Kloke hoder og kloke hender

Ved slutten av 1970-årene og i begynnelsen av 1980-årene ble utdanningen av blant annet sykepleiere, sosialarbeidere og lærere løftet inn i høyskolesystemet. Dette kan beskrives som en tredje bølge av profesjonalisering, der de tradisjonelle profesjonene som lege, prest, offiser og jurist var omfattet av den første bølgen, og profesjonene som ble utdannet i de vitenskapelige høyskolene den andre; veterinærer, tannleger, agronomer. De fleste profesjoner har altså gått fra å være rene praktiske fag til å få et teoretisk og vitenskapelig kunnskapsgrunnlag, med en utdanning knyttet til høyere læresteder. De har med andre ord blitt akademisert.

Faglig grunnlag

Da sykepleierne, sosialarbeiderne og de andre av velferdsstatens profesjoner fikk sin høyskoleutdanning, var dette et ønske fra profesjonene selv. Målet var å gi fagene og yrkesutøvelsen et mer solid faglig grunnlag. Fra myndighetenes side var det også et ønske om å bedre rekrutteringen og å få en mer standardisert utdanning. Felles var oppfatningen av at det stadig ble stilt høyere krav til profesjonsutøvelsen, kanskje først og fremst som et resultat av kunnskapsmessige nyvinninger på det teknologiske, medisinske og sosiale området.

Høyskoleutdanningen ga en statusheving, og med dette en bedring av lønna. Særlig hadde det betydning for de kvinnedominerte profesjonene innenfor helse- og sosialsektoren. En økende vitenskapeliggjøring kunne være en vei bort fra medisinens og legenes dominans over fagfelt og yrkesutøvelse.

Akademiseringen inneholdt så mangt. Det innebar en større vekt på teoretisk og disiplinbasert undervisning. Mange vil hevde at dette gikk på bekostning av det praktiske og for enkelte av profesjonsutdanningene førte høyskolestatusen til at det ble noe mindre praksis i utdanningene. I løpet av de siste tiårene har forholdet mellom praksis og teoriundervisning derimot vært noenlunde konstant. Akademiseringen innebar også krav om mer forskningsbasert undervisning og mer forskning innenfor rammen av utdanningene. Også dette kan ha dreid oppmerksomheten fra den praktiske profesjonsutøvelsen til det mer teoretiske. Samtidig førte det til en markant økning av forskning om profesjonsutøvelsen, noe som skulle gjøre utøverne bedre i stand til å takle de problemene de møtte i det daglige arbeidet.

Akademisering

Med høyskolereformen i 1994 og senere kvalitetsreformen ved inngangen til 2000-tallet har også profesjonsutdanningene blitt likere universitetsutdanningene. Grads- og stillingsstrukturen har blitt likere, belønning og til dels finansieringen har blitt knyttet til akademisk publisering også i høyskolesektoren, og det har i økende grad blitt stilt krav om akademisk kompetanse ved tilsettinger, på bekostning av erfaring fra praksisfeltet.

Mange mener akademiseringen innenfor profesjonsutdanningene har gått for langt, på bekostning av relevansen og praksisnærheten til utdanningene. Innenfor sykepleien reiste Kari Martinsen denne problemstillingen for mer enn 30 år siden. I de siste årene har kritikken mot akademiseringen blitt knyttet til en generell nedvurdering av faglighet og praktisk kunnskap i samfunnet for øvrig. Det siste må sies å være et stort problem for alle som er opptatt av yrkes- og profesjonsfagenes rolle.

Nettopp fordi akademisering er så mangt, er det vanskelig å si på et generelt plan at den har gått for langt. Vi trenger profesjonsutøvere som kan reflektere over og begrunne praksisen, som kan møte stadig nye utfordringer og bidra til kunnskapsutvikling innenfor fagene. Og vi trenger mer forskning på profesjonsutøvelsen, på hva som foregår i praksis og hvordan denne skal bli bedre. Det vi kanskje ikke trenger er profesjonsutdanninger som blir mer lik disiplinutdanningene på universitetet. Både utdanningen og forskningen må ta vare på profesjonsutdanningens særegenhet som yrkesutdanninger.

Innhold og relevans

Videre er det ikke bare et spørsmål om mengden teoretisk kunnskap, men også om kunnskapens innhold og relevans. Kritikken fra Kari Martinsen mot sykepleiens akademisering var ikke bare en kritikk av for stor vekt på det vitenskapelige. Det var også et spørsmål om hvilken teoretisk kunnskap; om den skulle være basert på et behandlingsteknisk paradigme eller et omsorgsparadigme. Samtidig innebar Martinsens syn en økt teoretisering av sykepleierfaget. Vernepleiernes teoretiske grunnlag i atferdsterapi ga i utgangspunktet vernepleierne høyere prestisje, samtidig som det ble oppfattet som et viktig verktøy i yrkesutøvelsen. Etter ansvarsreformen ble den samme teoretiske kunnskapen oppfattet som skadelig. Men så igjen ble den relevant, riktignok etter at den selv hadde endret seg. Sosionomenes teoretiske casework var relevant i behandlingsinstitusjoner, men skapte problemer for yrkesutøvelsen i den kommunale sosialtjenesten.

Utdanningene og yrkesutøverne trenger en viss akademisk tilnærming for å forholde seg til slike problemstillinger og til å reflektere over sin egen praksis. Selv om akademiseringen i enkelte sammenhenger kan sies å ha gått for langt, er det viktig å ikke kaste barnet ut med badevannet. Kloke hoder er viktig, det samme er kloke hender.