Valg 2015: Lokalsykehuset er vårt sikkerhets­belte

STORD SJUKEHUS: Våre lokalsykehus skal ikke omstilles til små medisinske poster som etter hvert blir dagsenter for eldre eller driftes i praksis som et sykehjem.

Lokalsykehus-funksjonen er vår trygghet, men det er og et spørsmål om bosetting.

Selv om gradestokken i sommer ikke fristet til strandliv med bading i sjøen, har vi etter min mening trukket vinnerloddet siden vi bor i nærhet til både skog, fjell og sjø. Det er kort vei til det meste av hva vi kan ha som opplevelser som bidrar til trivsel, og fungerer som det usynlige limet som igjen gir oss munnviker som trekkes oppover.

Frisk luft med rikelig vind og lite forurensning fra fortettede områder med rushtrafikk og støy. Veinettet fungerer godt selv om det ikke er så mange alternative strekninger for å komme frem til målet. 

Vi kommer oss med andre ord dit vi skal på det jevne. En og annen rett strekning er det og, før vi i neste øyeblikk svinger både under og over en fjord. Det er med andre ord Distrikts-Norge.

Kjede av distrikter

Norge er et langstrakt land med tettsteder og bygder. Storbyene våre er faktisk som små å regne sammenlignet med andre land. Det skapes og produseres verdier på mange små plasser som kommer fellesskapet til gode over hele landet. Landet vårt er egentlig bare en lang sammenhengende kjede av distrikter.

Det er i den nåværende politiske vinden en tendens til at mest mulig skal sentraliseres. Desto større, desto bedre og mer robust vil det være. Gigantomanien hylles uansett fra sentralt hold. Det være seg både kommunesammenslåing eller helsevesen. Er det stort må det selvfølgelig være uangripelig og helt hinsides fantastisk. Det burde medføre det rene kollenbrøl over øde fjellvidder og langt inn i den mest bortgjemte avkrok av en fjord.

Riktignok merkes det lite til dem som feirer sentraliseringen i distriktene. Noe av årsaken kan da også være at vi her ikke ser den helt store grunnen til å ta frem flaggene og tre på oss bunaden for å feire at vi mister det vi setter pris på og som er tryggheten vår.

Venter på helseministeren

Vi venter med andre ord på at helseministeren og hans rådgivere skal komme med sin endelige plan for spesialisthelsetjenesten til høsten.

Ventetiden er blandet med både bekymring og noe skepsis til hva resultatet skal bli. Det er signalisert at det skal være et visst folketall i et nedslagsfelt til sykehuset for at man skal kunne beholde sin akuttfunksjon der en skal kunne behandle traumer fra for eksempel trafikkulykker. Hva svaret fra nåværende myndigheter endelig vil bli vet foreløpig ingen.

Det er imidlertid ikke bare et spørsmål om å gi et fullverdig helsetilbud dette dreier seg om. Det er også et bosettingsspørsmål. Det er da atter på sin plass å påpeke at Norge består av distrikter med begrenset fremkommelighet på grunn av våre vakre fjorder og fjell.

Vær og vind som vi elsker å være nær, er til tider også vår verste motstander når liv og helse står på spill. Vi må ha nærhet til tryggheten vår der lokalsykehuset er vårt sikkerhetsbelte vi alltid bruker og ikke kan være foruten.

Opprettholdelse av akuttkirurgien må bestå for å kjøpe oss verdifull tid slik at vi kan fraktes dit hvor resten av behandlingen skal foregå. Dette kan ikke erstattes av utbygging av prehospitale tjenester som utelukkende skal frakte oss til et større sykehus. Vi blør ikke saktere i distriktene enn i sentrale strøk. Vi blør med andre ord ut i ambulansen.

Det er ikke 10 minutter til sykehuset som det er i en by. Det er så betydelig mye mer som skal tas hensyn til, og det kommer sjelden frem i argumentasjonen som fører til en avgjørelse som får konsekvenser for alle oss som ikke bor i en by.

Likeverdig tilgang

Skal vi ha et land der vi kan bo og skape noe utenfor byene, må også innbyggere der kunne kjenne og vite at vi har samme verdi som dem som har valgt det urbane liv.

Ved å ha et sterkt offentlig helsevesen kan en gi en likeverdig tilgang til helsetjenester. Dette betyr at de som bor i en forstad til en by og alle oss andre i distriktene skal ha nærhet til et lokalsykehus som har beredskap hele døgnet og året rundt, med rett kompetanse og folk tilgjengelig til en hver tid for innbyggerne.

Våre lokalsykehus skal ikke omstilles til små medisinske poster som etter hvert blir dagsenter for eldre eller driftes i praksis som et sykehjem.

Sentrale strøk med storbyene må slutte å herse med småplassene. Skal vi hindre fraflytting fra småplasser og økt press på byene må det resultere i at en innser at vi utfyller hverandre, og da skal vi beholde tryggheten vår ved å ha et fullverdig lokalsykehus.