fbpx Da sykepleierne tok kollektivt ansvar Hopp til hovedinnhold

Da sykepleierne tok kollektivt ansvar

Åsgård Sykehus i Tromsø var et etterlengta sykehus da de første pasientene ble innlagt høsten 1961. I 1967 (bildet) stod andre og tredje byggetrinn ferdig. Foto: Scanpix/Aftenposten
«Vi kan ikke lenger ta ansvar for den uverdige situasjonen for pasientene».

14. januar 1985 skrev sykepleieledelsen ved Åsgård Sykehus i Tromsø et avisinnlegg «Nordlys» der de hevda at «Åsgård-pasientene lider overlast hver eneste dag». Samme dag ble de 35 sykepleierne som da var ansatt ved sykehuset sykemeldte i to uker. «Vi vil ikke lenger være medvirkende aktører i denne uforsvarlige driften av institusjonen», hevda sykepleierne. Hva var bakgrunnen og hvordan kan vi forstå det som hendte?

Hvordan kunne dette skje?

Åsgård Sykehus var et etterlengta sykehus da de første pasientene ble innlagt høsten 1961. I årene som fulgte utvikla sykehuset seg til å bli en attraktiv arbeidsplass og en smeltedigel for nytenkning. Sykehuset fikk mange nyutdanna og engasjerte fagfolk som tidlig tok initiativ til samarbeid med kommunene i Troms og Finnmark gjennom oppsøkende team og gjorde pasientbehandlinga synlig i hele landet.

Mot slutten av 1970-tallet begynte dette gradvis å endre seg som et resultat av økonomiske nedskjæringer og desentralisering av psykiatriske helsetjenester. En kunne til stadighet lese negative omtaler av Åsgård i dagspressa, enten det var snakk om økonomiske problemer, nedskjæringer, pasienter som rømte, branner og branntilløp eller at fagfolk forlot sykehuset. Høsten 1984 var 35 av i alt 95 sykepleierstillinger besatt. Ansatte måtte leve med konstant overbelegg, stort forbruk av ekstravakter, mangel på fagutdanna personale og en foruroligende høg andel tvangsinnlagte pasienter og tvangsbruk sammenligna med for eksempel Nordland Psykiatriske Sykehus i Bodø. Antall tvangsinnleggelser nådde en topp i juni 1984 da 77 prosent av pasientene var innlagt mot sin vilje. Politikernes og myndighetenes svar på krisa var stadige omorganiseringer som ifølge sykepleierne bare medførte ekstra merarbeid for avdelingssykepleierne med å skaffe data og tallmateriale til veie. 

Krisa var ikke av ny dato. Utover 1980-tallet uttrykte både ledelsen og de ansatte bekymring over sengekapasiteten, som lå langt under landsgjennomsnittet. De hevda at Åsgård Sykehus ikke kunne redusere kapasiteten ytterligere før tilsvarende tilbud var utbygd i kommunene.

Hvilken interesse har dette i dag?

Det er tre forhold jeg vil løfte fram som viser hvordan kjennskap til det som skjedde, kan ha betydning i dag. For det første viser hendelsen at de som har ansvaret for den døgnkontinuerlige ivaretakelsen av pasientene, trenger fagkunnskaper for å kunne oppdage når de tjenestene de tilbyr ikke er tilstrekkelig. Den høge andelen tvangsinnlagte forteller om pasienter som ikke var motiverte til den behandlinga de ble tilbudt, noe de ansatte måtte forholde seg til i den daglige oppfølginga. Pasientenes håpløshet var tydelig i forhold til essensielle faktorer i et menneskes liv, som sosialt nettverk, bolig, økonomi og arbeid. Sykepleierne hevda at ei forutsetning for å kunne hjelpe pasientene, var kunnskaper og kapasitet til å møte deres angst, håpløshet og selvforakt. Ut fra den situasjonen Åsgård var i, hadde de ikke kapasitet til å ta seg av pasientenes behov. «Vi opplever daglig at vi ikke makter å følge våre yrkesetiske retningslinjer», hevda sykepleierne.  Det kunne de som fagpersoner ikke leve med. En slik situasjon kan en heller ikke leve med i dag. 

For det andre forteller hendelsen om ledere som tok ansvar for sine pasienter og de ansatte det var satt til å lede.   Det er interessant å vite i ei tid der det forventes at ledere har lojalitet og budsjettdisiplin som sitt viktigste anliggende.

Sist, men ikke minst kan hendelsen minne oss på hva som kan skje når faglighet ikke tas hensyn til. Sykemeldinger er ikke er et akseptabelt virkemiddel for å markere uenighet eller motstand, men kan bli en følge av langvarig slitasje fordi en som fagperson må gå på akkord med egen faglighet. Når andre midler ikke lenger nytter, er det å be om sykemelding, ofte den eneste løsninga en ser. Det skjer fortsatt. Det spesielle i denne hendelsen var at sykepleierne tok et kollektivt ansvar. De gjorde ikke det vi er vante til i omsorgsyrker; at de ansatte blir sykemeldte etter tur når det røyner på. Det står derfor respekt av de sykepleierne som tok ansvaret for pasientens verdighet og også belastninga i alt oppstyret som fulgte. 

Hvilke konsekvenser fikk sykemeldingene?

Sykemeldingene gikk ikke upåakta hen. De skapte debatt i lokalavisene. Ledelsen etablerte raskt «luftbroer» og rekrutterte sykepleiere og psykiatere for en kortere eller lengre periode. Troms Fylkesutvalg vedtok å opprette ei videreutdanning i psykiatrisk sykepleie ved Sykepleierhøgskolen i Tromsø og de første studentene begynte samme høst. I løpet av 30 år er det uteksaminert om lag 600 psykiatriske sykepleiere og helsearbeidere med videreutdanning i psykisk helsearbeid som i all hovedsak har bidratt til en godt fungerende psykisk helsetjeneste i kommunene i Troms og Finnmark - og ikke minst i UNN Åsgård som de siste årene har opplevd stor stabilitet blant sine fagfolk.  Men hva skjer med tilbudet til pasientene dersom poster på UNN Åsgård legges ned i dag? Hvilke muligheter har sykepleierne og andre fagfolk til å si i fra?

I 1985 ble alle de 35 sykepleierne som da var ansatt ved Åsgård Sykehus sykemeldte i to uker.