Å bry seg

Det var en nydelig høstdag; solen skinte fra en skyfattig himmel og ikke var det for kaldt heller. Jeg hadde en sjelden fridag og hadde planlagt å tilbringe den ute i frisk luft. Opptimistisk tar jeg på meg turtøyet og gode sko. Med bøff på hodet, kule solbriller og musikk på øret føler jeg meg sprek og tøff. Her kommer Lena! Tøffere enn toget! Kan sterkt anbefale å ikke stå i veien! Jeg har mange turdager å ta igjen, jeg lovte nærmest facebook - folket at jeg skulle gå tur hver dag! Jeg kan være litt stor i kjeften. På facebook noen ganger. Jeg har IKKE gått tur hver dag. Den travle hverdagen innhentet meg. Full jobb i turnus, hus, unger, mann, lekser, middag, oppvask, rydding, baking, naboforening, dameforening, zumba og et stort søvnbehov kan nevnes.

Jeg trekker inn den deilige høstluften. Mmmm! Suger til meg dagslys. Det blir fort lite av det på disse breddegrader i høst/vinter-halvåret. Når man jobber til 15.30 og skal hjem å lage middag etterpå med alle påfølgende aktiviteter. Pulsen øker på i takt med musikken, svetten pipler frem og jeg føler jeg er på godfot med helsedirektoratet. 30 minutter om dagen er visst det som gjelder. Nå skulle de sett meg! Tøff, tøff, tøff!

Jeg traver avgårde. Dette gjør godt for kropp og sjel! Det blir nærmest en åndelig opplevelse å nå toppen og se utover landskap, øyer, holmer og hav. Jeg setter meg et nytt mål. Jammen skal jeg ikke trave rundt hele denne øya som jeg bor på en dag! Ikke en vakker dag (det høres alltid så uoppnåelig ut), men kanskje til helga? Kanskje sende ut en forespørsel på facebook om det er flere som vil henge seg på? Munnvikene glir lenger og lenger oppover. Tøff, tøff, tøff!

Jeg har gått ei god stund, kanskje en times tid, så får jeg øye på en hest. En riktig så fin hest. Så ser jeg en Nortura-bil svinge inn den veien. Hva i all verden...skal den fine hesten sendes til slakt? Har den blitt gammel og mett av dage? Har den fått en uhelbredelig sykdom, stakkars? Den står der så rolig og avbalansert. Ja, det er livets gang...kanskje jeg en dag sitter ved frokostbordet og har deler av den fine hesten i form av ei fårepølse på brødskiva mi. Den skal spises med andakt. Plutselig så...

...ligger jeg der på veien i en aldeles merkelig stilling. Helsike, så vondt! Tårene spretter, kvalmen bølger gjennom kroppen og smertene sprenger på. Særlig noe hinsides i foten! Jeg tråkka over. Noe voldsomt også. På asfaltkanten. Solbrillene ligger spredt utover. Et sørgelig syn. Med et blikk uklart av tårer prøver jeg å samle meg for å få en oversikt over skadeomfanget. Musikken dundrer avgårde. Den har ikke fått med seg at det ikke er bruk for den lenger. Det er like før både iPhone og hodetelefoner springer avgårde på egenhånd. Det kommer en bil. Som kjører forbi. Blodet pipler fram. Jeg prøver å samle meg så jeg kan ringe til et fornuftig menneske. Det kommer en bil. Som kjører forbi. Tårene renner. Det kommer en bil. Det kommer flere biler. De kjører forbi. I begge retninger. Jeg føler meg mindre og mindre for hver gang. Jeg er glad jeg ikke kjente igjen verken biler eller førere. Da tror jeg at jeg hadde blitt forbanna neste gang jeg traff på dem. Hva er det med folk? Trodde de jeg satt på veien og holdt på med utstrekning? Hørte på så rørende musikk at tårer og snørr rant? At jeg plutselig ikke orket å gå lenger og bestemte meg for å sette meg rett ned i veibanen? Noen skrubbsår, en forstuet fot og noen forstuede fingre hører bare med?

For meg hadde det vært naturlig å stoppe for å spørre en person som sitter på veien om det går bra eller om det er behov for hjelp. Men jeg er sykepleier. Jeg har også plikt til å hjelpe til i en ulykkessituasjon. Da jeg var fersk 1. års- student i Oslo opplevde jeg en gang at en person falt om på Oslo S . ”Yeees!!” Jeg ble nærmest glad og pilte bort til vedkommende og begynte å praktisere mine nyervervede kunnskaper. Jeg hadde nok nettopp lært å ta puls og legge i stabilt sideleie. Folk stimlet rundt meg i en ring; dette var nok god underholdning. Etterhvert kom det noen sikkerhetsvakter som tok over. Det var nok ikke så alvorlig. Folk på Oslo S har en tendens til å falle om en gang i blant. De har som regel litt av hvert innabords. Det er hverdagskost.

Ikke vet jeg hva som var i tankene til personene som kjørte forbi denne dagen. Antagelig har den travle hverdagen innhentet dem også. Eller de observerte ikke hva som hadde skjedd. De var rett og slett uvitende. Det var en skremmende opplevelse. Tenk om jeg hadde blitt mer alvorlig skadet? Tenk om jeg hadde fått hjertestans? Kan man ikke stole på sine sambygdinger og naboer engang?

Jeg skal ikke henge opp noen lysende glorie over hodet mitt. Jeg skal ikke si at jeg er mer omtenksom enn andre. Det kan godt være at jeg skulle ha sendt en tekstmelding, tatt en telefon, skrevet et kort, ringt på ei dør, gitt en blomst, gitt et smil, gitt en klem til en person eller en familie som trengte det. Men jeg gjorde ikke det. Tenkte kanskje at noen andre ville gjøre det.

”Det var et viktig arbeide som skulle gjøres og ALLE var sikker på at NOEN skulle gjøre det.

ENHVER kunne ha gjort det, men INGEN gjorde det.

NOEN ble sint på grunn av dette, for det var ALLEs jobb.

ALLE trodde ENHVER kunne gjøre det, men INGEN forsto at ALLE ikke ville gjøre det.

Det endte med at ALLE bebreidet NOEN da INGEN gjorde hva ENHVER kunne ha gjort.”

Det er noe som heter ”tilskuereffekten”, og det fikk jeg føle på kroppen. Hvordan det føles når ingen bryr seg. Men jeg skal ikke klage, jeg satt nok ikke skadet og hjelpesløs på veien i mer enn 5 minutter. I 5 lange pinlige minutter. Tenk da på de ungene som mobbes? Time etter time, dag etter dag, år etter år? Da kan vi snakke om tilskuereffekt og hvor alvorlig det kan være.

”Tilskuereffekten, det at sannsynligheten for at man vil hjelpe noen reduseres hvis det er andre til stede i situasjonen. Effekten ble først påvist av de amerikanske sosialpsykologene Darley og Latane i 1968. De tok utgangspunkt i en hendelse noen år tidligere, der en kvinne var blitt drept utenfor sitt hjem med mange naboer som passive vitner. Kvinnen kjempet mot sin morder i godt og vel en halv time, men fikk likevel ikke hjelp, og ingen tilkalte politiet. Darley og Latane gjennomførte en rekke studier av hvordan andres nærvær påvirker vår tilbøyelighet til å hjelpe andre, og fant at tilskuereffekten har å gjøre med spredning av ansvar.” (Store norske leksikon)

Noe annet jeg også tenker på i denne sammenheng er janteloven. Den lever fortsatt. Den står sterkere her i Norge enn for eksempel i USA har jeg inntrykk av. Den kan ligge i underbevisstheten til folk og få dem til å leve i troen på at hjelpen de gir ikke er god nok. Det er sikkert noen andre som kan gi bedre hjelp. For eksempel en sykepleier eller hjelpepleier. Jeg er bare en lege...

”Du skal ikke tro at du er noe.

Du skal ikke tro at du er like meget som oss.

Du skal ikke tro at du er klokere enn oss.

Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss.

Du skal ikke tro du vet mere enn oss.

Du skal ikke tro du er mere enn oss.

Du skal ikke tro du at du duger til noe.

Du skal ikke le av oss.

Du skal ikke tro at noen bryr seg om deg.

Du skal ikke tro at du kan lære oss noe.”

Det stoppet en bil. En mørkhåret engel ved navn Grethe stiger ut. ”Trenger du hjelp? Har du slått deg? Off, det så ikke godt ut!” Jeg registrerte ikke alt hun sa, men jeg så et bekymret blikk, jeg så en utstrakt hånd, jeg så et menneske som bøyde seg ned. Jeg så et medmenneske. Jeg opplevde varme. Omsorg. Omtanke. Empati.

Jeg vil oppfordre alle til å vise mer omtanke i hverdagen. Det kan være noen som trenger deg. Det er lett å hjelpe familie og gode venner. Men vi må våge oss ut av comfortsonen. Alle kan gjøre feil. Det kan skje den beste. Vi er bare mennesker. Men det er ikke til å kimse av det heller! I medisinen og sykepleien snakkes det om ”det kliniske blikk”. Jeg vil oppfordre alle til å øve seg på det. Ikke bare å kaste et blikk på, men å VIRKELIG SE et menneske. Et medmenneske.

”Du må ikke sitte trygt i ditt hjem

og si: Det er sørgelig, stakkars dem!

Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!" (Arnulf Øverland)