fbpx Dette er en fortvilet beretning fra en sykepleier i hjemmesykepleien Hopp til hovedinnhold

Dette er en fortvilet beretning fra en sykepleier i hjemmesykepleien

Bildet viser en sykepleier med bøyd hode som lener seg til en vegg. Hun er trist.

Jeg håper at dette innlegget vil bidra til en konstruktiv debatt om hjemmesykepleien, og at det kan føre til nødvendige politiske og administrative tiltak.

Hverdagen i hjemmesykepleien preges av et uutholdelig arbeidspress. Lange arbeidsdager, endeløse arbeidslister og et konstant jag etter å effektivisere grunnet økonomiske årsaker. 

Vi drukner i oppgaver og føler oss mer som roboter på samlebånd enn sykepleiere med et ansvar for menneskers liv og helse. Jeg har varslet og ropt høyt til kommunens store fortvilelse. Men det har jeg gjort fordi jeg mener det er min plikt som sykepleier å varsle når arbeidsforholdene er uforsvarlige.

Brannslokking på høyt plan

Tid er en luksus vi ikke har råd til. Den evige tidsklemma frarøver oss muligheten til å gi den omsorgen vi vet pasientene våre trenger og fortjener. Vi må haste videre til neste på listen – uten tid til å lytte, tid til å se dem i øynene og tid til å vise ekte medmenneskelighet. 

Vi føler oss maktesløse og er frustrerte over å ikke kunne gi den hjelpen vi ønsker å gi – og som vi vet pasientene trenger. Slik er det blitt fordi kommunen mener vi må effektivisere og løpe fortere. 

Arbeidslistene der jeg jobber, er nå er på flere timer enn vakten er lang. Dette inkluderer ikke dokumentasjon, kjøring, akutte hendelser eller gode pasientforløp. Primærarbeid blir utsatt, og det drives brannslokking på høyt plan.

Jeg føler at kommunen ikke stoler på vår faglige vurdering og kompetanse. Vi blir møtt med detaljstyring og rigide systemer som hindrer oss i å utføre jobben vår på en profesjonell og forsvarlig måte. Vi mangler nødvendige verktøy og støtte for å utøve den best mulige sykepleiefaglige omsorgen.

Pasientene blir kasteballer

Den konstante tidsklemma og mangel på ressurser setter forsvarlighetsnormen under press. Vi bryter med våre yrkesetiske retningslinjer hver dag, med en gnagende uro for at det kan få fatale konsekvenser. Vi vet at vi ikke strekker til, og vi føler et enormt ansvar for pasientenes sikkerhet og velvære. 

Helsepersonelloven, pasient- og brukerrettighetsloven og de yrkesetiske retningslinjene blir av politikerne lagt nederst i bunken. Helsetjenestene koster for mye penger, og vi må effektivisere, koste hva det koste vil.

De som lider mest under den prekære situasjonen i hjemmesykepleien, er først og fremst pasientene. De får ikke den hjelpen de trenger og fortjener. Vi har ikke tid til grundig kartlegging av behov, oppfølging av tiltaksplaner eller den menneskelige kontakten som er så essensiell for god sykepleie. Pasientene blir menneskelige kasteballer i et system som ikke har tid til å se dem som individer.

Vi føler oss oversett og marginalisert

Vår kunnskap og erfaring, vår innsikt i pasientenes behov og utfordringene i hverdagen blir ignorert av dem som overordnet styrer tjenesten. Vi blir ikke involvert i beslutningsprosesser som angår vår arbeidshverdag og pasientene våre.

Hjemmesykepleien er underlagt et konstant press for å effektivisere og spare penger. Samtidig øker pasientstrømmen i stor fart. Dette går utover bemanning, ressurser og kvaliteten på tjenesten. Vi ser med bekymring på en utvikling der økonomiske hensyn trumfer faglig forsvarlighet og pasientsikkerhet. Hvor fargen på tallene utgjør hvordan helsehjelpen i kommunene i Norge utøves. 

Det sies at alle har like rettigheter til helsehjelp i dette landet. Primærhelsetjenesten driftes i dag av hver enkelt kommune. Kommunenes økonomi har derfor en direkte innvirkning på tjenestene kommunen kan tilby sine innbyggere.

En kommune med god økonomi vil i større grad sikre gode tjenester til sine innbyggere kontra en kommune med dårlig økonomi.

Er bekymret for pasientsikkerheten

Jeg velger å varsle om de uforsvarlige forholdene i hjemmesykepleien fordi jeg er bekymret for pasientsikkerheten. Jeg har varslet om uforsvarlige arbeidsforhold til kommunen hvor jeg inntil videre jobber, hvor den eneste tilbakemeldingene fra ledelsen har vært en skriftlig advarsel. Dette er ikke greit. Vi har en plikt til å varsle.

Vi er stolte av å være sykepleiere, men vi kan ikke fortsette slik. Vi ønsker en verdig og bærekraftig arbeidshverdag der vi kan gi den pleien og omsorgen vi er utdannet til å gi. Uten at det går løs på vår egen fysiske og psykiske helse.

Vi trenger en rekke tiltak for å styrke hjemmesykepleien og for å sikre faglig forsvarlighet. Vi trenger:

Økt bemanning: Det er behov for flere sykepleiere og helsefagarbeidere for å redusere arbeidspresset og sikre at alle pasienter får den hjelpen de trenger og har krav på.

Tid til faglig forsvarlig utførelse av jobben: Sykepleiere trenger tid til å gi god nok hjelp til pasientene, inkludert tid til dokumentasjon, kartlegging, samtaler med pasienter og pårørende og oppfølging av tiltaksplaner.

Involvering av ansatte: Ansatte i hjemmesykepleien må involveres i beslutningsprosesser som angår tjenesten. De har verdifull kunnskap og erfaring som kan bidra til å forbedre tjenesten.

Økonomiske prioriteringer: Helsemyndighetene må prioritere hjemmesykepleien og sørge for at tjenesten er tilstrekkelig finansiert.

Jeg håper at dette innlegget vil bidra til en konstruktiv debatt om hjemmesykepleien og føre til nødvendige politiske og administrative tiltak. Perspektivet her er fra en sykepleiefaglig bakgrunn, men det betyr ikke at jeg ikke ser arbeidsbelastningen til alle våre dyktige helsefagarbeidere.

7 Kommentarer

Innsendte kommentarer kvalitetssikres før publisering. Kvalitetssikringen skjer i vanlig arbeidstid.

Gunn olsen

Vernepleier
1 måned 3 uker siden

Det er slik i mange av ulike helse foretak. Det har blitt verre og verre. De setter oss som hjelpere i en håpløs situasjon. Det vi gjøre blir på en måte aldri nok. Det lureste du kan gjøre er å komme deg vekk. Du kommer til å bli syk med stress og utbrenthet. Det er ikke din feil. Noen vil si st du må bare gi litt mer faen. Men det er ikke lett når vi hjelper syke mennesker. Du vil og kunne ende opp med å komme inn under nav systemet. Det er jo utmattelse i seg selv. Og den eneste feilen du har gjort er å ville hjelpe mennesker som trenger det. Det er veldig veldig trist for det kunne vært en fantastisk jobb. Alle de flotte menneskene der ute. Vi som jobber med menneskerhar jo lyst å gjøre en forskjell. De fleste
Som arbeider har jo ikke bare jobben. En er kanskje mor, ektefelle , venn osv. Veldig veldig trist at det har blitt sånn ingen lytter lenger. Bare opptatt av å forsvare seg.

Mona H Olaisen

Hjelpepleier/helsesekretær
1 måned 3 uker siden

Dessverre beklageligvis så har det vært sånn og skjønner at det fortsetter. Det er en skam at helsepersonell skal ende opp som vrak/utslitte mennesker bare fordi vi valgte dette yrket og hadde faktisk lyst og sier lyst til å jobbe med mennesker som trenger helsefaglig hjelp. Det er virkelig et paradoks! Sier det fordi jeg er delvis en av de mange.. alle gangene som det ble sagt fra om en hverdag som var å jobbe for 2 stk. Innsparinger og omorganiseringer vet jeg ikke hvor mange ganger det har vært gjennomført og vært med på. Det i et av verdens rikeste land. Ufattelig! Å sånn fortsetter det. Ufattelig det også! Det har vært varslet i minst 25-30 år om eldrebølgen så ingen må komme å si at de ikke vet. Da pandemien brøt ut var det ikke måte på hvor viktig helsepersonell er men nå når det er over høres ingen ting om viktigheten. Skulle tro det viktigste var å få alle utslitte og ikke istand til å jobbe. Det er en merkelig helsepolitikk helt uten kvalitet og mening! Er det virkelig så vanskelig å forstå? Når alle tall beviser det?! Norge trenger virkelig mer helsepersonell !

Steinunn E Th Egeland

kreftsykepleier (pensjonert)
1 måned 3 uker siden

Veldig fint du skriver om arbeidsforholdene! Det er viktig at det formaliseres i form av å skrive avvik. Alle i tjenesten bør oppmuntres til å skrive avvik. Det må bli "rutine" å skrive avvik. Hvis ledelsen i kommunene ikke tar avvikene alvorlig, kan dere skrive til statsforvalteren i fylket. De har plikt til å gjøre noe med saken. Lykke til!

Mary Kristine Sandal

Pensjonert sykepleier
1 måned 3 uker siden

Viktig å plassere ansvaret for manglende sykepleie på grunn av arbeidsbelastning der det hører hjemme; hjå ledelsen i kommunen.
Sjå innlegg fra Steingunn Egeland

Grace M Akeri

Spesialsykepleie
1 måned 2 uker siden

Det som skjer i hjemmesykepleie bør gjøre noe med fordi arbeidsplassene ikke er helsefremmende for sykepleiere! Hvorfor er det slik? Jo, kommunenes helse direktører bør grille! Sykepleiere har umulige arbeidshverdager med arbeidssnatur som har implikasjoner for eget yrkes utøvelse. De ble sett på som roboter som ikke trenger å ta matpause i sine vakter! At de får tillegg for kvelder og helger gir arbeidsgiverens grunn til å straffe dem for null pauser! Sykepleiernes skal så lang som mulig,!ofre helsene sine for at pasientene får god helse. Hvem kan holde ut som ny utdannet 25-30 åring til man blir 70 åring hvis helsedirektørne ikke ansvarliggjøre?

Marit Seland

Sykepleier
1 måned 2 uker siden

Kjære Anonym sykepleier
Du beskriver arbeids-hverdagen som sykepleier i hjemmesykepleien veldig bra! Jeg har opplevd den selv, til for 2 år siden. Da måtte jeg finne en annen
jobb på grunn av stor belastning og konstant dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet fordi hjelpetrengende syke mennesker ikke fikk det de trengte for å oppleve en så god hverdag som mulig.
Å skrive avvik måtte gjøres på fritid, fordi det ikke var tid til det innenfor arbeidstid. Og overtid fikk vi ikke. Arbeidet skulle gjøres i løpet av 7,5 timer. Uansett om det kom på ekstra oppgaver. For eksempel ny utskrevet pasient fra sykehuset som skulle hjem for å dø hjemme og trengte lindrende behandling.
Det trengs flere sykepleiere og helsefagarbeidere i hjemmesykepleien. NÅ. Ikke strekk strikken lenger, for den tåler ikke mer!!

Lisbeth Storvik

Sykepleier
1 måned 1 uke siden

Tenk at en sykepleier som beskriver kritikkverdige arbeidsforhold i hjemmetjenesten må skrive anonymt til Tidsskriftet Sykepleien!
Hva sier det om sykepleierledere i kommunene?
Å skrive anonymt om kritikkverdige arbeidsforhold betyr bare en ting: sykepleierledere sørger for at den ansatte sykepleieren som sier i fra risikerer gjengjeldelse, hevn, represalier og sanksjoner i stedet for at sykepleierleder griper fatt i problemet det varsles om. Ellers ville ikke behovet for anonymitet vært tilstede. Hvis det var reell ytringsfrihet for sykepleiere ville det ikke vært noe problem. Jeg forstår at noen bobler så mye over å formidle ståa at de vil skrive innlegg om det. Det er bare det at anonyme innlegg i Tidsskriftet Sykepleien bekrefter det jeg skriver bok om; Fryktkultur i helsetjenesten. Den er gjennomgående svært utbredt, særlig i kommunene. Dette innlegget bare føyer seg inn i rekken av anonyme sykepleiere som ikke vil stå modig, stolt og tydelig i kampen mot kritikkverdige arbeidsforhold i helsetjenesten. Det er lov å være anonym, for all del, men det er ikke de anonyme som bærer byrden og tyngden av å være varsler av kritikkverdige arbeidsforhold i helsetjenesten. Det er det vi som skriver innlegg med fullt navn som gjør. De aller fleste sykepleiere som slutter gjør det i det stille. Det er ikke rart det mangler sykepleiere i Norge.

Ledige stillinger

Alle ledige stillinger
Kjøp annonse
Annonse
Annonse