Gir pasienten alltid samtykke i helsetjenesten, eller bare virker det slik?

Forestill deg at du får en pasient som ikke er til stede. Vedkommende kommuniserer ikke, virker til å være vanskelig og vil ikke samarbeide. Er pasienten vanskelig, eller er vedkommende i fight-or-flight-modus?

Jeg har selv vært i fight-or-flight-modus. Jeg heter Mathilde Arctander og jobber som miljøterapeut i helsevesenet. Kanskje du har sett meg i tv-serien Ikke spør om det. Her fortalte jeg om alt som er så fint og flott med å være annerledes.

Jeg har, hele livet, vært pasient i det somatiske helsesystemet på grunn av Congenital melanocytic nevus, en sjelden hudsykdom. Ofte har jeg operert vekk føflekker, eller sjekket dem hos hudlegen.

Vanskelig å sette grenser

Fight-or-flight-respons er en oppsummering av de funksjonelle aspektene ved frykt. Alle mennesker har et toleransevindu som er den optimale aktiveringssonen. Fight-or-flight modus er en traumatisk respons når man er fylt med uro, impulsivitet og aggresjon.

Musklene kan stramme seg i kroppen, hjertet slår fortere og man ser etter en utgang for å rømme. Og man ser etter fare når man kommer til helsepersonell. Man klarer ikke å være til stede, og man klarer kanskje ikke alltid å forstå hva man gir samtykke til. 

Man kan også bli underaktivert. Da er man helt fjern, tom og ikke til stede. Og da har man ikke så mye energi. Dette kalles for freeze- eller fawn-respons. Når jeg var i freeze-modus, følte jeg meg hjelpeløs og dissosiert i møte med helsepersonellet. Jeg kunne også føle meg nedstemt og ha lite energi.

Da jeg fikk fawn-respons, hadde jeg vanskeligheter med å kommunisere eller å sette grenser. Det fikk alvorlige konsekvenser med tanke på at jeg ikke forsto hva som skjedde rundt meg før operasjoner.

Undertrykker følelser

Det tok flere år før jeg forsto betydningen av fight-or-flight-modus. Og i ettertid forstår jeg at det er noe som ikke bare rammet meg.

Samtykke er frivillig, spesifikt, informert og det skal være mulig å trekke tilbake samtykke man gir. Man gir samtykke i mange situasjoner. Fra intime situasjoner til situasjoner på sykehuset.

En time på sykehus kan også være ganske intim. Det er jo tross alt folk som tar på kroppen din, og gjerne fremmede mennesker. Slik var det med meg. Jeg fikk behandling hos hudlege som sjekket føflekkene mine. Jeg sa det gikk greit når jeg egentlig syntes det var veldig ubehagelig. Jeg tåler også mye mer fysisk smerte når jeg er i fight-or- flight-modus. Og da undertrykker jeg følelsene mine. 

Jeg mener helsepersonell i det somatiske helsevesenet må være mer informert om pasientens psykiske helse. Det er også behov for mer kunnskap om at pasientene kan komme inn til timeavtaler i fight-or-flight-modus. 

Pasienten må føle seg trygg

Det er forståelig at helsepersonell har en travel hverdag. De kan være underbemannet og ha lite tid. Likevel må de ta ansvar for å se hele pasienten. De må forstå at pasienten kan trenge mer tid til å forstå hva de virkelig gir samtykke til før de eventuelt gir samtykke.

Man kan jo si at pasienten selv har et ansvar. At de selv må regulere sine følelser. Det kan de gjøre dersom de er åpne for å jobbe med angsten sin. Men det er også pasienter som ikke er klar over at de har mye angst.

Jeg mener ikke at alt helsepersonell skal hjelpe pasienten med å håndtere angsten, men de har et ansvar for å gjøre pasienten oppmerksomme på hva som skjer. Derfor må de sørge for å gi nok informasjon og gjøre pasienten trygg slik at de forstår hva de gir samtykke til.