Søsterordenen

Før jeg ble sykepleier var jeg kulturhistoriker. Innvandring, kulturmøter og særlig islam var mitt felt. Dette var på 2000-tallet da 11/9 var ferskt, og diskusjoner om islam, ekstremisme, hijaber og tvangsekteskap herjet kaffeselskapene over det ganske land.

Du vil kanskje tenke at min ekspertise gjorde meg til en attraktiv samtalepartner og at min kompetanse ble etterspurt i disse diskusjonene. Vel, la meg røpe med det samme; det var ikke tilfelle. Mine analytiske perspektiver, kvalitative innsikter og kvantitative data var sjokkerende lite ettertraktet og vakte faktisk mindre interesse enn tilfeldige observasjoner over hagegjerder, VG-overskrifter og ukvalifisert synsing. Jeg lærte meg raskt at min kunnskap først og fremst hadde interesse innenfor universitetets brolagte grunn. Utenfor dette var det best å forsøke å skifte samtaleemne eller puste med magen og tenke på noe annet. 

Stor var da min overraskelse da jeg begynte på sykepleien. Innen jeg hadde lært å skifte senger, begynte folk å komme til meg med små og flaue, eller store og alvorlige spørsmål om sin egen og sine nærmestes helse. Og jeg, rørt over den plutselige tilliten jeg ble skjenket, leste meg opp om hemoroider, stråleskader, vaksiner og bruddheling. Alt jeg lærte på skolen fikk jeg straks omsetning for. Burde X prøveseponere lamictalen nå som hun følte seg bra? Kunne Y slutte med simvastatin nå som hun trente og spiste sunnere? Skulle Z velge kirurgi eller stråling? Jeg bladde opp i felleskatalogen, leste og googlet. Og mine studier ga frukter; kakao mot forstoppelse leste jeg hos Florence Nightingale, og den stakkars fireåringen fikk endelig ut en kanonkule av en bæsj. Svogerens ribbeinsbrudd helte på få uker etter at jeg ba ham spise mer proteiner. Etter tre måneder på sykepleien var jeg blitt en etterspurt helseguru. En autoritet! 

Hva er det så med sykepleien som gjør at man bare ved å ha meldt seg opp til studiet og kjøpt bøkene straks har oppnådd en status som kunnskapsautoritet som jeg bare kunne drømme om som kulturhistoriker? Mine uendelige kunnskaper kan det ikke ha vært, for hvem som helst kunne googlet seg fram til de svarene jeg hostet opp som førsteårsstudent. Det er noe annet det bunner i. Noe opphøyet. Og noen ganger, når pasienter påkaller meg ved å kalle meg «søster», fornemmer jeg hva det handler om. Å være en «søster» er noe mer enn å ha en bachelor, det er å være opptatt i en orden, en sikkert 1000 år gammel orden av kunnskapsrike, empatiske og sterke kvinner.

Nå som det har sunket inn hvilken tillit disse hvite klærne bringer med seg, har jeg blitt mer ydmyk. Jeg svarer ikke så skråsikkert lenger. Nå hender det jeg sier: «Dette vet jeg ikke nok om til at jeg tør å svare». Men da forter jeg meg å legge til: «Men det gjør sikkert ikke fastlegen din heller, så sørg for at han gir deg henvisning til en spesialist.» Jeg er tross alt sykepleier ...