hvor betydningsfullt og viktig det er med hjelp, støtte og tilbud fra ulike frivillige. Alt fra dem som står ved stråleavdelingen eller ved Vardesentrene og steker vaffelplater med et varmt smil til pasientforeninger og andre som drifter ulike tilbud og tjenester for dem som er berørt av kreft.

Frivillig arbeid kan være alt fra støtte- og mestringskurs til Treffpunkt og Hverdagshjelpen.

Likepersonsordningen har noe som vi kreftsykepleiere ofte ikke har til tross for vår faglige kompetanse. De har nemlig selv kjent hvor skoen trykker. De har, eller har hatt en kreftdiagnose, eller de har vært pårørende.

At likepersoner kan tilby samtaler med pasienter og pårørende, eller være tilgjengelig for en prat ved ulike informasjonsrom, er gull verdt.

Vi samarbeider med mange

Som kreftsykepleiere, har vi hatt glede av å samarbeide tett med pasientforeninger, brukerorganisasjoner og likepersoner ved mange anledninger. Vi utfyller hverandre, og tilbudet til den kreftrammede blir enda sterkere.

Vi arrangerer temakafeer, temakvelder og kurs både for pasienter, pårørende og arbeidsliv. Vi er sammen i dialog med mediene og bidrar med å sette kreft på dagsorden.

I fellesskap kan vi bidra til å gjøre hverdagen for mennesker berørt av kreft bedre. Vi tror også at dette samarbeide styrker vår kompetanse som kreftsykepleiere.

Det er nok litt ulikt hvordan kommuner og helseforetak forankrer samarbeidet med frivilligheten. Noen steder er det nedfelt i planverk, en har faste samarbeidsmøter og liknende. Andre steder blir det kanskje mer tilfeldig. Det mener vi er uheldig.

Samarbeid mellom det offentlige og frivillig innsats fra ulike organisasjoner er noe som bør forankres på øverste nivå. Det er nok potensial for å strukturere dette samarbeidet enda bedre enn det som er i dag.

Din innsats betyr noe

Vi kan undre oss over hva som er drivkraften til frivillige. Hvorfor velger mange å engasjere seg i ulike organisasjoner? Hvorfor melder både unge og gamle seg «til tjeneste» uten en krone i godtgjørelse? Vi tror det må være fordi en ser at det nytter.

Din innsats som frivillig betyr noe for andre. Det er som den berømte dråpen i havet og at den enkeltes innsats blir til noe mer. Og det er sosialt og kjekt, og kanskje kan du som engasjerer deg i frivillig arbeid også få nye venner på din vei.

Vi håper du får den anerkjennelsen du fortjener, og vi ser frem til videre samarbeid til det beste for vår pasientgruppe.

Som faggruppe for kreftsykepleiere, vil vi rette en stor takk til alle som gjør en innsats for fellesskapet. Hurra for deg som er frivillig og som er med å utgjøre en forskjell for dem som er berørt av kreft.

OSLO 1972: Streik blir den ventede sykepleier-reaksjon på statsminister Trygve Brattclis tilbud til Sykepleieraksjonen 1972. Han vil ikke imøtekomme sykepleiernes krav om tre lønnsklassers opprykk, men vil bl. a. foreslå skattepolitiske tiltak. Her aksjonskomiteen f.v. Anne-Lise Bergenheim, Bjørg Wendelborg, Aud Vinje, Christine Thorstensen, Eva Heyerdahl og Anne-Marie Grøygaard, som holder uravsteming pr. telefon til landets sykehus. det er ventet at de ikke vil godta dette. Foto: Vidar Knai / NTB / Scanpi

Sykepleiens historiske arkiv

Sykepleien har dekket sykepleiernes hverdag helt siden 1912.

Finn ditt gullkorn blant 90 000 sider.