– Vi er en del av løsningen og ikke problemet

Under Arendalsuka tok leder av Norsk Sykepleierforbund, Lill Sverresdatter Larsen, et kraftig oppgjør med bemanningsbyråene som leverer sykepleiere og annet helsepersonell til helsesektoren.

Det var under en debatt om morgendagens helseutdanning at Sverresdatter Larsen stilte spørsmål både ved fag- og språkkompetansen til sykepleiere som bemanningsbyråene leverer til helsevesenet.

Hun mente også at det er uetisk å hente sykepleiere fra utlandet, som noen byråer gjør, fordi vi dermed tømmer andre land for den kompetansen de sårt trenger selv. Konklusjonen til Sverresdatter Larsen er at vi må utdanne de sykepleierne vi trenger selv. 

Muligheter for utenlandske sykepleiere

Først vil jeg kommentere det å hente sykepleiere fra utlandet. Randstad Care er ett av de byråene som henter sykepleiere fra Spania. 

Spania har en svært god sykepleierutdanning. I Norge er utdanningen treårig. I Spania er den fireårig. I tillegg har alle spanske sykepleiere ett års praksis fra sykehus inkludert i studieløpet. Samtidig er det ikke lett å få fast jobb i Spania.

En av våre spanske sykepleiere forklarer det spanske systemet slik: «I Spania settes man opp på en liste. Plassen den enkelte får på listen, er avhengig av erfaring, utdanning og så videre. Og så er det opp til arbeidsgiver. De plukker dem de vil ha og tilbyr to uker her og 33 prosent der. Etter hvert som man bygger seg opp, kan man skimte en fast jobb i det fjerne. Men det kan ta tid. Alt dette gjør at det å komme i gang med et liv, med alt det innebærer, tar tid i Spania.» 

Denne sykepleieren er for øvrig snart ferdig utdannet intensivsykepleier i Norge – på vår regning. 

God løsning for alle

Det er altså feil at vi tømmer Spania for sykepleiere landet hadde trengt selv. Vi henter svært godt utdannede fagpersoner som utvikler seg gjennom å få ulike typer erfaring i Norge samtidig som de tilfører norsk helsetjeneste sårt trengt arbeidskapasitet og kompetanse.

Vi ser at mange av dem blir tilbudt fast stilling i Norge. Dermed blir de et rent tilfang til norsk helsevesen. Andre velger, etter noen år, å reise tilbake til Spania. Da kommer de tilbake til hjemlandet som en svært kompetent fagperson som går inn på et høyt nivå i det spanske helsevesenet. 

Når det gjelder språk, skjønner vi at det er en kritisk faktor. De spanske sykepleierne lærer norsk – også helsenorsk – på skole i Spania i ni måneder før de kommer. Vi gjør vurderinger av språknivået før de kommer ut i oppdrag og kontinuerlig underveis, og de fortsetter språkopplæringen mens de er i Norge. Det oppdraget den enkelte blir tilbudt, er tilpasset språknivået de til enhver tid ligger på. 

Vi har en arbeidskraftreserve

I det norske samfunnet er det hele tiden en arbeidskraftreserve «der ute». Det er pensjonister som fortsatt ønsker å gjøre en innsats i arbeidslivet, men ikke på fulltid. Det er utdannede sykepleiere som har forlatt yrket, fordi det ikke gir dem den fleksibiliteten de trenger for å få «livet» til å gå opp.

Det kan være barn og familieliv som krever sitt, eller det er andre jobber eller prosjekter som også skal ha plass. Denne arbeidskraftreserven plukker vi opp og får inn i helsevesenet i de periodene det er behov. Hvis ikke vi hadde vært der, ville de ha forsvunnet ut av yrket for godt. 

De fagfolkene bemanningsbransjen skaffer, kommer altså i stor grad gjennom å gi utenlandske sykepleiere muligheter i Norge, muligheter som de ikke får i hjemlandet, og utnytte arbeidskraftreserven som ligger i pensjonister og andre som ønsker mer fleksibilitet enn et tradisjonelt, fast arbeidsforhold gir. 

Det finnes ikke nok arbeidskraft

Norsk helsevesen vil aldri kunne ansette nok sykepleiere i fast stilling til selv å dekke alle hull i vaktplanen – hull som kommer av at ansatte blir syke, skal ha ferie, skal ha utdanningspermisjoner, får barn og så videre. For det finnes ikke nok folk.

Det hadde heller ikke vært formålstjenlig å ha fast ansatte med høy kompetanse gående ledig på sykehjemmet eller sykehuset til det oppstår et hull man bokstavelig talt kan putte dem i. Samtidig er det ingen god og varig løsning å pålegge ansatte overtidsjobbing langt utover det som kan regnes som rimelig for å få hverdagen på avdelingene til å gå opp. 

Det er her bemanningsbransjen bidrar til å løse et problem. Ved å gi utenlandske sykepleiere muligheter de ellers ikke ville ha fått, ved å hente inn helsepersonell som ønsker et mer fleksibelt arbeidsliv enn en vanlig fast jobb gir og ved å gi muligheter til pensjonister som ønsker å jobbe noe, greier vi å stille med fagfolk som tar topper, feriefravær, svangerskapspermisjoner, sykdom og så videre. 

Lill Sverresdatter Larsen konkluderer i debatten med at Norge må utdanne sykepleierne sine selv. Den konklusjonen er vi helt enig. Og Norge gjør faktisk det. Faktum er at bemanningsbransjen kun bidrar med under én prosent av arbeidskraften i det norske helsesystemet. Men denne ene prosenten bidrar til å tette mange hull i vaktplanene rundt i Helse-Norge. 

Bente Slaatten har tidligere vært forbundsleder i NSF (perioden 1998­–2007).