Hvordan har vi kommet dit hen at omsorgen ikke er mulig?

Det ringer på naborommet i det jeg er på vei for å blande antibiotika til en pasient med lungebetennelse. Jeg snur og løper inn til pasienten som har dratt i ringesnora. Han sier han har vondt. Ansiktsuttrykket viser tristhet. Han tar sats og skal til å si noe. Før han rekker å åpne munnen sier jeg: «Jeg skal hente smertestillende til deg». Så går jeg raskt ut av rommet, tar med meg et glass vann på veien sammen med tablettene, går tilbake til pasienten og holder tabletter og vann foran ham.

Pasienten tar tablettene og skyller dem ned med vannet. Han ser opp på meg og setter vannglasset på nattbordet. Han trekker pusten og tar sats på ny.

«Bare ring på om det er noe mer du trenger», sier jeg, og går mot døren. Flere pasientklokker ringer, jeg må gå, jeg prøver å la være å tenke. Gi antibiotika, følg neste pasient på røntgen.

Vi skal gi forsvarlig og omsorgsfull hjelp

Pasientene må ha behandling. Vi er opptatt av å drive forsvarlig. Blir medisiner forsinket eller avglemt fordi vi har det travelt, skriver vi avvik. Faglig forsvarlighet er rettesnoren for helsehjelpen vi gir.

Helsepersonelloven sier:

«Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.»

Skriver vi avvik på manglende omsorgsfull hjelp?

Sykepleiernes yrkesetiske retningslinjer sier det samme: sykepleieren skal gi faglig forsvarlig og omsorgsfull hjelp. Helhetlig sykepleie innebærer ivaretakelse av fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Helhetlig sykepleie innebærer omsorg, og i omsorgen foretas viktige observasjoner.

I finansieringssystemene finnes ingen rubrikker for «omsorg» eller «helhetlig sykepleie». I sykehus og kommuner med presset økonomi etterspørres målbare verdier. Antallet behandlede pasienter registreres slik at bunnlinja ser finest mulig ut. Innlagte pacemakere og hofteproteser kan måles. Samtaler med redde pasienter, møter med urolige pårørende eller avverging av et angstanfall kan ikke måles.

Resultatet av omsorg ses ikke umiddelbart

I boken «Jeg skal hjelpe deg» beskriver sykepleier Vigdis Jarness Reisæter hvordan hun måtte gi en engstelig pasient på sykehjemmet en Sobril i stedet for det pasienten egentlig trengte: at hun satte seg ned og tok seg tid til en beroligende prat. Marie Aakre skriver i boken «jakten på dømmekraft» om studier som viser at både leger og sykepleiere velger å konsentrere seg om behandlingen fordi resten av omsorgen ikke er mulig.

Hvordan har vi kommet dit hen at omsorgen ikke er mulig?

Behandling av somatisk sykdom gir konkrete resultater. Resultatene av omsorg ser du ikke like umiddelbart. Kanskje får du som sykepleier i en sykehusavdeling aldri vite hva omsorgen du ga betød for pasienten du hadde ansvar for fordi pasienten sendes videre i helsesystemet og overtas av andre, på nye steder.

Ingen dør av å få en beroligende tablett i stedet for en angstdempende samtale. Ingen dør av å ikke bli spurt «hvordan har du det?» når du får smertestillende mot smertene. Men barn som legges bort og overses uten omsorg, blikkontakt og berøring dør til slutt. Redde voksne pasienter som ikke blir snakket med, kan bli enda reddere, og så gir de kanskje bare opp.

Omsorg er essensielt i sykepleie. Så når vi ikke gir pasienten omsorgen som trengs, er det da faglig forsvarlig sykepleie?

Vanskelige prioriteringer i hverdagen

Hverdagen tvinger ofte frem vanskelige prioriteringer. Noen ganger tar sykepleiere på seg skylapper mens de flytter gamle forvirrede pasienter gjennom korridorene for å gjøre plass til nye. De vet at den gamle blir redd, konfrontert med ukjente omgivelser og nye ansikter. Og så går sykepleieren hjem fra jobb med en grå ball som vokser i mellomgulvet helt til den fortrenger pusten. Når det skjer ofte nok, blir det vanskelig å være sykepleier.

Emosjonelle belastninger hos helsepersonell har stor betydning når det gjelder sykefravær, utbrenthet og frafall fra yrket. Det gjør noe med oss når vi ikke får gjort jobben vår. Helhetlig omsorg for pasienten skal ikke reduseres til samlebåndspreget medisinering. Det sitter i sykepleier-ryggmargen.

Men oftere setter sykepleierne ned foten, og sier: «Dette er ikke god pasientbehandling. Pasienten trenger trygghet. Vi flytter ham ikke.» Det skrives også avvik: «Pasienten var svært urolig, og det var ikke tid nok til å berolige».

Å dekke pasientens grunnleggende behov er livsviktig. I 2014 skrev Finn Nortvedt hvor essensielt det er i essayet «Når sykepleie redder liv» i Sykepleien. Han skriver om hvordan det å bli pleiet, tatt på og berørt i en situasjon der livet sto i fare var det som forankret og holdt ham fast til livet. Han var ikke redd. Han følte seg trygg selv i et høyteknologisk miljø på intensivavdelingen der han var innlagt.

Helhetlig omsorg inkluderer viktige observasjoner, krever tid og må ha plass i budsjettene. Derfor må vi fortsette å si ifra når travelhet og grunnbemanning ikke tillater livsnødvendig omsorg. Det er både pasient-ivaretakelse og selv-ivaretakelse. Det er faglig forsvarlig og omsorgsfull sykepleie, akkurat slik loven pålegger oss.