Vi som jobber i eldreomsorgen, blir også usynliggjort og diskriminert
Eldre behandles som verdiløse og usynlige og lever med en strukturell diskriminering som overgår både kjønnsdiskriminering og rasisme. Og derfor har vi de dårligste vilkårene i arbeidslivet – vi som tar vare på dem.
«Velkommen søster.» Jeg husker det som det var i går. Sensoren som tok meg i hånda etter muntlig eksamen og ønsket meg velkommen. Verden lå for mine føtter. Og det var drømmen min – å jobbe med noe humanitært.
Og det var selvfølgelig én ting jeg aldri skulle jobbe med – gamlinger. Bodil Hansen Blix var en av mine lærere. I artikkelen «Det var den høsten aldringen fikk sine «15 minutes of fame» publisert i Sykepleien, forteller hun hva hun tenkte første gang hun så oss: Hvem vi var, hvorfor vi var her og hvor vi hadde tenkt oss.
Vi brukte litt tid på å fomle oss frem til hvem vi var og hvorfor vi var her, men visste godt hvor vi ville. Guttene skulle bli anestesisykepleiere og jentene jordmødre. Kun 3–4 damer på første rad ville jobbe med eldre. Det finnes ikke verre «alderister» enn sykepleiestudenter. Et tankesett som gradvis plukkes av oss i løpet 24 uker praksis og tre år med Kari Martinsen.
En varslet krise allerede i 2002
«Krise i eldreomsorgen» feiret i fjor 20 år. Det første varslet ble send ut allerede i 2002 av professor og sykehjemslege Bettina Husebø.
I Tidsskriftet Den norske legeforening varslet Husebø om en omsorg som gikk på rettssikkerheten løs. Om kritisk mangel på leger, sykepleiere og hjelpepleiere. Om utstrakt bruk av ufaglærte. Om gamle som legges for tidlig og går timevis i våte bleier. Og om underernæring og fall og om innesperring og tvangsmedisinering.
Høres det kjent ut?
En eldreomsorg ute av styring
Jeg havnet selvfølgelig i eldreomsorgen og jobber på Skjervøy i Troms. Sommeren 2021 foretok KomRev NORD revisjon av eldreomsorgen. De fant en styring som bryter med alt av regelverk, anbefalinger og retningslinjer. Total mangel på kvalitetssikring, systemer og planer. Ineffektiv økonomistyring og lav produktivitet.
På ti av elleve punkter fikk kommunen karakteren «har ikke oppfylt» eller «har i liten grad oppfylt revisjonskriteriene». Det var en havarirapport. Rapporten kom før jul, og om lag fire måneder senere nådde den lokalavisa som skrev en «liten sak» uten at noen tok noe særlig notis av det.
Tøffe arbeidsdager for sykepleiere
I januar kom koronapandemien. I tre månedene gikk de ansatte natt og dag i gult og sa ja til alt av ubekvem arbeidstid. Slitasjen førte til ekstreme kostnader, og saken havnet i kommunestyret. Her valgte personalsjefen å peke fingeren på de ansatte. Vi hadde for lav terskel for sykemelding. Og politikerne nikket.
I 2017 skrev jeg en reportasje for Sykepleien om sykepleiere og arbeidsmiljø. Ingen andre yrkesgrupper har en tøffere arbeidsdag, ifølge SSB og Sintef. De overgår både leger og ledere i ansvar, tempo og arbeidsmengde. De ligger på bunnen av alle gode statistikker og i toppen av de dårlige – inkludert tall om vold, trusler og trakassering.
Sykepleiere blir sviktet
Ingen utsettes for mer trakassering enn sykepleierne (inkludert seksuell). Og dette koster som kjent at én av tre blir syke av jobben. HMS er noe menn har. Da handler det om brannsikkerhet og kjemikalier.
Eneste yrkesskade som godkjennes av Nav, er sykdommer i armer og hender «forårsaket av vibrasjoner fra arbeidsmaskiner og verktøy». Solveig Osborg Ose ved Sintef kalte det «en hån» og anklaget Arbeidstilsynet, Arbeidsdepartementet og partene i arbeidslivet – inkludert Norsk Sykepleierforbund – for å svikte sykepleierne.
Antall søkere til sykepleien går ned
Om ti år er vi like mange gamle som unge før de eldre drar fra. Om tretti til førti år er vi dobbelt så mange over 65 år og antallet 80- og 90-åringer vil tredobles og femdobles. Samtidig vil ungdomsbefolkningen holde seg stabil inn i neste århundre.
Vi vet at én av tre ungdommer må utdanne seg innen helse for å ta seg av dette havet. Og vi vet at de ikke vil. Søkertallet til sykepleien gikk for første gang ned i fjor, og for andre år gikk søkertallet til helse- og sosialfagene ned.
Av 12,5 sykepleiere på min arbeidsplass er det snart bare fire i drift. Samtidig renner det ut helsefagarbeidere, og ingen søker de ledige jobbene. Som erstatning har vi fått ungdom og folk fra fiskeindustrien. Resultatet er flere sår, flere fall, flere infeksjoner, mer underernæring, mer feilmedisinering, mer uro og mer vantrivsel. Daglig ser vi at livskvaliteten deres gå ned.
Eldreomsorgen bryter norsk lov
I høst kontaktet jeg NRK. Redaktøren var sånn passe interessert, men jeg kunne kontakte henne om det skjedde noe mer – som for eksempel at jeg sluttet. For de kommer jo bare når vi bråker.
Utover det forsømmer de daglig sitt eget oppdrag om å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre. De er de verste alderistene. Der de sitter på sine desker og forsøker å reverser aldring.
Ingen i landet lider mer enn gamle, og vår eldreomsorg bryter norsk lov og menneskerettighetene. Eldre behandles som verdiløse og usynlige og lever med en strukturell diskriminering som overgår både kjønnsdiskriminering og rasisme. Og derfor har vi de dårligste vilkårene i arbeidslivet – vi som tar vare på dem. Vi blir også usynliggjort og diskriminert.
Derfor stiller vi oss nå i kø for å komme oss ut, og det folk hører, er ikke quiet quitting, det er loud leaving.
1 Kommentarer
Kopla dapiza
,Jeg synes det er en godt skrevet artikkel med gode poeng, og jeg støtter saken 100%, men det er en haug med pleiere i alle rekker som driver med quiet quitting som også gjør ting veldig mye verre for pasientene...
Det er nødvendigvis ikke ondt ment, men det skaper en ukultur som til slutt er nærmest umulig å snu.
Sånt synes jeg det burde snakkes mer om.