Lite realistisk

Videoopptak som metode for studenter på helsesøsterutdanningen er nyttig, men krevende.

Med utvidet forskrivningsrett av prevensjonsmidler for helsesøstre og jordmødre følger et stort ansvar, og det kreves god handlingskompetanse på området. Studentenes evalueringer viste at nær halvparten ikke fikk erfaring med prevensjonsveiledning i praksis. Artikkelforfatterne fortjener honnør for å ta tak i et observert problem, tørre å tenke nytt og ikke stagnere i velbrukte læringsmetoder. Samtidig foretar hun en redelig vurdering av den nye arbeidsmåtens effektivitet og nytteverdi.

Artikkelen viser til at videoopptak som metode er skjerpende både for student og praksisveileder. Metoden er bevisstgjørende i forhold til hva som foregår i en veiledningssamtale. Gjennomgang av videosnutter i plenum gjør at studentene lagrer bilder fra gode læringssituasjoner i hodet.

Samtidig viser artikkelen at det er et krevende undervisningsopplegg som forutsetter mye planlegging i forkant. Det krever kompetente praksisveiledere og lærere, samt villige deltakere. En utfordring er at flere opplever ubehag i veiledningssituasjonen. Evalueringen viste en variabel kvalitet på gjennomføringen av metoden hvor flere veiledningssituasjoner fikk et hastverkspreg.

Studien er et godt eksempel på tett samarbeid med praksisfeltet som gir ny kunnskap og erfaring. Samtidig tenker jeg at det bør være mulig å forplikte praksiskommunene til å gi studentene handlingskompetanse på prevensjonsveiledning uten innføring av videoopptak.

Som lektor på helsesøsterutdanningen bevisstgjør artikkelen meg på å sjekke ut mine studenters erfaring med prevensjonsveiledning i praksis, og inspirerer meg til å tenke nytt i forhold til pedagogiske grep i samarbeid med praksisfeltet. Gitt en praksismodell med to studenter på samme praksissted, kunne man for eksempel tenke seg en medstudent og praksisveileder som reflekterende team med tilnærmet samme læringseffekt, men mindre arbeidskrevende. Da ville kravet til lærernes erfaring og kompetanse på prevensjonsveiledning, for å kunne identifisere gode veiledningssituasjoner på videoopptakene, bortfalle. Det ville samtidig være en mindre ubekvem arbeidssituasjon for praksisveiledere, som vi er avhengige av et godt samarbeid med.

Videoopptak som læringsaktivitet i helsesøsters praktiske studier er en god og skjerpende læresituasjon, men krevende for alle deltakere både før, under og etter konsultasjonen. Effekten må vurderes opp imot ressursene det krever å gjennomføre, og hva det eventuelt går på bekostning av. Læremetoden blir i artikkelen brukt på 20 studenter. Som lektor på en høyskole med kull på nærmere 70 helsesøsterstudenter kan jeg ikke se at dette er realistisk å få til.