Jeg glemmer aldri da vi fikk beskjed om å spare bleier

Alle blir gamle hvis vi får leve. Alle skal vi dø, og de fleste får sykdomsplager på slutten av livet. De fleste av oss håper vi blir tatt vare på når vi ikke klarer å ta vare på oss selv. Kan vi regne med at kommunen hjelper oss?

I mange år har vi hørt om eldrebølgen. Jeg ser for meg en bølge av eldre som skyller inn over bygd og by og drukner oss. Jeg synes det er en veldig dårlig beskrivelse – en bølge av mennesker som skaffer samfunnet problemer. 

Forskning og medisinske framskritt samt levevilkår har gitt oss flere leveår. Vi vil gjerne tenke på dette som noe fint. Å ta følgene av at vi blir eldre, og kan komme til å trenge helsehjelp, ser ut til å være veldig vanskelig.

Det kan skje hvor som helst

Hvordan forbereder vi oss på alderdommen? Hvis vi har et hus som er uhensiktsmessig, skal vi selge og kjøpe noe annet? Noe som er enklere å bevege seg i og enklere å ta imot hjelp i? Det er ikke alle som kan kjøpe leilighet til flere millioner. Kommunen må kanskje hjelpe til med å styre noe av boligbyggingen i samhandling med utbyggerne.

Det er flere kommuner som nå bygger sentrumsnære bofellesskap til dem som trenger hjelp fra hjemmetjenesten. På 80- og 90-tallet var det mye snakk om livsløpsbolig. Det er boliger som er bygd slik at vi kan bo der hele livet, hvis vi vil. Jeg har ikke hørt så mye om denne boligtypen nå.

Den siste tiden har NRKs Brennpunkt vist oss hvordan det kan være i hjemmesykepleien og på sykehjem. Dette har opprørt mange og gjort mange redde. Jeg er også opprørt, men ikke sjokkert. Dette kunne ha skjedd hvor som helst.

Det er bra med varsling

Jeg har vært sykepleier i 40 år og jobbet i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Dette innebærer sykehus, sykehjem og hjemmesykepleie. Overalt fikk vi beskjed om å spare. Det skulle spares på utstyr, medisiner, mat og ikke minst ansatte. Jeg glemmer aldri da vi fikk beskjed om å spare bleier på sykehjemmet.

Pasientene skulle ligge med samme bleie hele natten selv om den var full av urin. Den gangen var det ikke noe som het varsling og avvik. Vi skulle være lojale og ikke sette institusjonen i dårlig lys. Vi kunne skremme pasienter og pårørende.

Jeg valgte å skifte bleier likevel. Senere har det blitt tilgang til å skrive avviksmeldinger, men jeg er usikker på effekten av dette. Jeg er glad for at det i dag varsles mer selv om jeg vet at redselen for å få negative sanksjoner mot seg, hindrer noen i å varsle.

Blir ikke tatt på alvor

Hver gang det er valg, kommer lovnader om mer satsing på helse og omsorg. Mye er blitt bedre siden 80- og 90-tallet, men det er fortsatt for få til å ta seg av alle oppgavene. Jeg etterspør viljen til å satse på kompetanse, gode arbeidsforhold, god ledelse og god lønn i sykehjem og hjemmesykepleie.

Det er ikke bare sykehusene som trenger kompetente fagfolk. Det trenger også kommunehelsetjenesten. Det kan virke som det ikke blir tatt på alvor. Jeg tror det må kjennes på kroppen hvordan det er å svære syk og pleietrengende før man forstår hva det er.

Jeg hadde en gang en sykehusdirektør som pasient. «Hadde jeg visst hva dere står i hver dag, ville jeg ha verdsatt innsatsen deres mye mer», sa han. Jeg husker ikke hva jeg svarte, men jeg undret meg over at han ikke hadde gjort seg mer kjent med forholdene.

Det er vondt å tenke på at vi kanskje den siste tiden av livet skal oppleve at vi er en byrde for samfunnet.

Innlegget ble først publisert av Grimstad Adressetidende.