Trygghet vs. Frihet
Saken er at jeg liker ikke å bestemme over andre, skriver Liv Bjørnhaug Johansen.
Katten min er forsvunnet. I går ettermiddag kom han inn haltende på tre bein. En hoven pote, sannsynligvis en abscess som sekvele etter et basketak blant gutta i gata.
«Best å holde seg inne i kveld, pus», sa jeg. Men han var ikke enig. Jeg forsøkte meg på å lukke ham inne mens vi andre satt i hagen i den skumrende augustkvelden, men fånyttes.
Samvittigheten min begynte straks å gnage, og da han satte sine ravgule øyne i meg og sa «Hvem er du til å røve sensommernatten fra en vakker og eventyrlysten yngling?» var jeg fortapt. «Ikke gå langt, da», sa jeg og siden har jeg ikke sett ham.
Saken er at jeg liker ikke å bestemme over andre, eller mer presist; jeg liker ikke å frata andre sin frihet.
En sosialantropolog tegnet en gang opp en linje for meg. I den ene enden skrev han frihet, i den andre trygghet. Ethvert samfunn kan plasseres et sted på denne linja, for det ene vil i de aller fleste tilfeller gå på bekostning av det andre. Jo mer trygghet, jo mindre frihet. Jo mer frihet, jo mindre trygghet.
Norge er et samfunn som setter frihet høyere enn trygghet. Vi kan flytte hvor vi vil, gifte oss med hvem vi vil, skille oss, velge livssyn og utdanne oss etter evne og ønsker. Prisen er svake nettverk og lite sosial trygghet. Vi setter friheten høyest. Det er derfor jeg slipper katten ut for å la ham realisere seg selv i augustnatten istedenfor å stenge ham inne i tryggheten til poten er leget. Må jeg velge, ansporer min samvittighet meg til å velge frihet.
Men jeg har valgt en jobb og en avdeling der jeg stadig må velge bort friheten for andre.
Som førsteårsstudent hadde jeg høye idealer om ivaretakelse av pasientens integritet og rett til frihet. Jeg grøsset over paternalistiske pleiere på sykehjem og alle deres små forbud. Jeg lot min demente primærpasient tegne med syltetøy i hendene og fulgte etter henne når hun insisterte på å gå i tøflene ut i vårregnet. Jeg tenkte at bare vi var etisk bevisste, åpne og aldri glemte at pasientene var mennesker som oss selv, ville vi kunne gå gjennom yrkeslivet med rene hender.
Men så kom alle de situasjonene der det bare ikke finnes noe riktig svar. De som gir deg vondt i magen uansett hva du velger å gjøre. Mannen som nekter å ta imot sykehjemsplassen hans utslitte kone har kjempet for i et år. Anorexiapasientene som nekter å spise, og vil dø om de ikke sondemates med tvang. Den demente damen som ikke husker at hun har tannprotese og som følgelig opplever alle forsøk på å ta denne ut som grove overgrep.
For dette er noe av det vanskeligste vi gjør; å forvalte andre menneskers bevegelser på aksen mellom frihet og trygghet. Det er ikke så rent sjelden vi må ofre friheten i trygghetens tegn, men vi skal gjøre det med den største ærbødighet og med litt vondt i magen.
0 Kommentarer